Helsepersonellkommisjonens rapport: – Å senke forventningene er en highway til todelt helsetjeneste

Helsepersonellkommisjonens NOU-rapport har fått navnet «Tid for handling».

Den beskriver en virkelighet der det blir færre ansatte per pasient. Det pekes på at kommunehelsetjenesten allerede i dag mangler fastleger og sykepleiere, og at sykehusene har problemer med å rekruttere sykepleiere, intensivsykepleiere og jordmødre. At flaskehalsen for å utdanne flere sykepleiere er å finne nok praksisplasser. Blant annet.

– Virkelighetsbeskrivelsen er god. Dette er ting vi har pekt på i mange år, sier leder av Norsk Sykepleierforbund (NSF), Lill Sverresdatter Larsen.

– Ikke fakta, men utvalgte deler

Hun innrømmer at hun i yngre år trodde en NOU-rapport var fakta.

– Men det er det jo ikke. Det er utvalgte deler som er forhandlet frem gjennom interne diskusjoner i kommisjonen, sier hun og fortsetter:

– Derfor hadde jeg ikke enorme forventninger til rapporten, selv om helseminister Ingvild Kjerkol har vist til den hver gang hun har fått et spørsmål om dårlig bemanning i helsetjenesten.

– Highway til todelt helsetjeneste

Helsepersonellkommisjonen mener det trengs en holdningsendring, og at vi alle må senke forventningene til helsetjenestene.

Den slår fast at helse- og omsorgstjenestens andel av landets totale arbeidsstyrke ikke kan øke vesentlig. Andelen har allerede tredoblet seg fra 1970-tallet til over 15 prosent i 2021.

– At vi ikke skal ha flere ansatte, og at vi må senke forventningene, er en politisk prioritering, sier Larsen og argumenterer:

– Ikke å ha flere ansatte innebærer at man skal beholde sysselsettingen i de ulike sektorene slik den er i dag, til tross for at det har blitt langt flere pasienter og dermed større belastning på helsesektoren.

– Å senke forventningene er en highway til todelt helsetjeneste: en privat for dem som har god råd, og en offentlig for dem som ikke har det. Folk i Norge, et land med mange med god økonomi, vil sammenlikne med det vi har i dag, og det som er mulig å kjøpe andre steder. I Norge eller utlandet. De vil ikke senke forventningene, de vil kjøpe tjenester privat. Det betyr at kun de som ikke har råd, må senke forventningene.

Ikke mer penger

Det lå innbakt i mandatet at Helsepersonellkommisjonen ikke kunne regne med mer midler til helsetjenestene.

Larsen mener det også er en politisk prioritering å si at det ikke kan forventes flere penger til sektoren.

– Det er en politisk prioritering å overskride budsjetter til en tunnel på Stad eller i Follo, men samtidig ikke gi mer penger til helsetjenestene.

Hun legger til:

– Det blir for bombastisk å si at vi ikke får flere ressurser til sektoren. Når kommisjonen sier at man må prioritere innad i helsesektoren, må noen få mindre. Hvem skal det være? Og hva med dem som har tilnærmet minstemål av helsetjenester i dag, slik som eldreomsorg og pasienter med psykisk uhelse og rusproblematikk?

Seks tiltaksområder

Kommisjonen mener den største veksten bør skje i distriktene. For å få flere ressurser uten å øke antallet ansatte forslår kommisjonen en helhetlig innsats på flere tiltaksområder:

1 Mer effektiv organisering og samhandling mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten

2 God oppgavedeling

3 Arbeidsforhold og arbeidstid

4 Utdanning og kompetanseutvikling

5 Prioritering og reduksjon av mindre viktige og til dels uønskede tjenester

6 Digitalisering og teknologisk utvikling

Savner flere ting

– Vi er ikke uenige i noen av tiltakene som foreslås, men mye av dette gjøres allerede, så de svarer ikke nødvendigvis til det alvoret som beskrives, sier Larsen.

Hun mener det først og fremst mangler en tydeliggjøring av at dette ikke bare handler om helse- og omsorgstjenesten, men at bedre helse for Norges befolkning er avhengig av tverrsektorielt arbeid.

– Det står mye om hva vi helsepersonell må gjøre i partssamarbeid med arbeidsgiverne, men jeg savner at det står mer om hva regjeringen og kommunene må gjøre. Det burde også vært påpekt at alle tiltakene krever tydelig ledelse, både politisk, faglig og i linje, også utenfor en åtte-til-fire-jobb.

Kamp om arbeidstid

NSF er ikke enig i flertallets forslag om å gjennomsnittsberegne arbeidstidsordningene sentralt. NSF mener, i likhet med kommisjonens mindretall, at det skal være opp til de tillitsvalgte lokalt å avtale dette.

– Arbeidsgiverne vil at dette forhandles sentralt fordi de ønsker styring på arbeidstiden. Men hvis sykepleierne må jobbe mer ubekvemt, uten økt betaling, så slutter de. Det viser alle våre medlemsundersøkelser.

– Helsepersonellkommisjonen skriver at NSF har forsøkt å tariffeste tredje hver helg, men det er ikke riktig. Mer helgejobbing er ikke nødvendigvis negativt for noen hvis det er frivillig og bedre betalt, men det kan ikke påtvinges alle sykepleiere. Helgebelastningen er allerede større enn for de aller fleste andre yrker.

Savner mer diskusjon om lønn

– Er det noe du savner i rapporten?

– Mer diskusjon om lønn. Vi visste at mandatet ikke tillot diskusjon om frontfagsmodellen, men lønn er jo en selvfølgelig del av å søke jobb. Når du i ansettelsesintervjuet har forsikret deg om at det er et godt arbeidsmiljø og ikke for høy belastning, går du gjerne over til å spørre hva du får i lønn. Det er et kjempeviktig rekrutteringsverktøy.

Lill Sverresdatter Larsen siterer gjerne sin forgjenger Anne-Lise Bergenheim, som ledet NSF fra 1979 til 1983:

– Sykepleie kan gjerne være et kall. Men det trenger ikke være så jævla dårlig betalt.