fbpx – Min første jul hjemmefra var en god opplevelse Hopp til hovedinnhold
En sykepleiers julehistorie:

– Min første jul hjemmefra var en god opplevelse

Det er aldri noens førstevalg å ligge på sykehuset på julaften, første nyttårsdag eller 17. mai. Akkurat som det sjelden er noens førstevalg å jobbe disse dagene, skriver sykepleieren.

Det er en uskreven regel at man som nyutdanna og nyansatt sykepleier er nederst på rangstigen og øverst på lista over kandidater for aftenvakt på julaften. Jeg var derfor mentalt forberedt da jeg fikk turnusen.

På papiret ser det ut som ei vanlig uke på jobb. I virkeligheten er de små D-ene og A-ene symboler på hvilke juletradisjoner du kommer til å gå glipp av. Jeg forsto kjapt at jeg, dette året, ville måtte klare meg uten Hovmesteren, men at jeg rakk Tre nøtter til Askepott og deler av Reisen til julestjernen.

Litt mer tid, og litt mindre å gjøre

Den 24. desember spiste jeg frokost med familien min på FaceTime. Hjemlengselen banka på døra da jeg så alle rundt bordet seksti mil fra der jeg var. Derfor kjentes det trygt og kle seg i hvitt den ettermiddagen og være en del av et annet fellesskap.

Det er en spesiell stemning på hospitalet på julaften. Det heseblesende tempoet vi ofte jobber i, skrus ned noen hakk. Alle pasienter som kan utskrives eller dra på perm, gjør det. Ingenting planlegges av undersøkelser eller operasjoner med mindre man må.

Vi har litt mer tid, og litt mindre å gjøre. Avdelinga pyntes med tradisjonsrik julepynt. P7 Jul spiller på medisinrommet. Kjøkkenet mottar en tilsynelatende ubegrensa mengde pepperkaker, mokkabønner og kremtopper. En pc dedikeres til YouTube-videoen «Relaxing fireplace», og alle kitler pyntes med julepins.

Pasient på rom 5130

De som er på jobb denne kvelden, kan grovt sett deles i to. De som er misfornøyd fordi de går glipp av den perfekte svoren og sin årlige akevitt, og de som omfavner annerledes-jula og tar med seg julestemninga på jobb. Jeg etterstreber å tilhøre den siste gruppa.

Samtidig som familien min satte seg til bords for å spise ribbe, «tok jeg» ei klokke på rom 5130. Ifølge rapporten var pasienten på rom 5130 i god allmenntilstand med antibiotika i rute, stabile vitale parameter og tørr bandasje.

Kjære mormor

Inne på rommet møtte jeg ei tynn, eldre dame med grått hår. Hun satt oppreist i senga – så anstendig man kan bli i ei nattskjorte to nummer for stor. Hun satt med hendene folda over et blått helseteppe. La oss kalle henne Astrid.

Astrid så på meg og innså at vi ikke hadde møttes før. Hun klarte ikke å skjule skuffelsen. Jeg forta meg å si navnet mitt. Det virka som hun vegra seg for å spørre, men til slutt kom det frem at hun trengte hjelp med å åpne julegavene sine. Hun fortalte at hun hadde glemt brillene hjemme, og uten dem var hun hjelpeløs.

Det var ikke sant. Astrid hadde ikke glemt noen ting. Hun ble innlagt som øyeblikkelig hjelp noen dager før, septisk og i svært dårlig form. Briller og bagasje prioriteres ikke da.

Nattbordet hennes var fullt av pakker og kort. Jeg rydda plass for utstyret jeg trengte for å kople opp antibiotikadosen hennes. Da det var gjort satte jeg meg i en stol ved siden av senga. Jeg fant fram til kortene og leste høyt:

Astrid så på meg med blanke øyne. Hun smilte lurt og fortalte at det var årevis siden syklubben faktisk hadde sydd noe, men at de uansett møttes hver tirsdag.

Ett kort var dekket av grønn og rød fargestift i et herlig kaos. Nederst i høyre hjørnet sto det «Thea, 2 år». Et annet var også tydelig hjemmelaga med masse glitter og tre Spiderman-klistremerker, signert Ulrik på fire og et halvt år. Astrids rom glitra resten av oppholdet.

Alene sammen

Da pakkene var åpna og julekort lest, kobla jeg ned antibiotikadosen som var ferdig. Jeg noterte meg at det sentrale venekateter skulle stelles dagen etter. Astrid satt stille og kikka på hendene sine. Hun hadde fått på seg ringene igjen etter operasjonen. Tre stykker. En av dem var for stor. Jeg visste fra journalen at hun ble enke året før.

«Har du noen som venter på deg hjemme?» spurte hun. Jeg fortalte om samboeren min som var hjemme i Sverige og om familien min som feira jul på Østlandet.

Jeg kunne gå når jeg var ferdig

Astrid og jeg delte noen twist hun hadde fått fra syklubben og satte på radioen. Bing Crosby sang ironisk nok «I’ll be home for Christmas».

Jeg hørte den umusikalske lyden av et pasientsignal og spurte Astrid om hun hadde alt hun trengte. «Ja, tusen takk», svarte hun. På vei ut så jeg at hun lente seg tilbake og lukka øynene mens hun holdt rundt et julekort.

Jeg jobba videre. Det var det denne kvelden var for meg; jobb. Jeg fikk betalt for å være på sykehuset, og jeg kunne gå når jeg var ferdig. Pasientene har ikke den luksusen. Det er aldri noens førstevalg å ligge på sykehuset på julaften, første nyttårsdag eller 17. mai. Akkurat som det sjelden er noens førstevalg å jobbe disse dagene.

Min første jul hjemmefra var en god opplevelse. Jeg var alene, men likevel sammen med noen. Ingen hadde det altfor travelt, og alle fikk julemiddag. Noe mer kan man kanskje ikke ønske seg til jul på hospitalet.

0 Kommentarer

Annonse
Annonse