Ord mot ord i praksis

Det var på en kveldsvakt det begynte. Ingen av Linda Garnås sine to kontaktsykepleiere var på vakt, så hun gikk sammen med en annen sykepleier.

Som andreårsstudent på sykepleierstudiet hadde Garnås sin første praksis på sykehus. Dette skjedde på en medisinsk sengepost på Drammen sykehus.

Tør ikke si nei

Linda Garnås forteller historien slik:

Hun blir med sykepleieren inn på medisinrommet. Der blander sykepleieren antibiotika til to pasienter. Garnås merker seg at hun ikke innhenter dobbeltsignatur. Sykepleieren, som virker stresset, gir plutselig Linda det ene antibiotikasettet i hendene og ber henne henge opp blandingen inne hos pasienten. Sykepleieren sier hun skal komme, hun skal bare sette i gang medisineringen av den andre pasienten som skal ha antibiotika.

Linda synes det er ubehagelig, hun føler seg ikke kvalifisert til å medisinere alene. Men hun tør ikke si nei, vil ikke være en sånn student som ikke vil gjøre ting. Hun henger opp medisinen. Veneflonen er tett, så pasienten får ikke i seg den intravenøse væsken. En annen sykepleier kommer inn.

«Hva er det du driver du med», spør hun. «Vet du hvilken medisin du gir?»

Nei, Garnås hadde ikke sjekket. Hun føler at noe er galt. Den første sykepleieren kommer tilbake. Hun sier stopp, dette er hennes ansvar.

Feil pasient

Det viser seg at medisinen til de to pasientene var forbyttet. Linda Garnås skjønner at dette er alvorlig, selv om hennes pasient ikke fikk i seg noe av medisinen. Det fikk derimot den andre pasienten. Men ingen av pasientene ble skadet.

Sykepleieren sier det er best å forbigå hendelsen i stillhet uten å skrive avvik.

«Nå kommer vi til å få kjeft», sier sykepleieren til Linda på slutten av vakten.

Garnås har hatt et godt forhold til både veilederen på skolen og kontaktsykepleierne. Neste dag forteller hun om episoden til veilederen. Hun sier at dette er ikke Lindas ansvar. Dessuten skjedde dette tidlig i praksisperioden, og man blir upopulær som student hvis man sladrer på noen som ikke gjør jobben sin. Hun oppfordrer Garnås til å lære av situasjonen.

Garnås mener at her bør det meldes avvik. Veilederen tror sykepleieren selv vil ta ansvar og melde avvik. Hun fraråder Linda å gå til ledelsen, men anbefaler henne å informere kontaktsykepleieren. Det gjør Linda Garnås.

Ti dager senere får Linda en positiv halvtidsevaluering av en av kontaktsykepleierne på sykehuset. Det står blant annet at hun er flink til å slå opp og lese om medisinen før den gis til pasienten. Det står også at blant «ting å jobbe videre med» er «å sette egne grenser; i forhold til den ‹uheldige› episoden vi snakket om».

Sykepleieren nekter

Tre uker etter kveldsvakten blir hun vist inn på kontoret av fagutviklingssykepleieren. Der venter også avdelingssykepleieren. Linda blir bedt om å forklare seg om det som skjedde på kveldsvakten. Møtet blir ubehagelig.

Dagen etter er det nytt møte, nå med skole og fagutviklingssykepleier. Der får hun vite at sykepleieren hun gikk med har benektet at hun ga Garnås medisin. Hun har sagt hun ba henne henge opp saltvann, så Garnås kunne øve seg. Hun får også vite at sykepleieren ikke er med på møtet fordi hun har sluttet.

Den andre sykepleieren, som ikke hadde norsk som morsmål, har sagt at hun ba Linda Garnås stenge infusjonen, men at hun likevel ikke gjorde det. Linda synes det er rart – veneflonen var jo tett, det var ingenting å stenge av.

Linda sier at begge sykepleierne tar feil. Det er ord mot ord.

