Slik er en morgen på avdeling for tidlig psykose

Høsten er kommet til Bergen, og det betyr ofte mørke regnfulle morgener. Glem paraply! Den blir ødelagt av vind og kraftig regn før du er halvveis til jobb. Jeg tar ofte bussen til jobb, og da får jeg god tid til å tenke. Da forsøker jeg å danne meg et bilde av hvordan jeg tenker dagen kommer til å bli, med ulike scenarioer.

Kanskje skal jeg gå tur med «Berit» i dag. Hun ønsket så sterkt å gå på butikken i dag for å kjøpe Cola, som hun rett og slett elsker. Eller kanskje jeg skal oppmuntre og hjelpe «Erik», slik at han får tatt seg en dusj og stelt det viltre håret som sårt trenger pleie.

Kanskje hører hun stemmer

Jeg nærmer meg psykiatrisk klinikk. Klinikkens fasade har dette gamle, ærverdige og flotte over seg. For oss som kjenner denne byen, vet vi at bygget bærer i seg mye historikk. På godt og vondt. Mye av psykiatriens historie ligger her.

Når jeg kommer til min avdeling denne morgenen, ser jeg opp på røykebalkongen. Det er en vane jeg har. Balkongen står ut fra bygget, ligger lett skjult bak en glassvegg og ofte i mørke. Jeg ser den samme skikkelsen som jeg så ofte gjør på denne tiden av døgnet, klokken 07.00.

Hun sitter på en stol og roper så jeg hører henne, men ikke høyt. Hun roper ut i verden, ikke til noen bestemt. Kanskje ser hun noen foran seg der hun sitter. Kanskje hører hun stemmer. Vi andre verken ser eller hører det samme som henne.

Jeg er stolt av jobben min

Jeg og mine kolleger jobber på avdeling for tidlig psykose. Her kommer de unge mellom 18 og 30 år til utredning og behandling for ulike psykoselidelser. Vi er et stort og sammensatt team ved avdelingen, som består av leger, psykologer, hjelpepleiere, sykepleiere, vernepleiere, sosionomer, treningsterapeut og musikkterapeut.

Jeg er stolt av dette tverrfaglige teamet og kjenner meg trygg sammen med dem. Trygg på at vi skal kunne gi pasientene våre støtte og hjelp, og jeg er trygg på at jeg kan søke råd og støtte de gangene jeg vakler. Jeg er fersk i sykepleiefaget og søker derfor ofte råd hos mine trygge og erfarne kolleger.

Om natten våkner traumene

Nattpersonalet vinker forsiktig og vennlig til meg når jeg kommer inn døren denne morgenen. De har hatt en natt med ulike utfordringer. Det slår meg at de som jobber på natt, har en særegen ro, og de kan ofte fortelle om fine samtaler og situasjoner med pasientene om natten. Natten kan være vanskelig for mange som sliter. Når natten og mørket siger på, våkner også traumene for enkelte.

Jeg får høre at det har vært uro denne natten. En av våre unge pasienter har hatt behov for ekstra mye støtte og personale hos seg. «Hans» har vært sint, høyrøstet og dunket i veggen flere ganger i natt, og nattpersonalet fra naboposten har bistått med støtte. Uroen har spredd seg i avdelingen, slik at flere medpasienter har våknet og hatt vanskeligheter med å sovne igjen.

Takk til nattpersonale

Jeg ser at en av nattevaktene sitter hos «Hans» når jeg kommer ut i korridoren. En erfaren nattevakt som vet hva som hjelper ham. Bare det å sitte i døråpningen inn til rommet, vise at vi passer på, at vi er rolige og tåler det pasienten viser oss av uro og redsel, kan være nok til å skape ro. Nattevaktene har passet ekstra godt på den som har mistet seg selv enda mer denne natten, som gradvis går i oppløsning som en del av psykosen.

«Hans» sovner med nattevakten hos seg denne morgenen. Han er utslitt av seg selv og all forvirringen og kaoset inni seg, og jeg tenker: Sov lenge og godt nå. Og så håper jeg du våkner til en bedre dag. Jeg tenker også: Takk til nattpersonalet for all tryggheten, roen og omsorgen dere gir de unge som erfarer å være i psykose, og som strever sånn i dette livet.