fbpx Får personer med psykose somatisk helsehjelp i tide? Hopp til hovedinnhold

Får personer med psykose somatisk helsehjelp i tide?

Arild Svendsen tar imot ambulanse på akuttmottaket, Sykehuset Østfold, Fredrikstad
AKUTT: Ukom vil sjekke om pasienter med alvorlig psykisk sykdom får god nok somatisk hjelp ved akutt sykdom. (Illustrasjonsfoto. Personene på bildet har ingenting med saken å gjøre) Foto: Erik M. Sundt

Det skal Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) nå finne ut av.

En kvinne med psykose og akutt hjerteinfarkt døde på sykehus. Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) har bestemt seg for å se nærmere på forholdene rundt somatisk behandling til personer med alvorlig psykisk sykdom.

Hva kan læres?

Ukom vil se nærmere på alle forhold rundt hendelsen. De skal for eksempel gå vurdere den akuttmedisinske hjelpen som ble gitt i kommunen, innleggelsesprosessen og oppholdet på sykehuset.

I januar begynte Ukom å hente inn informasjon og dokumentasjon.

– Vi kommer etter hvert til å intervjue involverte som kan bidra til å beskrive omstendighetene rundt hendelsen. Intervjuene blir gjort med pårørende, helsepersonell, i tillegg til ledere og andre aktuelle parter, skriver Ukom på sine nettsider.

Ukom ser også på andre saker

Ukom vil også se på liknende hendelser. Når alt materialet er hentet inn vil de analysere dataene som til slutt vil ende med en rapport. Alle saker som Ukom går inn i, gjøres for å se om det går an å finne fellesnevnere som helsetjenesten kan lære av. Målet er at liknende hendelser ikke skjer igjen.

Hva gjør Ukom?
  • Undersøker alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten. Omfanget på hver enkelt undersøkelse varierer.
  • Ukoms hovedkilder til informasjon er skriftlig dokumentasjon, intervjuer og befaringer.
  • Alle data Ukom samler inn bearbeides, funn analyseres og presenteres for de som er involvert i undersøkelsen. De får anledning til å kommentere innholdet slik at Ukom kan foreta nødvendige justeringer.
  • Ukom skriver så rapporter som kan bidra til læring på tvers i helse- og omsorgstjenesten, og ikke bare for de som er involvert i hver enkelt undersøkelse.
  • Før publisering blir funn og anbefalinger kvalitetssikret ved at Ukom ber om tilbakemeldinger fra relevante deler av tjenesten, inkludert pasient- og brukerorganisasjoner.

Kilde: Ukom

– Psykosen lar seg ofte ikke temme, men den kan kontrolleres

Bildet viser en fortvilet mann som har krummet seg sammen
SÅRBARE: – Vi jobber mot at beboeren ikke skal utsettes for unødvendig tvang, ydmykelse og nedverdigelse når de er på sitt mest sårbare. Og vi jobber for at relasjonen ikke skal slites i slik grad at det er vanskelig å hjelpe beboeren senere, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Arbeidet innen førstelinjetjenesten i psykisk helsevern består ikke bare i å gi ut tabletter og sørge for å dekke primærbehov. Min jobb er både saktegående og stillesittende, skriver Silje Grønli.

Som sykepleier er min jobb, utover pleie og omsorg, å være beboerens «advokat». Jeg skal hjelpe beboere med å finne veien gjennom helsesektoren, beskytte dem, være stemmen deres når de ikke lenger har sin egen, og jeg skal være deres støttespiller.

Jeg er deres støttespiller overfor Nav, legekontorer, spesialisthelsetjenesten og DPS-er. Jeg er der for å gi dem struktur i hverdagen og engasjere når sykdommen setter på «håndbrekket».

Jeg er sammen med beboerne. Jeg tilbringer mer tid med dem enn min egen sønn. Jeg er der i det daglige, i spesielle anledninger, og jeg er der i helgene og på helligdagene. Jeg ser dem, og jeg ser dem hver dag. Det er et privilegium jeg ønsker å forvalte.

Man må tørre å stå i jobben

Arbeidet innen førstelinjetjenesten i psykisk helsevern består ikke bare i å gi ut tabletter og sørge for å dekke primærbehov. Min jobb er både saktegående og stillesittende.

Min jobb består i å observere og føre samtaler. Ta de vanskelig psykoedukative samtalene og holde stø kurs med salutogenese som mål.

