Florence Charlotte Duchet: Hadde bestemt meg for ikke å bli sykepleier

– I Norge har jeg alltid bare blitt kalt Lotten, men i Frankrike – der var jeg Florence!

Navnet fremføres med en melodisk, fransk aksent av Florence Charlotte Duchet.

Sykepleieren og firebarnsmoren har rukket å være pensjonist i et par år og skal til å male kjelleren hjemme i Stange da Sykepleien får tak i henne på telefon.

Fascinert av Florence

– Min mor het også Florence, og jeg fikk det navnet etter henne. Hun var i sin tur oppkalt etter sin engelske gudmor, som faktisk var sykepleier under første verdenskrig.

– Har Florence-navnet hatt noe å si for ditt eget yrkesvalg?

– Nei. Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å bli sykepleier. Riktignok var jeg fascinert av «The lady with the lamp» etter å ha lest en bok om Florence Nightingale i ungdommen. Jeg hadde også sommerjobb tre år på rad som ufaglært på det som den gangen het Østlandske vanførehjem. Sykepleieyrket virket interessant, men veldig slitsomt. Etter å ha sett hva som krevdes i praksis, slo jeg det fra meg.

Kjærligheten og ekteskapet førte Duchet til Frankrike som tjueåring. Hun jobbet der på et stort varehus som tolk for skandinaver og engelsktalende. Så kom barn nummer ett. Og nummer to. Og tre. Og så nummer fire.

– Jeg var for det meste hjemmeværende de tretti årene jeg bodde i Frankrike, forteller Duchet.

Skole uten aldersgrense

Etter hvert som ungene ble større, ønsket hun å få seg en utdannelse og vurderte først hotellfagskole eller jordmorutdanning.

Mange skoler i Frankrike har derimot en øvre aldersgrense for opptak, og Duchet var nå blitt 41 år. Sykepleierskolen hadde ikke aldersgrense. Tilfeldigheter, med andre ord.

Hun jobbet på sykehjem i Sveits og Frankrike frem til år 2000. Siden pensjonsgrensen for sykepleiere var høyere i Norge enn i Frankrike, flyttet hun hjem for å kunne jobbe noen år ekstra.

– Selv om det virkelig er et krevende yrke, er jeg i dag veldig takknemlig for årene som sykepleier.