Doble vakter og kronisk underbemanning går på helsa løs

Det er natt til lørdag. Samboeren min og jeg har byttet på å vugge ettåringen vår i søvn. Hun hoster og har feber. Når jeg kommer på jobb på Barselhotellet lørdag morgen, er jeg sliten. Men tempoet er høyt, og det er ikke tid til noen pause.

Jeg har flere pasienter som skal skrives ut, og enda flere som trenger ammeveiledning. Sommeren er den tiden da det fødes flest barn. Samtidig har vi flest vikarer.

En helt vanlig arbeidsdag

I lunsjen spiser jeg et smørbrød foran datamaskinen mens jeg skriver ut epikriser. Jeg tygger raskt og klikker meg videre for å sjekke det stigende bilirubinnivået hos et par slappe babyer. I mellomtiden ringer en fra kveldsskiftet og sier at hen er syk. En pasient roper og ber om smertestillende. Jeg stirrer foran meg. Mobiltelefonen surrer.

Jeg får en melding hjemmefra om at ettåringens temperatur har passert 40 grader. De to eldste barna våre, tre og fire år gamle, går på veggen. De har måttet være inne hele dagen. Svetten renner nedover ryggen under en uniform av tykt, hvitt stoff som ikke puster. Mentalt befinner jeg meg et sted mellom arbeidsplassen og familien. Jeg klarer ikke gi det som trengs noen av stedene.

Det er med andre ord en helt vanlig arbeidsdag på Barselhotellet.

Må jobbe doble vakter

Så ringer det fra andre etasje. Det er vakthavende. Jeg kan gjette hva det gjelder. Jeg blir beordret til å bli igjen og ta en dobbel vakt. Om kvelden har jeg avreisesamtale med nybakte foreldre. Jeg snakker om hvor viktig det er med sosialt nettverk og trygghet. Jeg forteller at morsmelken er en levende organisme som tilpasser seg barnets behov. Samtidig blir behovene til mine egne barn neglisjert. Den kvelden er jeg ikke hjemme og ammer barnet mitt.

Jeg har blitt fortalt at «det er slik det er» når jeg jobber i helsevesenet. Jeg har blitt fortalt at min generasjon «skal ta over». Men jeg vil ikke at min generasjon skal ta over et system som overkjører personalet i stedet for å ta vare på oss.

Jeg vil ikke tro at vi må beholde status quo. Jeg velger å tro på endring. Det er noe alle tjener på, enten vi er ansatte, pasienter eller beslutningstakere. Helsepersonell som presser sine egne grenser, risikerer å bli en fare på arbeidsplassen. Om sommeren kan det for eksempel skje at folk må jobbe nattskift etter å ha jobbet dagtid samme døgn.

En sårbar arbeidsplass

Søvnmangel påvirker kroppen på samme måte som alkohol. Det er velkjent at søvnmangel fører til flere helseproblemer, blant annet hjerte- og karsykdommer. Men søvnmangel gjør oss også mindre motstandsdyktige mot stress og påvirker evnen til å regulere følelsene våre. Et trygt og rolig personale er viktig på en avdeling for nybakte familier. De trenger støtte for å knytte bånd til barnet og finne seg til rette i den nye rollen.

Barselhotellet er en sårbar arbeidsplass når det gjelder bemanning. Om natten har én sykepleier vanligvis ansvaret for pleie og behandling i en hel etasje. Det er 19 eller 20 rom med foreldre og barn. Men vi må også se på kompetanseforskyvningen. Barselhotellets ansatte har tidligere bestått av jordmødre og barnesykepleiere. Disse er nå i stor grad erstattet av sykepleiere med grunnutdanning, ofte helt nyutdannede.

Når en yrkesgruppe overtar oppgavene til en annen, endres naturlig nok perspektivet og søkelyset i omsorgen. Ammeveiledning, tolkning av partogram, fysiologiske endringer etter fødselen og kunnskap om barnets tilknytning til foreldre er for eksempel temaer som ikke inngår i sykepleierutdanningen.

Improviserte løsninger

Dessuten er dagens nybakte foreldre stadig eldre og har ofte flere sykdommer. Tilstander som astma, diabetes, høyt blodtrykk og hjerte- og karsykdommer krever flere tiltak. Det gjør pleien og behandlingen mer kompleks. Uten tilstrekkelig bemanning er det verken tid eller kunnskap til å stoppe opp, lytte, se og ta inn omgivelsene. Det som er styrken til erfarent helsepersonell – at symptomer oppdages tidlig slik at man kan drive forebygging – går tapt i kaoset.

Sykehuset står overfor situasjoner der løsninger improviseres frem i kampens hete. Den usikkerheten får konsekvenser både på og utenfor arbeidsplassen. Det påvirker ikke bare oss som enkeltpersoner. Det påvirker hele den sosiale konteksten vi befinner oss i.

Hva er viktig for oss som samfunn?

På grunn av ekstravakten er jeg hjemme lenge etter at barna har sovnet. Ettåringen har feberutslett og gråter og hoster i søvne. Det skal vise seg at hun har en dobbeltsidig ørebetennelse, økende infeksjonsverdier og trenger antibiotika. Samboeren min og jeg bytter på å vugge henne frem til klokken fire om morgenen. Jeg ringer jobben for å si at jeg blir hjemme med sykt barn. Det fører selvsagt til personalmangel og ytterligere kaos på jobben.

Vi har vitenskapelig dokumentasjon på omsorgens helbredende kraft. Den spiller en viktig rolle for at folk skal bli friske, både på jobben og hjemme. Vi som jobber med profesjonell omsorg, trenger ressurser til å gjøre den jobben.

Til syvende og sist handler ikke dette om argumenter. Jo, vi har fakta og statistikk om hva som er best for både helsepersonell og pasienter. Men det handler om grunnleggende verdier. Hva er viktig for oss som samfunn? Er det å jobbe forebyggende, å investere og tenke langsiktig? Eller ser vi så langt nesa rekker, uten å gjøre noe med strukturen som får enkeltmennesker til å bryte sammen?

Innlegget ble først publisert i Klassekampen.