Man må tørre å stå midt i skoene når beboerne har det som aller mest kaotisk inne i seg selv – når de kjenner på den sterkeste avmakt og en overveldende angst. Da er jeg deres lenke til virkeligheten. Det gjelder å være der, tåle dem og se dem.

Enkelte har vært pasienter på sikkerhetsenheter i tiår.

Noen beboere er de systembelastende kronikerne. De har få eller ingen prospekt om å kunne bli helt friske. Det er mennesker som har vært fengslet i egen sykdom i mange år, og de har tilbrakt store deler av sine voksne liv innenfor institusjoner og sykehus.

Enkelte har vært pasienter på sikkerhetsenheter i tiår. De er «ferdigbehandlet» eller «behandlingsresistente» og anses å være for kognitivt reduserte til å evne og benytte seg av psykoterapi.

Psykosen lar seg ofte ikke temme, men den kan «kontrolleres» med medikamenter og miljøterapi.

Ressurskrevende pasienter

Mange beboere har forsøkt utallige botilbud i egen kommune og har i perioder hatt behov for mer spesialisert hjelp på sykehuset. De er ressurskrevende og komplekse.

De er komplekse fordi de er alvorlig psykisk syke. De er komplekse fordi de i utgangspunktet er mennesker. De har, som alle oss andre, en sekk med historie og levde liv. Mange har hatt jobb og familie. Flere har gode utdanninger, og mange er intellektuelle og beleste.

En psykotisk person har vanskelig for selv å forstå hva som er psykose, vrangforestilling eller virkelighet. Frykt og avmakt viser seg ofte som sinne. En oppriktig frykt for eget liv viser seg gjerne som agitert atferd – fysiske og verbale utageringer. Min jobb er da å være tryggheten gjennom å gi forutsigbarhet, tilgjengelighet ved tilstedeværelse og kontinuitet. Det er da jeg står midt imellom barken og veden. Midt imellom beboer, det tverretatlige og økonomi.

For dette er tidkrevende – både i tid og i menneskelige ressurser. Og det betinger at vi er nok folk på jobb. Og vi koster penger.

Kan ikke utøve tvang

«Ressurser og bemanning: Tilstrekkelig, stabil og kompetent bemanning kan medvirke til å redusere forekomst av voldshendelser» er Helsedirektoratets konklusjon i kartlegging av vold mot helsepersonell og medpasienter i spesialisthelsetjenesten.

Vi kan ikke låse hvilken som helst dør.

Rammene vi har i førstelinjetjenesten er noen helt andre enn de rammene beboerne har hatt på sykehuset i spesialisthelsetjenesten. Der kan personell utøve tvang med hjemmel i lov om psykisk helsevern. Vi har ikke det. Vi kan ikke utøve tvang.

Vi har ikke hjemmel i lov til å frata en beboer en telefon fordi vedkommende ringer nødetater utallige ganger i løpet en dag, eller å fysisk legge noen ned i gulvet.

Vi kan ikke låse hvilken som helst dør. Vi kan ikke nekte noen å reise fra avdelingen, eller å ta valg som vi mener ikke er bra for dem. Selv om det kunne ha vært god omsorg.

En sårbar relasjonsbygging

Vi må appellere til fornuften gjennom samtale, og for å komme i posisjon til samtalen bruker vi mye tid på å etablere trygge og stabile relasjoner. Det er en sårbar relasjonsbygging. Relasjonen vi opparbeider med beboerne, er vårt viktigste verktøy.

Som Joyce Travelbee skrev i «Mellommenneskelige forhold i sykepleie»: «Et menneske-til-menneske forhold er primært en erfaring eller en rekke erfaringer som finner sted mellom en sykepleier og de(n) hun har omsorg for [ …]».

Det er ut ifra relasjon at vi kan jobbe helsefremmende, det er her vi kan trygge dem, og det er med relasjonen vi kan jobbe voldsforebyggende. Når relasjonen er truet, har ikke vi lenger det viktigste verktøyet til å ivareta beboeren og oss selv i de rammene vi har for de aller sykeste i samfunnet. De som blir skadelidende, er ironisk nok dem vi prøver å hjelpe og som potensielt kan være farlige.

Vi jobber i det uforutsigbare

Samhandlingsreformen resulterte i at kommunene fikk større ansvar for å gi sine innbyggere et tilbud i sin hjemkommune. Problemet kommer svært godt til syne nå – flere år etter.

