Helsepersonellkommisjonens rapport: Ikke enige om lønn
– Rapporten vil påvirke hvor og hvordan sykepleiere skal jobbe i mange år fremover, mener Torbjørn Solberg. Han tilhørte mindretallet i Helsepersonellkommisjonen som ville ha med at «belastningen må ned og lønna opp».
Helsepersonellkommisjonen leverer sin NOU-rapport til statsråd Ingvild Kjerkol torsdag 2. februar.
Der foreslås løsninger for helse- og omsorgssektorens mest presserende problem: Om få år vil det ikke være nok fagfolk i helse- og omsorgssektoren for å løse oppgavene slik det gjøres nå.
– Løsningene må finnes i nye oppgavedelinger, basert på kompetanse og partssamarbeid. Det er håp, beroliger Torbjørn Solberg.
Han er sykepleier og var nominert av Norsk Sykepleierforbund (NSF) til å sitte i Helsepersonellkommisjonen. Til daglig jobber han som virksomhetsleder for miljøtjenesten i Bodø og sitter i NSFs forbundsstyre.
– Et viktig steg
– Er du fornøyd med leveransen?
– Jeg blir aldri fornøyd, men det er et viktig steg. I kommisjonen har vi lyttet godt og fått en bedre forståelse for hverandre. Vi er fremdeles vennlig innstilt til hverandre, etter mange og lange diskusjoner. Det gjør at jeg både håper og tror vi klarer å løse opp i saker som beskrives som kroniske problemstillinger.
– Klarte dere å enes om virkelighetsbildet?
– Ja, i stor grad. Mangel på helsepersonell er hovedutfordringen. Da må vi også klare å finne løsningene sammen. Den eksisterende underbemanningen må løses både på kort og lang sikt. Jeg mener det er mulig, selv om vi ikke er helt i mål med dette nå.
Solberg skryter av at kommisjonen fikk god hjelp av fantastiske folk fra departementet, og at lederen, Gunnar Bovim, har vært raus.
– Rapporten vil påvirke sykepleiere
– Hvordan vil sykepleiere rundt omkring merke det som står i NOU-rapporten?
– Rapporten vil påvirke både hvor og hvordan sykepleiere skal jobbe i mange år fremover. Vi serverer et kunnskapsgrunnlag som vil ha innvirkning for kommende styringsdokumenter for både spesialist- og kommunehelsetjenesten, hevder han.
– Er du uenig i noe dere presenterer?
– Ja. Vi er ikke Nord-Korea, heller, men det spriker mindre enn jeg trodde det ville gjøre, sier han.
– Hva vil du trekke frem fra rapporten?
– Vi krever «action» fra kommunene. Brennpunkt-dokumentaren på NRK viser veldig tydelig behovet for å gjøre noe med kommunehelsetjenesten. Vi trenger flere generalister og færre spesialister.
Diskuterte alternativer til helseforetaksmodellen
Solberg trekker også frem at Helsepersonellkommisjonen går lenger enn sykehusutvalget, som ifølge ham bare mener noe om strukturene innenfor helseforetaksmodellen.
– Vi mener også noe om strukturene utenfor dagens helseforetaksmodell, sier han.
Sykehusutvalget skal levere sin rapport i slutten av mars og har blant annet i oppdrag å vurdere erfaringene med helseforetaksmodellen, som ble innført i januar 2002.
– Sier du at dere foreslår andre løsninger enn helseforetaksmodellen?
– Ja, men der var vi delt i flertall og mindretall.
– Hva foreslås i stedet for helseforetaksmodellen, da?
– Vi vil flytte oppgaver fra sykehus til behandlingssted. Sykehusene kan bli mer poliklinisk rettet. Og de kan drifte sammen med kommuner, slik Helse Nord nå søker om å få gjøre. Det kan være færre forvaltningsnivå, og spesialisthelsetjenesten kan slå seg sammen med kommunehelsetjenesten til et felles nivå.
Pengespørsmål
Hvis kommunehelsetjenesten skal bufre sykehusene, må den styrkes. Og i mandatet lå det ikke flere penger.
– Midlene må dermed omfordeles i helsesektoren, mener Solberg.
– Men det er vel ingen i helsetjenesten som har noe til overs?
– Når oppgavene skal løses annerledes, må det følge ressurser med for å sikre endret leveranse. Hvis kommunene skal gjøre mer, må det enten endres internt, eller det må komme overføringer fra spesialisthelsetjenesten, som kanskje skal gjøre mindre. Så dette er et prioriteringsspørsmål som politiske organer både må besvare og prioritere.
Solberg minner om at folk bor utenfor sykehus.
