fbpx Ber studentene ta mer plass i praksis Hopp til hovedinnhold

Ber studentene ta mer plass i praksis

Sykepleier Linda Garnås veileder studenter
SPESIELT MØTE: Sykepleier Linda Garnås kommer ikke til å glemme hvor alene man kan føle seg som praksisstudent. Her tar hun imot studenter på Aker sykehus i Oslo. De skal ha praksis på urologen. Foto: Marit Fonn

Få vet bedre enn Linda Garnås hvor sårbar man er som sykepleierstudent i praksis.

Da Linda Garnås hadde sykehuspraksis for sju år siden, gikk det galt. Hun hoppet av studiet og trodde hun aldri ville bli sykepleier. Men hun tok feil: Nå er det hun som har ansvaret for at studentene som kommer til urologen på Aker sykehus får god praksis.

I dag har åtte sykepleierstudenter møtt opp for å høre hva som venter dem når de snart skal ut i sin første sykehuspraksis.

– Det er veldig spesielt for meg å være her, sier Linda Garnås til dem.

For det var ikke gitt at Garnås skulle få autorisasjonen sin. Men den fikk hun i 2013.

– Jeg kom i en uheldig prosess i 2008 da jeg selv hadde praksis.

Som nybakt sykepleier fortalte hun sin historie i Sykepleien (06/2013). Nå ligger en kopi av artikkelen «Ord mot ord i praksis» i permen for praksisstudentene.

– Jeg håper dere vil lese den og reflektere over den. 

Hva skjedde?

Hva skjedde egentlig i 2008? Den «uheldige prosessen» startet da hun gikk med en annen sykepleier enn de faste praksisveilederne: Garnås ble bedt om å henge opp antibiotika til en av pasientene. Hun turte ikke si nei, selv om hun hadde sett at medisinen ikke ble dobbeltsjekket. Det viste seg at sykepleieren hadde forbyttet medisinen til to pasienter. Ingen ble skadet, men etterpå ble det ord mot ord om hva som hadde skjedd.

Garnås, som til da bare hadde fått gode tilbakemeldinger, opplevde at hun ble mistrodd både på sykehuset og på skolen. Hun ble til slutt anbefalt å søke permisjon. Det gjorde hun. Da var selvtilliten på bånn. 

Hun var i ferd med å gi opp. Men etter hvert tok hun opp igjen sykepleiestudiet på en ny skole og ble til slutt sykepleier.

Siden januar 2013 har hun jobbet her på urologisk sengepost.Hun begynte fort å veilede studenter i praksis, men i år er hun såkalt studentansvarlig. Hun skal følge opp både studenter og veiledere.

Les også:  – Konfliktene i praksis er ofte personlig

Åtte uker i praksis

Studentene er lydhøre. I åtte uker – 240 timer – skal de være her:

– Det er så viktig at dere tør å ta plass i praksis. Stol på egen intuisjon og våg å si nei. Da unngår dere å havne i vanskelige situasjoner.

Det gjelder å slippe å måtte bevise sin uskyld.

– Ikke vær redd for å bli upopulær selv om dere sier nei. Da blir dere mindre sårbare, sier Garnås til dem.

Hun drar fram permen med tittelen: «Turnus for studentene».

– En slik perm ligger i hyllen på hver avdeling. Skriv gjerne telefonnummeret deres i den, så vi lett kan få fatt i dere. Dokumenter i permen hva dere gjør. 

– Skal vi skrive hver dag, spør én.

– Ja, og det er særlig viktig når man ikke går med veilederen sin. Da kan man gå tilbake og titte i notatene, og det er gull verdt for veilederne. Dere trenger ikke alltid skrive så mye. Men skriv konkret: I dag har jeg lagt veneflon, eller jeg har skyldt et kateter, råder Garnås.

Kollega Anette Johnsen påpeker at skulle det oppstå tvil under evalueringen, kan dokumentasjonen vise hva studenten faktisk har gjort. Hun minner om at også fravær skal føres i permen. 

Steingruppen

Alvoret brer seg i rommet når Garnås og Johnsen beskriver pasientene sine.

På posten til Garnås er pasientene delt i to grupper. Den ene kalles steingruppen, for der har pasientene nyrestein eller blærestein. Den andre gruppen har blærekreftpasienter, som ofte har fått lagt inn stomi etter at de har fjernet blæren.

– Operasjonene er omfattende, og det kan derfor oppstå komplikasjoner. Da hender det at de kan ligge her i flere uker. Dere vil se at det er forskjell på de to gruppene, sier Garnås. 

På Johnsens post er det blant annet pasienter som har blitt robotoperert på grunn av prostatakreft.