Får varsel

Det blir flere møter. Fagutviklingssykepleieren sier at hun ikke har tillit til studenten. Linda opplever at uriktige versjoner blir fortalt og at den ene etter den andre vender henne ryggen, også veilederne på skolen.

Hun kontakter Norsk Sykepleierforbund (NSF) Student, og studenttillitsvalgt Line Kleven blir med på det neste møtet. Der får Linda varsel om fare for ikke å bestå praksis.

Der vises det til at varselet ikke har med selve hendelsen å gjøre, men begrunnes med manglende tillit.

Linda får i oppgave å «jobbe med hvordan hun kan styrke tilliten hos personalet. Hun skal (…) bli mer ydmyk overfor pasientene, be om tilbakemeldinger også på hvordan hun er som person.»

Ny praksisplass

Med hjelp fra NSF Student får Linda Garnås ny praksisplass på Bærum sykehus. Hun får gode skussmål og består.

Etter jul skal Garnås i ny praksis, denne gangen i kirurgi. Hun får tildelt samme veileder fra skolen som sist – på Drammen sykehus. Garnås får høre at veilederen har fortalt den kirurgiske avdelingen om forrige praksisperiode på medisinsk. Det reagerer hun på.

I starten går det bra. Men etter hvert opplever Garnås at hun ikke blir vurdert objektivt. Når det er fem dager igjen av praksis, får hun høre at hun må jobbe hardt for å bestå. Veilederen mener hun er sliten. Hun anbefaler Garnås å søke permisjon.

Garnås gir opp. Hun går ut i permisjon. Med selvtilliten på bånn.

Ble sykepleier i januar

Det er gått fire år. Linda Garnås sitter hjemme i stuen og forteller. Etter tre år i Drammen, har familien flyttet til Oslo. I januar ble hun autorisert som sykepleier. Hun jobber nå på Aker sykehus og er svært fornøyd.

Hun tenkte seg om lenge før hun tok kontakt med Sykepleien. Opplevelsen sitter fortsatt i kroppen.

– Man er så sårbar og står så alene som student. Så lenge ikke skolen støtter deg, er du rett og slett rettsløs. Jeg er opptatt av hvordan studenter kan bli ivaretatt.

Linda begynte å ta ekstravakter på urologisk sengepost på Aker sykehus allerede i mai 2009, etter at hun sluttet på Høgskolen i Buskerud.

Om høsten begynte hun på deltidsutdanning på Diakonhjemmet høgskole. Hun tok om igjen andre året, men kunne jobbe mye fordi hun fikk fritak fra en del fag og medisinsk praksis, som hun jo hadde bestått. I 2011 fikk hun en sønn. Fra før hadde hun en datter, som nå er sju år.

– Jeg har mistet to år og tapt både studietid og verdighet. Så det har tatt meg fem og et halvt år å bli sykepleier. Men nå har jeg bygget selvtillit. Det har tatt lang tid. Jeg har bare hatt positive praksisperioder på den nye skolen.

I januar begynte hun som sykepleier i 80 prosent stilling på den samme sengeposten hun hadde ekstravakter. Men det var på nippet at hun ga opp.

– Jeg følte meg sviktet av kontaktsykepleierne, skolen og fagutviklingssykepleieren. Hadde det ikke vært for at jeg fikk hjelp av Sykepleierforbundet, hadde jeg aldri vært sykepleier i dag. For meg var det avgjørende å ha en fagforening i ryggen. Det var noen som hørte på meg og ga meg innblikk i rettigheter.

Garnås hjelper nå til med å veilede studenter i småprosedyrer.

– Da er jeg svært ydmyk. Jeg er opptatt av å gjøre dem trygge. Det er lov å si nei. Jeg kan godt tenke meg å bli veileder i fremtiden. Jeg vet hvor viktig det er å være raus og vise respekt.

– Ingen velvilje

Line Kleven var Lindas studenttillitsvalgte.