– Da er det ikke klokt at behandlingsstedet er langt unna, hvis det går an å behandle nærmere hjemmet. Samtidig har vi diskutert om det er klokt at vi har så mange avdelinger og spesialiserte oppgaver over alt. Her blir det sikkert bråk.
– Hvem skal bestemme hva som er nært nok?
– Hva var det vanskeligst å bli enige om?
– Prioriteringer rundt ressursbruk både for behandling, tjenestenivå og lokasjon. Hvem skal bestemme hva som er nært nok og for langt unna?
Da Torbjørn Solberg skulle i gang med kommisjonsarbeidet for et år siden, sa han til Sykepleien at de ikke kunne la en eskalering av sykepleiermangelen få utvikle seg ved siden av kommisjonsarbeidet.
– Mye tyder på at det har vært nettopp en eskalering av sykepleiermangelen. Hvilke tiltak skisseres som løsninger på den?
– Sykepleiermangelen er internasjonal. Samtidig har Norge bedre forutsetninger for å løse dette nasjonalt enn de aller fleste. Å sortere oppgaver annerledes er ett tiltak. At andre personellgrupper utfører oppgaver i stedet for sykepleiere, er et annet. Vi har også sett på arbeidstid, samtidighetskonflikter og økt forutsigbarhet i turnus, blant annet.
Uenige om lønn
For et år siden sa Torbjørn Solberg også at kommisjonen kom til å diskutere både lønn, arbeidstid og bærekraftige løsninger.
– Hva er det viktigste rapporten sier om lønn?
– Lønn er avgjørende for å rekruttere inn og beholde. Og det er muligheter for å prioritere innenfor både Spekters og KS` ramme. Jeg foreslo å få inn at belastningen skulle ned og lønna opp, men også der ble det delt i flertall og mindretall.
– Tilhørte du flertallet eller mindretallet når dere ble delt?
– Mindretallet, men det var en hårfin deling. Noen lytter ikke til dem som har skoene på, men jeg ser en endring der. NRKs Brennpunkt-dokumentar har gjort at disse forholdene debatteres akkurat nå.
– Det er ikke skyfritt, men jeg synes vi ser tegn til at noen lytter mer nå. Og jeg tror at skeptikerne vil bli overrasket over noen av tiltakene vi presenterer i NOU-rapporten.
Savnet diskusjon rundt frontfagsmodellen
– Er det noe du savner i rapporten?
– Ja, mandatet sa at vi ikke fikk diskutere det som er vesentlig for lønnsdannelsen, nemlig frontfagsmodellen. Den sier at konkurranseutsatt industri skal legge rammen for lønnsoppgjøret først, før offentlige virksomheter kommer til. Det er uvanlig å spesifisere hva en kommisjon ikke får diskutere, og frontfagsmodellen er til dels utdatert i måten den praktiseres på i dag. Diskusjonen rundt den må komme.
1 Kommentarer
Gunnbjørn Bremset
,At sykepleierlønningene skal bestemmes av industriarbeidere i eksportnæringer er en særnorsk, kunstig og uhensiktsmessig ordning. Det er ingen logisk kobling mellom eksportpris på aluminium og lønnsdannelsen i helsesektoren. Frontfagmodellen er en hellig ku for arbeiderbevegelsen, og utgjør sammen med manglende streikerett en av hovedgrunnene til den stadig økende sykepleiermangelen. I et land der vi har gleden av å ha et overflødighetshorn, er økonomi egentlig ingen reell grunn til å hindre sykepleiere fra å ha en anstendig lønn og levelige arbeidsforhold.
Frontfagsmodellen bygger på et falskt premiss om at vi lever av eksportnæringene våre. Det gjør vi så vitterlig ikke; vi lever av maten som bøndene og fiskerne skaffer, og vi overlever av helsehjelp som dyktige sykepleiere, leger og helsefagarbeidere gir oss. Hva hjelper det oss om vi har ufattelige mengder penger i fond, om vi dør eller skades som følge av mangel på helsepersonell? Følgelig er det langt mer naturlig å prioritere de samfunnskritiske sektorene først, og så får ufaglærte industriarbeidere klare seg med moderate lønninger som står i stil med den relative viktigheten av det som produseres.
Betydelig økte lønninger til sykepleiere vil være den enkleste løsningen på kort og lang sikt. På kort sikt vil man beholde sykepleiere som ellers ville ha sluttet, og sykepleiere utenfor helsesystemet vil vurdere å returnere til yrket sitt. På litt lenger sikt vil flere velge å utdanne seg som sykepleiere, og flere vil være villig til å forlenge karrieren innenfor helsevesenet. Den store langsiktige gevinsten er bedre arbeidsmiljø gjennom mindre fysiske og psykiske belastninger, og flere dyktige hender og hoder som yter en bokstavelig talt livsviktig innsats.