Stabilt alvorlig syke personer er for friske til å få plass innen spesialisthelsetjenesten og får derfor tildelt tilbud ute i kommunene – hos meg i førstelinjetjenesten. Pasientene som skulle tas vare på ute i kommunen, var langt dårligere med langt større behov for spesialisert omsorg enn tidligere. Kompetansen og rammene rundt dem fulgte ikke etter.

Kompetansen som finnes på sykehuset, bør også etableres ute i kommunene.

Kompetansen som finnes på sykehuset, bør også etableres ute i kommunene, for med større kunnskap er det også lettere for oss pleiere å kunne stå i krevende situasjoner som har en personlig pris.

Vi jobber ofte i det uforutsigbare. Foruten vold, som er traumatisk for offeret, er det over tid en belastning også å stå i situasjoner med agiterte beboere hvor linen du balanser på er tynn.

Med mer forståelse for faget, for beboeren og for arbeidsmetodene kan vi skape trygghet også hos pleieren som til syvende og sist vil gagne beboeren i form av en stabil og godt kjent personalgruppe.

Er avhengig av nok kompetanse

Jeg med mine 163 høye centimeter og 50 kilo damekropp er ikke truende av utseende. Jeg kan være et svært lett offer om noen skulle involvere meg i sin vrangforestilling eller psykose og anse meg som en fare for sitt eget liv og helse.

Jeg vet at jeg ikke kan fysisk håndtere menn som rager over meg og veier det dobbelte av meg. Jeg vet at jeg må jobbe forebyggende, og jeg må legge grunnlaget for en god og trygg relasjon for å kunne være i posisjon til å snakke meg ut av situasjoner.

Jeg har ikke nok muskler til å en gang forsvare meg selv i nødverge. Jeg er avhengig av å ha gode relasjoner til beboerne, og jeg er avhengig av å ha nok kompetente medarbeider rundt meg.

Vi må alle være «ballerinaer» for å vedlikeholde tilliten hos beboeren samtidig som vi stiller krav og setter grenser for å gjøre det trygt i avdelingen for beboerne og for oss som skal gi dem omsorg. Det er en kompleks, krevende og kontinuerlig dans.

Trenger en kriseplan

Som sykepleier, må jeg vurdere om beboere oppfyller kriterier for å iverksette kriseplaner og kontakte ansvarlige behandlere for å rekvirere instanser som skal utøve tvangsvedtakene. Dette dersom en beboer utøver vold mot personalet eller medbeboere, eller man opplever en særlig forverring av lidelsen.

Da er jeg avhengig av at kriseplanen fungerer.

Det er her mitt viktigste verktøy står i fare for å tilintetgjøres. Det er når jeg står ansikt til ansikt med en beboer og iverksetter tiltak som beboeren selv ikke forstår er nødvendig for å ivareta vedkommende og samfunnsvernet. Da er jeg avhengig av at kriseplanen fungerer.

Det jeg sørgelig observerer er at de aller fleste kriseplaner jeg har benyttet meg av, ikke har det. Beboeren som ydmykende hentes i håndjern med politi og ambulanse. Som med oppsperrede øyne i full beredskap, i et overveldende tankekaos, full av frykt roper navnet mitt. Og som brøler at jeg er en forræder.

Relasjonen skal ikke slites

Beboeren som oppfatter meg som en forræder, skal jeg bare timer etter avreise fra avdeling møte igjen og se i øynene. Vedkommende har ikke blitt friskere etter gjennomføringen av vedtaket. Ingenting har i grunnen forandret seg på de timene, og beboeren kan til og med returneres til avdelingen i håndjern fulgt av politi.

Det er vanskelig å ikke la vurderingene bli farget av erfaringer. Det er vanskelig å ikke sette seg selv i en posisjon hvor man ønsker å tåle mer enn man burde.

Vi jobber mot at beboeren ikke skal utsettes for unødvendig tvang, ydmykelse og nedverdigelse når de er på sitt mest sårbare. Og vi jobber for at relasjonen ikke skal slites i slik grad at det er vanskelig å hjelpe beboeren senere.

Vi skal forhindre at behovet for bruk av tvang blir større. For mellom de få episodene med vold er det store fremskritt og mer friskt å jobbe frem mot.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.