Jeg har aldri angret på yrkesvalget mitt
Den dagen jeg sto med søsternåla i hånda, er en av de største dagene i mitt liv. Å hjelpe mennesker gjennom sykdom og kritiske situasjoner i livet har gitt meg den største glede.
Utsagnet kommer fra en pensjonert sykepleier jeg har møtt. Tora, som jeg kaller henne, var ansatt som sykepleier i et psykiatrisk sykehus stort sett hele sitt yrkesliv. Mens mange sykepleiere forlot sykehuset etter korte ansettelsesforhold, ble Tora værende.
Hun har, i både oppgangs- og krisetider sammen med sykepleierkolleger og andre ansatte, tatt vare på mennesker som av en eller annen grunn måtte legges inn i det psykiatriske sykehuset, ofte mot sin vilje.
Tora fortsetter: «Arbeidet mitt har stilt meg overfor mange utfordrende situasjoner, og jeg har mer enn én gang gått gråtende hjem fra jobb, men jeg har samtidig aldri angret på yrkesvalget mitt. Jeg vil påstå at arbeidet som sykepleier og den kompetansen jobben har gitt meg, har gjort meg til et bedre menneske».
Gleden i sykepleieryrket
All medisinsk behandling er i sin natur inngripende, og utøvelse av pleie og omsorg er nødvendig for at pasienten skal komme gjennom behandlingen.
I somatisk behandling er dette tydelig. At psykiatrisk behandling noen ganger har vært både tvingende og kontrollerende, og at pleie og omsorg ikke har kunnet veie opp for utilstrekkelige behandlingsmetoder, kan vi ikke klandre Tora og hennes kolleger for. Som mangeårig sykepleielærer skulle jeg ønske at dagens nyutdannede sykepleiere ville finne like stor glede av sitt yrkesvalg som Tora har gjort.
Tora var sykepleierelev på 1970-tallet og bodde i tre år på internat sammen med sine medelever. Internatet bød på lite privatliv, men det gjorde Tora, ifølge henne selv, både mer fleksibel og omgjengelig. Hun hadde dessuten alltid noen «kullinger» å snakke med om sine erfaringer. I motsetning til hva dagens sykepleierstudenter erfarer, hevder Tora at utdanningen ga henne et meget godt grunnlag i det yrket hun utøvet gjennom nesten 45 år.
Utmattende, men givende
Tora begynte å jobbe i et psykiatrisk sykehus etter endt utdanning. Grunnen var ganske enkel. Sykehuset kunne tilby henne egen leilighet. Lønna var ikke mye å skryte av, men å ha egen leilighet på sykehusområdet var et himmelrike og hjalp godt økonomisk. Vaktordningen var derimot slitsom med arbeid hver andre helg, minimum to kveldsvakter i uka og i perioder mye ekstravakter. På grunn av sykepleiermangel måtte hun ofte påta seg et større ansvar enn det som kjentes riktig.
Mangel på fagfolk og et stivbeint reglement for både pasienter og ansatte var utmattende. Men et arbeidsmiljø med gode kolleger, som ofte møttes etter arbeidstid og støttet hverandre, gjorde at Tora trivdes i jobben. Noen ganger forståelsesfulle ledere bidro også.
Etter noen år fikk Tora tilbud om videreutdanning i psykiatrisk sykepleie i Oslo. Dit reiste hun med lønn fra sykehuset.
Da jeg spurte Tora hva som gjorde at hun valgte å vie sitt yrkesliv til det psykiatriske sykehuset, var svaret at hun egnet seg godt til slikt arbeid. Å hjelpe pasientene gjennom tilstander som psykoser, manier, depresjoner og selvmordsfare og frem til den tidligere livssituasjonen var gjenopprettet, var dessuten utrolig givende.
Krever kunnskap og kompetanse
Noen pasienter var urolige og måtte voktes over slik at de ikke skadet seg selv eller andre. Andre truet med å ta sitt eget liv og måtte våkes over og passes på. Noen var apatiske, nedstemte og uten tiltro til seg selv og andre, og da måtte håp, livsgnist og trøst hentes frem. Ifølge Tora var det nettopp pleien og omsorgen for pasientene som bidro til tilfriskning eller at pasientene klarte å gjenoppta et dagligliv på tross av sin psykiske lidelse og sine plager.
Tora forteller: «Dessuten klarte jeg å stå i vanskelige situasjoner og erfarte at det jeg gjorde, var til hjelp og nytte. Å møte pasientene med respekt og lytte til deres erfaringer har jeg alltid gjort. Jeg har alltid vært bevisst på hvordan jeg snakker med og til folk. At jeg ikke snakker for mye. Det kan fort trøtte ut folk som er syke. Det ble vi drillet på i elevtida. Å være i lag med folk som er syk, krever særskilt kunnskap og kompetanse, og det lærte vi på videreutdanninga. Det er like viktig i det psykiatriske sykehuset som overalt ellers i helsevesenet.»
I boka «Notes on Nursing» fra 1859 skriver Florence Nightingale blant annet at sykepleie er å trygge kroppens egne livsprosesser ved å sørge for luft, mat og drikke, søvn, døgnrytme og passe mengde aktivitet og hvile.
Det er nettopp det Tora har gjort som psykiatrisk sykepleier mens hun har lyttet til pasientenes erfaringer. Sykepleie har vært en suksess i over 160 år, og utøverne er ettertraktet i alle deler av helsetjenesten. Men med økende sykepleiermangel, synkende rekruttering til sykepleie- og helsefagutdanningene, misfornøyde studenter og en rekordlav sykepleierindeks på boligmarkedet er det neppe noen nyutdannet sykepleier som vil gjøre som Tora.
En versjon av dette innlegget ble først publisert i iTromsø.
0 Kommentarer