Det hjelper ikke med rapporter og lovord. Vi trenger handling

Jeg er sykepleier og elsker yrket mitt. Jeg kan anbefale andre samme yrkesretning. Jeg er stolt sykepleier samtidig som jeg forsøker å være modig og tydelig. Da må jeg heve stemmen.

Vi mangler rundt 6000 sykepleiere i Norge, og tallet øker fra år til år. Det blir stadig flere eldre, og det fødes færre barn. Eldrebølgen er allerede over oss, og vi ser konturene av det som kommer til å bli et eldrebrak i helsesektoren i fremtiden.

Sjonglering av mange oppgaver

Som sykepleier gjør man ofte oppgaver som, blant annet, renholder, kjøkkenpersonell, portør, postsekretær, leder og lege. Man vasker senger, nattbord, medisinsk utstyr, gulv og toalett. Man tilbereder måltider, rydder opp, sorterer og kaster matavfall. Man legger på nytt sengetøy og triller overflødige senger til mottaket.

Man frakter pasienter til ulike undersøkelser og sørger for at de blir hentet av pårørende eller taxi. Man bestiller taxi eller ringer pasientreiser for å etterlyse bilen. Man tar imot henvendelser på telefonen, alt fra pårørende til meldinger om nye pasienter. Man ordner ekstra personell ved sykdom og tar fortløpende vurderinger om det trengs fastvakt eller ikke.

Man samhandler med kommunen, sender henvendelser til fysioterapi og svarer pasienter og pårørende på spørsmål om medisinendring og helsetilstand. Det er ikke sjelden disse ulike oppgavene gjøres på samme vakt.

Tiden strekker ikke til

I tillegg kommer de mer sykepleiefaglige oppgavene som, for eksempel, innleggelse av perifert venekater (PVK/veneflon) eller urinkateter, stell av sentralt venekateter (SVK), sårstell, medikamenthåndtering og pleie av pasienter slik som hjelp til personlig hygiene.

Når vakta har et begrenset antall timer, sier det seg selv at tiden ikke alltid strekker til. Og det kan gå utover pasientsikkerheten og kravet om faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp. Renhold og estetikk på rommene er viktig og en del av oppgaven som sykepleier, men når mengde overgår kapasitet, blir det problematisk og vanskelig å strekke til.

Ingen løsning med samme bemanning

«Det er ingen vei utenom at det vil bli færre ansatte per pasient», sa leder Gunnar Bovim for Helsepersonellkommisjonen da han la frem kommisjonens rapport torsdag 2. februar. Digitalisering og teknologisk utvikling er bra, men ikke nok. Regnestykket går ikke opp. Vi trenger flere hender. Det er en vei utenom, Gunnar.

For å beholde og rekruttere må lønna og bemanningen opp og arbeidsfordelingen må bli bedre. Det siste er for øvrig kommisjonen enig i. Men jeg forstår ikke hvordan de tror det vil løse krisa med samme bemanning som i dag.

Vi er allerede presset, og som Norsk Sykepleierforbunds leder – Lill Sverresdatter Larsen – poengterer, så blir det ikke tatt høyde for verken sykdom eller kursing i den daglige bemanningen. Hun regnet heller ikke med at kommisjonen ville komme med noen «quick fix» til et problem som har vært varslet av forbundet gjennom tiår. Så hvem kan redde helsevesenet vårt hvis ikke de øverste lederne tar tak?

Ting må settes på spissen

Hvilke andre yrkesgrupper må kjempe for å bli hørt via debatter i mediene og dokumentarer slik som eksempelvis NRKs Brennpunktdokumentar «Omsorg bak lukkede dører»? Hvorfor må vi sette ting helt på spissen og legge frem det verste og mest utenkelige?

Hvorfor må vi bruke kamera for å poengtere hvordan Helse-Norge ser ut og kan bli seende ut dersom noe ikke gjøres nå? Hvorfor vet alle hvem NSFs Lill Sverresdatter Larsen er? Hvis vi ikke bruker stemmen, kan vi heller ikke kreve endringer.

Ingvild Kjerkol – kjære helseminister. Du gjør kanskje det du kan med de midlene du fikk utdelt fra regjeringen i statsbudsjettet. Men kan du gjøre mer? Kan du sette deg inn i situasjonen vi står i? Kan du forstå hvorfor de ropes varsko fra alle kanter? Har du tenkt at det kan gå utover din egen alderdom?

Vi skal være der

Sammen med dine kolleger på Stortinget kan du se for deg følgende scenario: Du er gammel og nærmer deg livets siste dager når du blir lagt inn på sykehus. Du trenger omsorg og støtte fra både sykepleiere og pårørende. Du trenger å bli sett og hørt og ivaretatt. Du trenger å føle deg trygg. Da skal vi være der for deg.

Vi skal hjelpe deg med å skifte bleier og gi deg mat. Vi skal trøste deg når du gråter og er redd. Vi skal utføre prosedyrer du ikke forstår at du trenger, men vi skal forklare deg hvorfor vi gjør det. Når du er mett av livet, skal dine nærmeste være rundt deg. Når dine nærmeste trenger en pause, skal vi sitte ved sengen din slik at du ikke er alene.

Du skal få dø under verdige forhold og uten smerter. Du skal få slippe taket når du er klar. For er det noe vi skal ha, så er det hender.

Vi trenger endringer nå

Alternativet til scenarioet ovenfor er skremmende dersom det ikke gjøres noe med problemene. Noen må ta ansvar. Hvis ingen hører etter og ingen tar ansvar, er det ingen grunn til å male alderdommen i farger. Planlegg den som kan.

Det er synd at man gang på gang må legge frem de verst tenkelige scenarioene for kanskje å bli hørt. Det hjelper ikke med bare rapporter fra helsekommisjoner og lovord fra øverste hold. Det krever aktiv handling for å få til endringer. Vi trenger disse endringene nå.

Tenk om alle sykepleiere hadde vært menn. Hvordan hadde debatten om Helse-Norge da sett ut? Hadde det i det hele tatt vært behov for noen debatt?