– Linda Garnås fikk oppgaver hun ikke skulle løse alene. Men det var ingen velvilje fra skolen eller sengeposten til å støtte henne. Jeg opplevde ingen erkjennelse av at de selv kunne ha gjort feil.

Kleven fornemmet at veilederne på skolen var forsiktig for ikke å miste dyrebare praksisplasser.

– Jeg tenker man må være nøye med kontrollen når man medisinerer. Man kan ikke bare plassere noe i hendene på en student og be henne utføre prosedyren.

Klevens inntrykk var at Linda Garnås ble godt likt av pasientene.

– Det var lite populært at hun hadde med seg tillitsvalgt på møtene.

Ifølge et referat Kleven skrev etter et møte, ble Garnås utsatt for verbale angrep av fagutviklingssykepleieren.

– Jeg har vært student sjøl. Jeg vet hvor fort det kan skje uheldige ting, ikke minst hvis det er rutinesvikt på avdelingen. Hvis man blir vendt ryggen, da har man tapt. En student som medisinerer, skal alltid ha en sykepleier med seg. Heldigvis fikk ikke denne hendelsen noen konsekvenser for pasienten.

– Feil skyldes ofte rutinesvikt

Kleven tror det er lettere for avdelingen å være lojal mot sine egne kolleger enn en student i praksis.

– Men i og med at hun fikk ny praksisplass, betyr vel det en innrømmelse av at ikke alt var som det skulle på avdelingen.

Kleven påpeker at feilmedisinering gjerne skyldes menneskelige feil:

– Men bak er det som oftest rutinesvikt.

Kontaktsykepleierne må få god opplæring og forberede seg på hvordan de kan ta godt imot studentene, påpeker Kleven:

– Her trengs sykepleiere med erfaring. Men selv om man er en dyktig sykepleier, skal man ikke veilede hvis språket kommer i veien for kommunikasjon og forståelse.

– Praksis er en verkebyll

 – Her er det tydelig at kommunikasjonen ikke har vært god nok, sier Kine Bentzen (bildet), leder i Norsk Sykepleierforbund Student, om historien fra Drammen.

