Min første jul som nyutdannet sykepleier, passet jeg andres barn

Som voksen tobarnsmor tok jeg et valg. Spørsmålet hadde vært med meg i mange år. Som ei god venninne i noen perioder og som en fjern venn som plutselig dukker opp igjen, i andre perioder.

Jeg hadde fast jobb i informasjonsbransjen. Trygg lønn, stødige kolleger. Men stadig vekk med en følelse av likegyldighet over det jeg jobbet med. Dermed tok jeg omsider valget; jeg begynte på sykepleiestudiet. Og har ikke sett meg tilbake siden.

Fantastisk, trist og magisk

Helt fra første dag på studiet visste jeg at jeg ville jobbe med barn eller psykiatri, eller begge deler. Som student delte jeg derfor arbeidstiden min mellom en barnemedisinsk avdeling på et sykehus på Østlandet og en bolig for psykisk syke i kommunen. Begge deler var fantastisk, frustrerende, trist og magisk.

Da jeg som ferdig sykepleier fikk tilbud om fast jobb på barneavdelingen, slo jeg til. På tross av dårlig bemanning, mange nyutdannede sykepleiere (som meg selv, bare 15 år yngre), generelt kaos og tredelt turnus, var det den mest givende jobben jeg noen gang hadde hatt.

Som mor var det grusomt å se og lytte til nedbrutte og livredde pårørende. Men også så verdifullt å være i det grusomme sammen med dem. Og alt er ikke trist på en barneavdeling. Det er blide barn med ferdig gipset arm eller en nylig fjernet blindtarm som reiser hjem igjen med litt smertestillende i bagen. Det er babyer med RS-virus som blir bra etter noen dager på sykehus. Det er takknemlige, lettede foreldre som sier ha det med en klem og et hyggelig ord.

På sykehuset på ubestemt tid

Så er det de foreldrene som har flyttet inn på et rom på ubestemt tid. Innerst i kroken, det mest skjermede rommet. De som kjenner så altfor godt til alle rutinene ved avdelingen. De som går lydløst rundt i gangene, bort til kjøkkenet. Henter kaffe og mat med alt for vante bevegelser.

Dette foreldreparet var innlagt sammen med sin seks måneder gamle baby. En nydelig gutt med store brune øyne. Med bevegelser i både ansikt og kropp. Men stemmeløs, med trakeostomi i halsen. En gutt som gråt ut sin frustrasjon og smerte med tårer, men uten stemme. Men også en baby med et stort smil og med humoristisk sans. Som likte å ligge på fanget og bli holdt og kost med.

Min første jul som nyutdannet sykepleier hadde jeg nattevaktshelg. Jeg satt fastvakt for akkurat denne gutten disse nettene. Både foreldrene og jeg visste at gutten antakelig ikke kom til å overleve ettårsdagen sin.

Det er urettferdig

Julaften vekket min egen seksåring meg grytidlig med å hoppe opp og ned på magen min. Standardspørsmålet om det var lenge til vi skulle åpne gaver kom før jeg hadde klart å åpne øynene. Så bråstoppet han, måtte bare minne seg selv på at vi jo selvsagt skulle spise grøt med mandel i først.

Etter å ha spist julemiddag og åpnet gaver sammen med familien min og de to barna mine, måtte jeg dra på jobb. Seksåringen syntes det var urettferdig at jeg skulle synge nattasang for en baby i stedet for ham.

Veldig mett og ganske kokt i hodet dro jeg til sykehuset. Jeg var enig med sønnen min i at det føltes urettferdig der og da. Å ikke få ligge ved siden av han til han sovnet akkurat denne kvelden. Alt dette hadde jeg jo tenkt så nøye gjennom før jeg bestemte meg for å bli sykepleier. Likevel bruker både jeg og andre helsearbeidere jeg kjenner mye energi på å omstille hodet til å gjøre seg klar for jobb dager som dette.

Sammen med en annen familie

På vei inn til avdelingen var den første jeg møtte babyens mamma. Tankene om mine egne unger var som blåst bort fra da av. Jeg hilste på moren og fortalte at jeg skulle være sammen med henne og babyen i natt. Vi klemte, jeg sa hei til storesøster som kom løpende etter mor. Lommekjent i sykehusgangene hun også.

Jeg tok henne i hånda, hun intervjuet meg som bare en femåring kan om hvilke julegaver jeg hadde fått og hvilke jeg var mest fornøyd med, fra én til ti. Jeg hentet meg en kaffekopp og tok med meg et teppe inn til babyen. Alle hans finstemte bevegelser samt riktig smertelindring var det jeg tenkte på de neste ti timene.

Han våknet mange ganger hver natt. Lydløs gråt og så et stort smil da smerterien var over. Klokka 06.00 første juledag var han våken og klar for en ny dag. Jeg ga ham mat og sang for ham. Kollegaen min kom inn for å avløse meg. Først da fikk mine egne barn plass i hodet mitt igjen.