– De ligger inne én til to netter. Det er vel det man bestreber, kortere og kortere liggetid. Når dere går av vakt, vil ofte pasienten deres være utskrevet når dere kommer tilbake, sier Johnsen.

De to sykepleierne forsikrer at studentene likevel skal bli kjent med pasientene de etter hvert skal ha ansvar for.

 Får prøvd å sette veneflon

– Er det bare planlagte operasjoner, spør en jente.

– Nei, vi har øyeblikkelig hjelp og. Noen kan for eksempel få uro-sepsis, så innimellom har vi ustabile pasienter, sier Johnsen.

Garnås opplyser at mandagen er en ypperlig dag å være i mottaket. 

– Da får vi inn mange pasienter som skal klargjøres til operasjon. Da får dere prøvd dere på å sette veneflon.

Studentene får vite at pasientene har ulike fargekoder som gjør det lett å skille dem: Blått for uro, rødt for endo, grønt for gastro.

Tillit til veilederne

Andreårsstudent Kristoffer Drageset virker ikke spesielt nervøs for å slippes løs i praksis. Han har stor tiltro til veilederne:

– Jeg går ut fra at de ikke setter oss i gang med noe vi ikke kan.

Han er innstilt på å lære så mye kirurgisk sykepleie som mulig. Uvanlig nok er halvparten av sykepleierstudentene gutter denne gangen. Drageset går på Lovisenberg diakonale høgskole. Det samme gjør Millie Girardeau, som sitter ved siden av ham.

Sykepleierstudentene Millie Girardeau og Kristoffer Drageset
TILTRO: Millie Girardeau og Kristoffer Drageset har tiltro til at veilederne vil se både deres sterke og svake sider i praksis. Foto: Marit Fonn

Girardeaugleder seg til praksisperioden:

– Å lese teori er bra, men det blir ikke det samme som å gjøre det selv, påpeker hun.

Også Girardeau har tillit til veilederne: 

– Jeg forventer at de er strenge, men på en fin måte. Og at vi får mer ansvar etter hvert.

Drageset: – Jeg håper de ser alt som jeg gjør galt. Jeg håper på å lære å bli en god sykepleier. Punktum.

Girardeau: – De må være forbilder for oss.

Vil bli pushet

Drageset ønsker at veilederne pusher ham hvis han vegrer seg for å utføre noe han egentlig kan, men de må også sette ned foten for ham når det er rett.

Girardeau er enig:

– Ja, de må se forskjellen: Når de ser at jeg er redd, må de vite når de skal si «dette kan du» eller «nei, du er ikke klar ennå». 

De åtte studentene har fått hver sine to veiledere. Linda Garnås vil steppe inn hvis noen av dem har fravær. 

– Hvem hadde trodd for noen år siden at jeg skulle stå her, sier hun.

Hennes dyrekjøpte erfaring med praksis sitter godt i.

Sykepleier Linda Garnås
GLAD: – Tenk at jeg står her i dag, sier Linda Garnås. Foto: Marit Fonn

– Det er ekstremt viktig at studentene føler seg ivaretatt og får høre hvor verdifulle de er. De er jo morgendagens sykepleiere. 

Hun råder studentene til å stole på egen dømmekraft.

– De må ta sin plass i rommet, men samtidig være bevisst grensene for egen kompetanse. Jeg håper de har baller nok til å si nei hvis de føler seg usikre.

Snakker om forventninger

Studentene studerer turnuslistene de har fått utlevert. Nå skal de lære om kurver. Senere skal de bli vist skyllerommet, vaktrommet og garderoben.

Neste uke skal Garnås undervise om nyrer og nyrestein, postoperativ sykepleie, overvektpasienter og blærekreft. Om et par dager skal studenter og veiledere ha et felles møte for å snakke om forventninger til hverandre.

– Forventningssamtalen er kjempeviktig, den legger grunnlag for deres praksis. Det er viktig at studentene vet hvor viktige de er og at vi vet hva studentene krever av oss. Alle skal få en kontinuerlig følelse av å bli fulgt opp, lover Garnås.

Hun har lyst til å fortsette å veilede studenter.

– God sykepleie handler om så mye: Om kroppsspråk, holdning, å velge ord med omhu. Det er et privilegium å være veileder, du lærer så 
mye.

Les også:

Ord mot ord i praksis

– Konfliktene i praksis er ofte personlig

Når praksis blir personlig

Få studenter stryker i praksis

Jeg håper studentene har baller nok til å si nei.

Linda Garnås, studentansvarlig sykepleier

Veilederne må være forbilder for oss.

Millie Girardeau, student i praksis

Jeg håper veilederne ser alt som jeg gjør galt.

Kristoffer Drageset, student i praksis
Les også:
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.