– Det er problematisk når man ender opp med ord mot ord. Likevel mener jeg at det er svært uheldig at studenten blir syndebukken og ikke har et nettverk å støtte seg til. Her burde skolen ivaretatt studenten uavhengig av hvem som er skyld i feilgrepet. – Stol på intuisjonen Bentzens råd til studenter i praksis er å si nei til oppgaver de ikke er komfortable med og ikke har lov til å utføre: – I det store bildet dreier det seg om pasientsikkerhet. Det må vi alltid ha i bakhodet. Pasienten skal være trygg. – Det er vel ganske utbredt at studenter medisinerer ulovlig? De tør ikke si nei? – Som student må man stole på sin intuisjon. Blir man bedt om å gjøre noe og får en magefølelse på at det ikke er rett, skal man ikke gjøre det. Studentene må dessuten sette seg inn i lovverket. Det gjelder også praksisstedets og skolens personell. Kontaktsykepleiere har ansvar for behandling og medikamentutdeling. Dette skal ikke overlates til studenter. – I Lindas tilfelle var ikke kontaktsykepleiere på vakt. En annen sykepleier skulle gå med Linda? – Sykepleierstudenter går ofte med flere kontaktsykepleiere i sin praksisperiode. Ideelt sett bør studenten ha én eller to å forholde seg til. Dette er viktig for å få en rettferdig evaluering og sikre progresjon. Av og til skjer det noe som gjør at studenter må følge flere kontaktsykepleiere: – Da må de være i dialog med skolen og studenten selv, de må vite læringsmål og hvor i studiet studenten er. Ingen dag i praksis skal være tilfeldig, og dersom en følger en annen sykepleier for en periode, må sykepleieren vite hva det vil si å være kontaktsykepleier. – Halve utdanningen er praksis NSF Student får mange henvendelser fra studenter som sliter i praksis: – Vi er opptatt av at skolen følger opp. Studenter blir av og til innkalt til møter med ledelsen. Dette er uheldig, for studenter er ofte i en sårbar situasjon uten et kollegialt nettverk. Bentzen mener skolen – uavhengig av om studenten har gjort feil eller ikke – må ta kontakt med praksisstedet. – Oppfølgingen må bli strengere. I tilfellet i Drammen kunne det skjedd noe fatalt. Bentzen kaller praksis en verkebyll: – Mange glemmer at 50 prosent av utdanningen vår er praksis. Både teori og praksis varierer fra skole til skole. Den ulikheten bekymrer oss. Det bør være standardiserte rutiner. – Som oftest rettferdig – Er lærere forsiktig med å kritisere fordi de er redde for å miste praksisplasser? – Vi erfarer til tider at studenter slipper for lett gjennom studiet, også i praksis. Utdanningspersonell er ofte presset på grunn av måltall og finansiering. Likevel tror jeg at de fleste lærere og kontaktsykepleiere gir studenten en rettferdig vurdering, og kun lar dem bestå dersom de har den kompetansen de skal ha, sier Bentzen. – HiBu samarbeider godt med praksis Sykepleien har kontaktet veilederne fra Høgskolen i Buskerud (HiBu) og fagutviklingssykepleieren fra Drammen sykehus. Ingen av dem vil kommentere saken. Fagutviklingssykepleieren har for øvrig byttet arbeidsplass. Heidi Kapstad, dekan ved fakultetet for helsevitenskap på HiBu, ønsker ikke å bli intervjuet av Sykepleien. Hun ber om å få spørsmålene skriftlig. Sykepleien sender fem spørsmål på e-post. Kapstad svarer på e-post. – Vil følge opp tett Heidi Kapstad understreker at hun ikke kommenterer den konkrete saken om Linda Garnås, men svarer generelt. Svarene er forkortet. – Hvordan ivaretar skolen studenter som kommer opp i slike vanskelige situasjoner? – Høyskolen vil gi tett oppfølging og veiledning til studenter som har behov for ekstra oppfølging i praksis. Slik oppfølging skal gis når studentene har spesielle utfordringer i en praksisperiode, eller det er fare for at studenten ikke kan bestå praksis. Den enkelte student og lærer blir enige om hyppighet, og hvordan oppfølgingen skal foregå. Også praksisstedet kan gi ekstra oppfølging. Kapstad skriver at dersom lærer og student opplever praksisstedet som uegnet, kan studenten bytte praksissted. – Hvilken oversikt har skolen over praksisstedets rutiner, for eksempel med medikamenthåndtering? – Høyskolen har ikke myndighet til å kontrollere praksisstedenes rutiner, men vi har kontinuerlig dialog med praksisstedene via egne praksiskoordinatorer i helseforetakene og kommunene. I tillegg har lærerne våre løpende dialog med praksisveiledere. Dette er hjemlet i avtaler. – Gir ikke varsel uten dokumentasjon – Praksisplasser er mangelvare. Hvordan påvirker det styrkeforholdet mellom skole og praksis? – Vi har et godt samarbeid med alle våre praksisplasser for studenter. Vi har jevnlige møter med alle samarbeidspartnere i det kliniske feltet. Vi tilbyr jevnlig veiledningskurs for våre veiledere i praksis. – Hender det at praksisplasser blir droppet på grunn av for dårlig faglig nivå? – Ja, det hender. – Hvilke tiltak setter skolen i verk når en student får varsel om fare for ikke å bestå praksis? – Varsel gis ikke uten dokumentasjon. Dokumentasjonen er grunnlaget for varselet i samtale mellom student og lærer. I de fleste tilfeller er også praksisveileder med i samtalen. Høyskolen sørger for tett oppfølging av studenten i den gjenværende praksisperioden. Dette krever ekstraressurser fra høyskolen, samt tett samarbeid med praksisfeltet, skriver Kapstad.