God psykosebehandling er summen av alle øyeblikksmøter

Vi må være åpne for det som kommer oss i møte i kontakten med pasientene, oppfordrer spesialist i klinisk psykologi Leif Jonny Mandeli i tidsskriftet Dialog nr. 4 i 2022. Han løfter spesielt frem betydningen av pasientenes livshistorie og det unike ved øyeblikksmøter.

Vi er inspirert av hans oppfordring og vil dele egne erfaringer fra møter med unge pasienter som er rammet av psykose og rusavhengighet. Vår erfaring er at øyeblikksmøter som er preget av kunnskap og kvalitet, gir håp, kraft, vekst og mening for pasientene.

Petter har vokst opp med lite kjærlighet

Petter har aldri hatt overflod av materielle goder eller omsorg. I barne- og ungdomsårene ble han utsatt for fysisk og generell omsorgssvikt, og han kom tidlig i kontakt med ulike rusmidler. Gjentatte overdoser med pustestans har ført til at Petter har pådratt seg en hjerneskade.

Han har store utfordringer knyttet til hukommelse og det å mestre dagligdagse oppgaver. Petter er en ung mann som har vokst opp med lite kjærlighet. Han har manglet den grunnleggende tryggheten som former oss og gjør oss rustet til å møte livets krav og utfordringer. Etter å ha bli rammet av en rusutløst psykose ble han innlagt i vår avdeling.

Anne sliter med å regulere følelsene sine

Anne har vokst opp i et hjem preget av lite kontakt med andre enn familien. Hun er en ung kvinne som har levd et isolert liv, og som skremmes av andre menneskers nærvær. Anne sliter med å regulere følelsene sine. Hun er preget av ritualer og har vansker med å sette ord på hvordan hun har det.

Hun bruker lyder og gester i stedet for ord, og hun gjemmer ansiktet sitt og snur seg vekk når vi prøver å få kontakt. Anne har store vansker med å forstå det sosiale samspillet. I likhet med Petter mestrer hun ikke dagliglivets gjøremål. Annes vansker kan tyde på psykoseutvikling, og hun ble derfor innlagt i vår avdeling.

«Når skal jeg ut?»

Petter skal utskrives i dag, og han våkner tidlig. Vanligvis er han taus og tilbaketrukket. Det virker som om han trenger tid til å tåle andre menneskers nærvær. Denne dagen virker han forventningsfull og glad. Han går med lette skritt i korridoren, ser direkte på personalet som er på vakt, og spør gjentatte ganger: «Når skjer det? Når skal jeg ut?».

Dagen i går var god. Han laget en kake sammen med kontaktpersonen sin, ble fornøyd med resultatet og spanderte kakestykker på medpasienter. Vi som kjenner historien hans, ble beveget og var stolte sammen med ham.

Petter har trengt tid til å bli stabilisert. Han har vært innlagt lenge og sett frem til å bli utskrevet. I dag venter han på en utskrivingssamtale med Asbjørn, en ung lege som har fulgt ham opp under innleggelsen. Asbjørn har vist en genuin interesse og omsorg for Petter, og vi tror Petter har merket seg det.

Ekstra sårbar for rusens virkninger

I samtalen anerkjenner Asbjørn Petter og jobben han har gjort med å ta imot behandling. Resultatet er at Petter i en lang periode har vært rusfri. Han har funnet et sterkere fotfeste i virkeligheten, og psykosen har avtatt.

Asbjørn minner samtidig Petter på at han er ekstra sårbar for rusens virkninger. Fordi han har vært rusfri over tid, tåler han mindre rus og kan overvurdere sin egen tåleevne. Faren for overdose er derfor høy, og risikoen for at Petter ikke overlever, er stor.

«Jeg liker deg. Du er en fin person»

Petter blir sterkt oppfordret til å ta godt vare på seg selv og benytte seg av gode fagfolk som skal følge ham opp videre. Det virker som om Petter er lydhør for rådene. Han lytter, samtidig som han virker forundret. Personalet har i mange møter med Petter gitt utrykk for at vi bryr oss, ønsker ham et godt liv og er bekymret for ham. Hans respons har ofte vært: «Dere skal ikke bekymre dere for meg.»

Petter har i liten grad erfart at andre bryr seg og er bekymret for ham. Asbjørn avslutter samtalen med Petter ved å ta ham i hånden, nikke til ham, og Asbjørn sier: «Jeg liker deg. Du er en fin person.» Basert på lang erfaring vet vi at Asbjørns formidling av empati, omsorg og kunnskap lever videre i Petter lenge etter øyeblikksmøtet.

Tåler kontakt med flere medpasienter

Anne skal også utskrives i dag. Hun har vært innlagt i avdelingen i flere måneder og skal videre til et distriktspsykiatrisk senter. Anne har hatt en fin utvikling. Hun har knyttet seg til personalet, tåler kontakt med flere medpasienter og bruker språket til å forklare hvordan hun har det. Hun søker også mer til samtaler og positive aktiviteter for å regulere og mestre følelsene og tankene sine.

Hun kan si: «Jeg blir stresset» eller «Jeg blir glad». Hun er blitt tryggere på menneskene rundt seg, og evnene og kvalitetene hennes er blitt tydeligere under innleggelsen. Denne morgenen sitter Anne i stuen omgitt av sykepleiere som hun kjenner godt. Hun er rolig, ansiktet er åpent, og hun har en positiv bemerkning til oss alle.

Anne smiler og forteller at hun gleder seg til å komme seg videre, samtidig som hun gruer seg og er spent. Hun blir møtt med forståelse og støtte. Vi snakker om tiden på avdelingen og det hun har fått til i samarbeid med personalet. Hun smiler og nikker.

En inkluderende stemning

Hjelpepleier Stein kommer innom. Anne ser på ham og spør om han kan spille en låt? Han nikker og sier «ja, selvfølgelig». Stein henter gitaren og plasserer seg foran Anne. Det er stille i rommet når Stein stemmer instrumentet og ser på Anne. Så fyller stemmen og gitarens hans rommet med Fred Åkerstrøms «Jag ger dig min morgon».

Stein ser på Anne, og hun ser på ham. Vi andre som sitter i stuen, ser på de to. Alle klapper, og Anne ser på hver enkelt av oss. Vi smiler til hverandre. Steins varme bass, klangen i musikken og fellesskapet i møtet lever videre lenge etter at øyeblikket er over.

I møte med Petter og Anne har personalet lagt vekt på å skape en inkluderende stemning. Rammene rundt dem har vært stabile, og vi på Avdeling for tidlig psykose har møtt dem på en rolig og vennlig måte.