Når tankene faller til ro, ligger julestemningen på lur

Det nærmer seg jul igjen. Og for meg er det den tida av året jeg ofte gjør opp status. Stopper litt opp og kjenner etter hva som egentlig betyr noe for meg. Jeg hører på Anne Grete Preus og tenker at hun har helt rett; «alt går litt langsommere her på jorden når hele himmelen faller ned». 

Og når alt går litt langsommere, er det som om alle tankene om hva en skal gjøre, skulle gjort eller burde gjøre, faller ned – og det blir plass til å kjenne etter. 

Da er det at det magiske skjer. Når alle tankene slipper taket og du bare kan kjenne etter, kommer følelsen av ro, nærhet og varme. Når du bare slipper taket i alle burde-burde tankene, og kjenner etter, så ligger den gode følelsen på lur. Den har ligget der hele tiden. Du har kanskje bare ikke klart å kjenne den på grunn av all støyen fra tankene om hva som burde vært gjort. 

Jeg tenker på dem jeg er glad i

Når denne følelsen kommer frem, tenker jeg ofte på de jeg er mest glad i, de nærmeste. De som jeg støtter meg til når livet er utfordrende, som strekker ut en hånd når jeg trenger det, og som tar imot min når det er jeg som strekker ut min hånd. Enten dine nærmeste er en livspartner, barn, foreldre, gode venner, naboer eller hjemmesykepleieren – så har vi gjerne noen vi kaller våre nærmeste.

De nærmeste pårørende – som vil bli berørt om noe skulle skje deg. Hvis du er heldig å ha dine nærmeste pårørende nær deg, er det kanskje dem du feirer jul sammen med? Du får da en mulighet til å vise at du setter pris på dem. Kjenne på roen sammen med dem. 

Jeg tror denne følelsen av ro er det vi ønsker oss når vi styrer på og legger til rette for jula. Baker, forbereder, kjøper gaver, vasker, steller, pynter og holder på. Vi lager rammene. Men kanskje om vi bruker litt mindre tid på rammene, kan vi strekke selve følelsen av jula litt lenger? Den følelsen som vi legger til rette for å finne med å sørge for alle disse rammene, men som egentlig er der hele tiden – når alle tankene får falle ned.

Mye nærhet og varme på sykehuset

Jeg har jobbet mange julekvelder på sykehuset. Også i år skal jeg feire julekvelden der. De nevnte rammene er ikke der. Det er tross alt et sykehus selv når det pyntes iherdig til jul. Jeg skal ikke være sammen med mine nærmeste julekvelden.

Jeg har riktignok et håp om å få smake på sykehusets juleribbe i løpet av kvelden, men tempoet på vaktene på akuttmottaket nå for tiden garanterer absolutt ikke for det. Det er flere pasienter i mottak enn noen gang, og et komplisert og nytt journalsystem som krever mer tid med øynene festet på skjermen enn jeg er komfortabel med under et pasientmøte.

Ingen av de såkalte rammene for julefølelsen er til stede. Likevel vet jeg at det ikke er rammene som styrer om jeg skal få kjenne på julefølelsen eller ikke. Jeg har opplevd utrolig mye nærhet og varme på julekveldene på sykehuset opp gjennom årene selv om jeg ikke har vært med mine nærmeste, eller i en nyvasket og julepyntet stue med sprø ribbe og sju sorter. 

Jeg kjenner på julefølelsen

Julefølelsen kan komme i det jeg får se effekten av trombolyse hos en pasient med akutt slag og tenker over hvor stor betydning det egentlig har for livet til akkurat denne pasienten, og for familien som står rundt i finstasen fordi hele livet deres endret seg midt i julemiddagen.

Den kan slå meg når gamlemor på 93 tar meg i hånda og takker for at jeg passer på henne på julekvelden, selv om hun ikke helt vet hvor hun er.

Jeg kan kjenne den når jeg må fjerne restene av tynnstrømpebuksa som ble klippet opp da pasienten skulle ha gips etter et uhell på glattisen og selv om selve julekvelden ble snudd på hodet, fikk hun den behandlingen hun trengte for å komme på beina igjen, etter hvert. 

Den kom da jeg feiret julekvelden på senvakt på et sykehus på stillehavsøya Samoa for tre år siden, fordi helsepersonell fra hele verden kom sammen og jobbet side om side under et meslingutbrudd på den lille øya. Det var som å se selve julefølelsen få utfolde seg i praksis. 

Følelsen av ro og tilstedeværelse

Og julefølelsen kan komme når vaktlaget kanskje får en halvtime rundt julebordet på vaktrommet sammen. Og vi kan fjase og tulle, smake på ribba og minnes hvor heldige vi er som er friske og raske og som kan kose oss med våre nærmeste de andre dagene i året. 

Men akkurat nå – akkurat i kveld – er det vi som er sammen og som kjenner på julefølelsen en liten stund. Fordi julefølelsen egentlig bare er følelsen av ro og at vi er til stede akkurat der vi er – uansett hvor vi er.

Når sykdom rammer, tvinges man ofte til å se hva som virkelig betyr noe i livet. Men muligheten til å se på hva som virkelig betyr noe, er alltid der.

Jeg håper du kjenner på julefølelsen i år. Uansett om du er hjemme med dine nærmeste eller på jobb. Og at du husker på at du kan fortsette å kople deg på den samme gode følelsen, også i året som kommer. Hvis bare tankene får falle ned til ro.