Fikk trøbbel i praksis som sykepleierstudent, nå er hun leder

Hun hadde medisinsk praksis da noe uheldig skjedde. Hun droppet ut av skolen.

– Jeg holdt på å gi opp. Men så hadde jeg likevel en F i magen, for jeg visste at det var uberettiget at jeg skulle slutte, sier Linda Garnås Paaske.

Det er 15 år siden. Nå er hun enhetsleder på urologen på Aker sykehus i Oslo.

Hva skjedde?

Hva skjedde egentlig i praksis i 2008?

Hun hadde medisinsk praksis på et sykehus. Det hun kaller «den uheldige prosessen» startet da hun gikk med en annen sykepleier enn de faste praksisveilederne: Linda Garnås Paaske (som da het Linda Garnås) ble bedt om å henge opp antibiotika til en av pasientene. Hun turte ikke si nei, selv om hun hadde sett at medisinen ikke ble dobbeltsjekket. Det viste seg at sykepleieren hadde forbyttet medisinen til to pasienter.

Ingen ble skadet, men etterpå ble det ord mot ord om hva som hadde skjedd.

Paaske, som til da bare hadde fått gode tilbakemeldinger, opplevde at hun ble mistrodd både på sykehuset og på skolen. Hun ble anbefalt å søke permisjon fra studiet. Det gjorde hun. Da var selvtilliten på bånn.

Men så tok hun opp igjen sykepleiestudiet på en ny skole. I 2013 ble hun sykepleier.

Har gått gradene

I ti år har hun jobbet som sykepleier her på urologisk sengepost.

Hun begynte fort å veilede studenter i praksis. I 2015 ble hun studentansvarlig og fulgte opp både studenter og veiledere. I 2019 ble hun enhetsleder.

(Saken fortsetter under bildet.)

– Jeg er nok over gjennomsnittet opptatt av at studentene får en god praksisopplevelse, sier hun nå.

Sykepleien har fortalt historien hennes før. Flere studenter har i ettertid kontaktet henne og sagt at hun har inspirert ved å være åpen. En kopi av artikkelen «Ord mot ord i praksis» er lagt inn i studentpermen som befinner seg på hver sengepost.

Hadde fagforeningen i ryggen

Senger trilles i gangene. Pleiere bærer på brett og utstyr. De fleste er i hvitt, noen kler seg i gult før de går inn til pasientene. Ingen studenter å følge opp i dag.

– Jeg vil at studentene skal tørre å stå opp for seg selv. Og at de skal tørre å avdekke ukultur som fins i helsevesenet, sier Paaske om hvorfor hun deler sin historie.

Hun vil at de skal vite hvor viktig det er å ha en fagforening i ryggen.

– Hadde ikke jeg vært medlem, hadde jeg tapt glatt. Da hadde jeg ikke vært sykeleier. Nå kan jeg ikke se for meg mitt liv uten den rollen, sier hun.

– Jeg var heldig og traff rette folk i Sykepleierforbundet. De hjalp meg med å heve stemmen i det som har vært min tøffeste kamp. Jeg ønsker å hjelpe andre i liknende situasjoner som jeg kom oppi.

(Saken fortsetter under bildet.)

40 studenter på ett semester

På kontoret hennes henger en gammeldags tavle med fargerike knapper. Mest til pynt, for nå er det den digitale kompetanseportalen som gjelder.

– Mitt ansvar som leder er å sørge for at våre to dyktige studentansvarlige får tid til å jobbe med studentarbeidet.

– Er de studentansvarlige også veiledere?

– De kan bistå. Det er sjelden de har egne studenter, men de kan veilede hvis praksisveilederen ikke er på vakt.

I kjølvannet av pandemien hadde enheten en intensiv periode fordi mange studenter manglet praksis.

– Vi hadde 40 studenter på ett semester, fem uker per praksisperiode. Det var utfordrende for både oss og de stakkars studentene. Nå starter vi igjen med syv–åtte ukers perioder.

Studentene går i tospann

Slik gjør de det på enheten, som har to sengeposter:

• To runder med studenter per semester.
• Alltid ti studenter. Seks på den ene posten, fire på den andre. Omvendt neste gang, for å dele på trykket.
• Studentene går i tospann og deler på to veilederne.

Studentene veiledes både i par og individuelt.

– Det er fint for dem å se flere veiledere i jobb. Ingen veiledere er like, og det er mange måter å utøve sykepleie på, sier Paaske.

Det er også trygt for veilederne å være to, påpeker hun:

– De får et bredere veiledningsgrunnlag. Og skulle det oppstå usikkerhet, er det fint å kunne lene seg på hverandre. Det gjelder også i kommunikasjonen med lærerne. Er man i tvil om en student bør fullføre, er det bra med to stemmer.

– Oppstår det ofte tvil?

– Noen studenter har strøket og blitt varslet om. Da er det ekstra godt for veilederne at de ikke er alene om beslutningen.

– Kan ikke sende mange på kurs samtidig

– Får veilederne avlastning fra andre oppgaver når de har studenter?

– De jobber som vanlig, men har altså med seg studenter. Så det blir en ekstra oppgave, sier hun.

De studentansvarlige blir derimot tatt ut av vanlig drift. Blant annet underviser de studentene på introduksjonsdagen og midtveis i praksisperioden.

Paaske syns det er utfordrende å sikre god nok kompetanse på praksisveilederne.

– Det kreves mer av dem enn før. Vi har mange nyansatte, og alle som skal veilede skal ha kurs.

