fbpx – Min jule­fø­lel­se for­and­ret seg for all­tid Hopp til hovedinnhold

En sykepleiers julehistorie: – Min jule­fø­lel­se for­and­ret seg for all­tid

LIVET SOM SYKEPLEIER: – Noen pasienter vil vi følge helt til døden, når sykdommen seirer. Døden viker ikke for selveste julaften, skriver sykepleieren. Animasjon: Sissel Vetter / Foto: Mostphotos

– To brød­re har kom­met på ju­le­be­søk med kone og barn til mor den­ne ju­len. Jeg kjen­ner luk­ten av pin­ne­kjøtt når de vi­ser vei til min pa­si­ent som lig­ger i sy­ke­seng. Hun er ter­mi­nal, skri­ver sykepleieren.

 La meg for­tel­le deg om jule­fø­lel­sen. Jul­af­ten er den kvel­den da de fles­te av oss har sam­let sine næ­rme­ste rundt fest­pyn­tet bord. Luk­ten av ju­le­mat brer seg, og for­vent­nings­ful­le barn trip­per rundt ju­le­tre­et for å sjek­ke navn på ju­le­ga­ve­ne.

Det er voks­ne i fest­pyn­te­de klær. Det er lat­ter, gle­de og ju­le­mu­sikk. Ser du det for deg?

Lyk­ken er per­fekt når snø­en la­ver ned og alt er hvitt ute. Sto­re, fine snø­krys­tal­ler som smel­ter når de tref­fer vin­du­et. Hvor fint det er!

Jeg får også den gode fø­lel­sen når jeg ser på jule­be­lys­nin­gen rundt om i ga­te­ne som re­flek­te­res i snø­en. Det gir meg en ekte ju­le­stem­ning.

Tur­nus i ju­le­ti­der

Som sy­ke­plei­er har jeg er­fart at for­tel­lin­gen om jul kan være vidt for­skjel­lig, fra hus til hus. Ad­vents­ti­den er ofte hek­tisk, sy­nes jeg. Det er ju­le­av­slut­nin­ger, ju­le­bord, og mye skal ord­nes.

Men tur­nu­sen stop­per ikke for jula, og det var min tur til å jobbe jul­af­ten for noen år si­den. Den­ne kvel­den fikk jule­fø­lel­sen en di­men­sjon jeg ikke ante fan­tes.

Mens alle rundt meg for­be­red­te seg til jul, opp­lev­de jeg å være litt uten­for. For jeg skul­le jo jobbe i jula, så det an­gikk ikke meg i like stor grad, føl­te jeg selv.

Ju­le­han­de­len var hel­ler ikke det sam­me som året før, for hver gang jeg kjøp­te en gave, tenk­te jeg på at jeg ikke kom til å se re­ak­sjo­nen til dem som åp­net ga­ve­ne. Og takke-klem­me­ne ville jeg mot­ta først senere når jeg var fer­dig på jobb. Slik gikk da­ge­ne i de­sem­ber, og still­he­ten sen­ket seg. Så var det jul­af­ten.

På be­søk hos kreft­pa­si­en­ten

Jeg åp­ner døra til gar­de­ro­ben og går til ska­pet for å hen­te akutt­ba­gen min. Det lig­ger en li­ten gave der: «God jul og god vakt» har min gode kol­le­ga skre­vet. Jeg blir glad.

Ute i gan­gen er det god stem­ning. Det er vakt­skif­te, og kol­le­g­er gle­der seg til å fei­re jul med sine næ­rme­ste. Jeg går mot vakt­rom­met for å snakke med kvelds­vak­te­ne og for å lese rap­por­ten.

Fle­re pa­si­en­ter ven­ter på be­søk av meg, men jeg må ha med litt ut­styr før jeg drar. Mens jeg pak­ker akutt­ba­gen, går tan­ke­ne til min fa­mi­lie og mine ven­ner. Ju­len er så høy­ti­de­lig og spe­si­ell, og jeg li­ker så godt å pynte meg med kjo­le. Nå står jeg i et kje­de­lig hvitt sy­ke­plei­er­an­trekk. Fort sky­ver jeg tan­ken bort, for nå må jeg kon­sen­tre­re meg.

Jeg skal be­sø­ke en kreft­pa­si­ent, så jeg tar med ba­gen og går ut i bi­len. Snø­en la­ver ned, og det har blitt mørkt ute. Det er van­ske­li­ge kjø­re­for­hold på grunn av ise­te un­der­lag. «All­ting gnistrar, allt är tyst, över vita ga­tor som snön har kysst …» lå­ter det fra ra­dio­en. Ren magi, ten­ker jeg, for de hvi­te ga­te­ne er tom­me. In­gen er ute, og jeg mø­ter in­gen bi­ler på vei til pa­si­en­ten.

Jul­af­ten med på­rø­ren­de

Snø­en re­flek­te­rer tu­sen­vis av ju­le­lys som er tent rundt om­kring i ha­ge­ne. Jeg par­ke­rer bi­len og går mot pa­si­en­tens hus. Na­bo­hu­set er fullt be­lyst, og gjen­nom stue­vin­du­ene kan jeg se ju­le­tre­et og men­nes­ke­ne som er sam­let den­ne ju­le­kvel­den.