Under pandemien stoppet det opp med kursing.

– Vi skal i gang igjen, men vi kan ikke sende mange samtidig. Sykefravær gjør at vi må gjøre plutselige endringer for å sikre kontinuitet i veiledningen.

«Dette var vondt for deg», sa hun mykt

Selv har Linda Garnås Paaske en utvidet veilederutdanning.

– Jeg lærte mye. Vi hadde rollespill der vi veiledet hverandre.

– Fikk du noen aha-opplevelser?

– Ja, det var noe jeg sa under veiledning. Liksomstudenten hadde hatt en vanskelig opplevelse med liksompasienten. Så hadde vi etterveiledning.

– Da sa jeg: «Dette var vondt for deg.» Med sånn veldig myk og forsiktig stemme.

– Jeg fikk smekk på fingrene av lærerne, for du skal ikke legge føringer. Det var jo ikke sikkert at det var så vondt for studenten.

Hun konkluderer:

– Du skal velge dine ord med omhu. Du kan mene noe godt, men så gir det et feil signal.

(Saken fortsetter under bildet.)

– Hvordan få studenter som vil jobbe som sykepleiere?

Paaske er bekymret for fremtiden. Hun viser til sykepleiermangelen som er spådd til å bli 28 000 i 2035.

– Folk slutter. De skrelles bort. Det er så trist. Hvordan skal man da klare å rekruttere studenter som vil jobbe som sykepleiere? Skal de trives og bli trygge, trenger de jo å møte dedikerte sykepleiere, sier hun.

– Hvor viktig tror du praksistiden er for studentene?

– Den er helt uvurderlig. De trenger å bli sett, veilederen må bry seg oppriktig. De skal få være studenter, men vi må også være tydelige om forventningene vi har.

– Ta veiledningen på skyllerommet

– Sykepleiens undersøkelse viser at studenter ofte blir gående alene. Hvordan er det hos dere?

– Sykepleierne blir strukket i alle retninger. Det er en kamp om tiden. Veilederne kan ikke gjøre mer enn så godt de kan.

Etterveiledning trenger man ikke ta på eget rom, tipser hun. Den kan tas på skyllerommet, for eksempel etter en prosedyre.

– Der kan man ha mange verdifulle samtaler: «Hvordan syns du kateteriseringen gikk?» «Det og det gjorde du veldig bra. Du kan også tenke på det og det neste gang.»

Lærer pre- og postoperativ sykepleie

Det er kirurgisk praksis studentene får her på urologen.

– Hva lærer de?

– Først og fremst pre- og postoperativ sykepleie. Og selvsagt urologi.

De tar også imot andre typer pasienter som er nyopererte:

– De kommer fra gyn og gastro. Vi har fedmeopererte og endokrinologiske pasienter. Og pasienter som har hatt brystkirurgi.

– Hvorfor kommer alle disse til dere?

– Fordi her på Aker sykehus har vi operasjonskapasitet og nok sengeplasser til å ta imot dem.

Studentene lærer å observere og bruke det kliniske blikket. De gjør i stand pasienten til operasjon og følger pasienten i sløyfen.

– Ingenting erstatter ekte hender og ekte pasienter

– Hva syns du om å ha kirurgisk praksis utenfor sykehus?

– Det viktige er jo å få med seg sykehusvibben. Føle hvordan ting henger sammen. Hvor er det snakk om å ha praksis, da?

– For eksempel på sykehjem.

– Sykehjem!? Det høres ikke relevant ut! På sykehjem kan man lære om organisering og ledelse, ikke kirurgi. Skolene må jo sørge for meningsfull praksis.

– Kan simulering erstatte litt praksis?

– Ja, under pandemien brukte vi mer simulering. Mye simulering i forkant kan gi et godt grunnlag. Men ingenting erstatter ekte hender og ekte pasienter.

(Saken fortsetter under bildet.)

«Kan du tenke deg å forskyves?»

Linda Garnås Paaske jobber tett sammen med Susan Holm Bakke, som leder den andre sengeposten. Til sammen har de 56,5 årsverk på sine sengeposter.

– Det er mer enn nok å lede. En fin gjeng, sier Paaske.

Det er fredag. På Bakkes kontor er de nå i ferd med å sende ut sms-er til utvalgte ansatte. De får dette spørsmålet: «Kan du tenke deg å forskyves til dagvakt på søndag? Vi trenger en gruppeleder.»

Foreløpig ingen napp.

Alle studentene har forlatt dem, de ble ferdig denne uken. Så der er det ingenting å hente.

– Studentene skal ikke føle seg brukt

– Er studentene utnyttet arbeidskraft?

– Vi er opptatt av at de ikke skal føle seg brukt, men de skal kjenne på sykepleiernes hverdag, sier Paaske.

– Det er vi som har ansvaret hvis noe er ugreit. Vi har åpen dør, sier Bakke.

– Kommer de?

– Av og til. Som oftest har de forbedringsforslag. De har med i ryggraden at vi skal bruke kunnskapsbasert forskning, sier Bakke.

– Og så er det mange som ønsker å ta ekstravakter, sier Paaske.

– Får alle det?

– Ja, vi vil at de skal få sjansen. 70–80 prosent av sykepleierne våre har tidligere vært studenter her.

– Du opplevde ord mot ord i praksis. Er det ok å fortsette å fortelle?

– Ja. Dessverre går ikke den historien ut på dato, sier Linda Garnås Paaske.