På hus­dø­ra hen­ger det en li­ten lapp:

Jeg åp­ner døra og tar av meg sko­ene. Inne hos min kreft­pa­si­ent hen­ter rea­li­te­ten meg fort inn igjen. For jeg er jo en sy­ke­plei­er på jobb.

På­rø­ren­de mø­ter meg i gan­gen. To brød­re har kom­met på ju­le­be­søk med kone og barn til mor den­ne ju­len. Ju­le­tre­et, ma­ten og pak­ke­ne til bar­na har de tatt med seg, helt fra Nord til Sør. Selv har de ikke øns­ket seg ga­ver den­ne ju­len, for­tel­ler pa­si­en­tens eld­ste sønn.

Jeg kjen­ner luk­ten av pin­ne­kjøtt når de vi­ser vei til min pa­si­ent som lig­ger i sy­ke­seng. Hun er ter­mi­nal.

Mye kjær­lig­het

Jeg hil­ser på svi­ger­døt­re­ne. Barna sit­ter i so­fa­en og ser på tv. Den­ne ju­le­fei­rin­gen er an­ner­le­des. Den skal dis­se fa­mi­li­e­ne dele med meg – sy­ke­plei­e­ren – som skal sør­ge for at mor, svi­ger­mor og bes­te­mor får en fred­full død. Den­ne ju­len.

Pa­si­en­ten min er ikke len­ger kon­takt­bar. Hun pus­ter over­fla­tisk, men ro­lig med kor­te pau­ser imel­lom. Jeg sjek­ker me­di­si­ne­ne, ob­ser­ve­rer pa­si­en­ten og sør­ger for at hun lig­ger godt. Mine ob­ser­va­sjo­ner til­si­er at pa­si­en­ten dør i lø­pet av kvel­den.

Den ene søn­nen sit­ter ved sen­ge­kan­ten og hol­der pa­si­en­tens hånd. Noen tå­rer tref­fer dyna og et­ter­la­ter seg en mørk li­ten flekk. «Gode, vak­re mam­ma­en min», sier han og stry­ker henne over kin­net. Så mye kjær­lig­het, ten­ker jeg og går ut av rom­met.

Den and­re søn­nen ven­ter i gan­gen på meg, for han har en del spørs­mål. «Når tror du mam­ma dør?» Sta­dig får jeg spørs­mål fra på­rø­ren­de om det. Vi har en kort sam­ta­le, og jeg for­sik­rer at jeg har vært bor­te i det­te før og at jeg fø­ler meg trygg som sy­ke­plei­er.

Barna har be­gynt å åpne ga­ve­ne, stil­le og ro­lig. Jeg leg­ger mer­ke til at det er svært stil­le i hu­set. Et se­kund ten­ker jeg på meg selv, på jul­af­ten hjem­me. Det­te her fø­les ikke som jul.

Det siste ån­de­dra­get

Jeg ser meg selv i spei­let som hen­ger i gan­gen: Jul i hvitt, ten­ker jeg og ser ned­over sy­ke­plei­er­uni­for­men før jeg går til­ba­ke til sy­ke­sen­ga.

Inne hos pa­si­en­ten er det fred­fullt. Søn­nen sit­ter fort­satt ved sy­ke­sen­ga. Han grå­ter stil­le.

Kjær­lig­he­ten gjør oss sår­ba­re for å mis­te, ten­ker jeg. Pa­si­en­ten pus­ter over­fla­tisk nå og med leng­re pau­ser imel­lom. Mor­fin­pum­pen la­ger lyd for hver gang nes­te dose ad­mi­nist­re­res. Jeg ser på pa­si­en­ten og ten­ker på at et liv snart tar slutt. Et liv jeg ikke kjen­ner til.

Jeg kjen­ner til syk­dom­men hen­nes ut ifra pa­si­ent­jour­na­len. Og jeg har fått høre noen kor­te fine his­to­ri­er fra søn­ne­ne hen­nes. Selv har jeg ikke fått møte pa­si­en­tens blikk, og vi har ikke veks­let noen ord, for hun var ko­ma­tøs da jeg an­kom.

Sånn er li­vet som sy­ke­plei­er. Noen pa­si­en­ter vil vi føl­ge helt til dø­den, når syk­dom­men seir­er. Dø­den vi­ker ikke for sel­ves­te jul­af­ten.

En ve­mo­dig fø­lel­se strøm­mer gjen­nom meg når jeg blir vit­ne til at pa­si­en­ten trek­ker sitt al­ler siste ån­de­drag om­gitt av sin næ­rme­ste fa­mi­lie. De ut­tryk­ker sorg og sam­ti­dig let­tel­se over at pa­si­en­ten en­de­lig får slip­pe smer­te­ne og et lang­va­rig sy­ke­leie. Men kjær­lig­he­ten og min­ne­ne vil vare.

Den­ne ju­len blir jeg en li­ten del av den­ne fa­mi­li­ens his­to­rie. Og min jule­fø­lel­se har for­and­ret seg – for all­tid.

Les også:
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.