Doktorgraden som når ut til det ytterste nes

LEKNES, LOFOTEN: – I dag har jeg sendt inn en søknad om 9,6 millioner kroner, forteller Solrun Holm.

Toneleiet er rolig.

Hun sitter på kontoret sitt i første etasje på rådhuset i Vestvågøy kommune. Ute pisker høstvinden. Det er snart lunsjtid, og Lofoten er som den pleier å være på denne tiden av året.

Muligheten for 9,6 millioner til tross, dette er en ganske vanlig dag på jobben for Holm.

Nesten ingen fra kommunene

I en spørreundersøkelse Sykepleiens har gjort i samarbeid med nettavisen forskning.no, kommer det frem at få av sykepleierne med doktorgrad går til jobber i kommunal sektor.

Dette til tross for at nesten like mange oppgir at deres doktorgradsavhandling vil være spesielt relevant for kommunehelsetjenesten.

Diagram: hvor har du din nåværende hovedstilling.

Kun 3,6 prosent av dem som svarte, oppgir at deres nåværende hovedstilling er i kommunehelsetjenesten. Enda færre, 1,2 prosent, oppgir å ha en bistilling her.

Til sammenlikning har 22,2 prosent sin hovedstilling og 10,8 prosent en bistilling spesialisthelsetjenesten etter fullført doktorgrad.

Solrun Holm er en av få sykepleiere med doktorgrad som har valgt kommunen som arbeidssted.

Forsket på tidspress i hjemmetjenesten

Temaet for doktorgraden hennes var tidspress i hjemmetjenesten, og det ga kanskje et lite hint om at kommunen var en aktuell arbeidsplass.

Ved å analysere blant annet vedtak og kjøreruter i hjemmetjeneste fant hun ut at rundt en tredel av de planlagte kjørerutene for den ene uken hun så på, var satt opp med altfor mange besøk.

De ansatte måtte prioritere hva som skulle gjøres, og hva de måtte velge bort av tjenester som brukerne var innvilget.

Med et så stramt tidsskjema ble det heller ikke tid til å dokumentere arbeidet som var utført, viste resultatene av analysene.

Vil bruke kunnskapen

Solrun Holm var 64 år da hun i 2017 leverte doktorgradsavhandlingen i studier i profesjonspraksis ved Nord universitet.

I den faglige bagasjen lå en lang og mangfoldig bakgrunn: Hun er intensivsykepleier, har vært høyskolelektor ved sykepleierutdanningen i Bodø og er forfatter av flere bøker innen sykepleie og helsefag, for å nevne noe.

Med fullført doktorgrad og en samlet arbeidserfaring på over 30 år satt hun med et godt innblikk i hva helsetjenestene, spesielt kommunehelsetjenesten, kunne bli bedre på. Hodet var fullt av innovasjonsideer.

Samtidig: Pensjonsalderen nærmet seg med stormskritt.

Hva nå? Skulle hun gå av med pensjon og la all kunnskapen ligge?

Fikk finansiert egen stilling

Svaret på det var et enkelt nei.

Ideene var for mange, mulighetene hun så, for store. Derfor satte hun seg ned og søkte Statsforvalteren om midler til sin egen stilling i Vestvågøy kommune.

Kort fortalt ble stillingen realisert. Doktorgradskompetansen mener hun er høyrelevant.

Solrun Holm er i dag prosjektleder i det som har fått navnet Kunnskapskommunen Helseomsorg Nord.

Hun er ansatt i Vestvågøy kommune, men leder et prosjekt som spenner over et større område. Flere kommuner i Lofoten og et utvalg av kunnskapsinstitusjoner samarbeider om forskning og innovasjon.

Arbeidet ledes fra Vestvågøy kommune. I tillegg er kommunene Røst, Værøy, Moskenes, Flakstad og Vågan med.

Fakultet for sykepleie og helsevitenskap ved Nord ­universitetet og Senter for omsorgsforskning og Nasjonalt­ senter for distriktsmedisin ved UiT Norges arktiske universitet har også forpliktet seg til å delta.

Kunnskapskommunen Helseomsorg Nord finansieres av prosjektskjønnsmidler fra Statsforvalteren i perioden 2021 til 2023.

Skulle gjerne forsket mer

Foreløpig har det ikke manglet arbeidsoppgaver. Men det er som hun sier, hun må finne dem selv. Slik er det med innovasjon. Den må finnes, letes etter, testes. I praksis er det hun som sender søknader og setter i gang prosjekter. Av og til deltar hun som forsker i enkelte deler av et prosjekt.

– Jeg skulle gjerne forsket mer, men det blir det foreløpig ikke tid til.

Søknadsskriver

Men tilbake til kontoret på rådhuset og søknaden på 9,6 millioner.

Er ikke det veldig mye penger?

Solrun Holm trekker på ene skulderen. Løfter brillene og kikker ut på vindkastene. Mye, hva er mye?

Hun forteller:

– Forskningsrådet lyste ut 7 millioner i tilskudd til innovasjon i offentlig sektor. Vi har søkt om midler til et prosjekt om riktig legemiddelbruk til personer med utviklingshemming her i kommunen. Maks tilskudd pluss egenandel blir da cirka 9,6 millioner kroner. Så får vi håpe at det går veien, sier hun.

Via Kunnskapskommunen har de allerede fått støtte til et pilotprosjekt innen det samme, det ble gjennomført med interessante resultater, kan hun fortelle.

I forhold til det planlagte prosjektets størrelse, innovasjonen, viktigheten for personene det angår og muligheten for at andre kommuner skal kunne lære noe av det i etterkant, er det ikke mer enn det må være, mener hun.

Igangsetter

Søknadsskriving er en stor del av arbeidshverdagen til Solrun Holm.

Hun har god kontroll på krav, frister og hvilke midler som til enhver tid lyses ut og er aktuelle. Er det noe som passer og noe kommunen eller regionen kan ha nytte av, er hun en igangsetter. Hun snakker gjerne om dette:

Forskning og innovasjon, utviklingsprosjekter. Små og store. Innad i kommunen, utover i Lofoten, på kryss og tvers av landet. Men alltid med en vinkling om at prosjektene skal komme kommunehelsetjenesten til gode. De skal utvikle tjenestene, komme brukerne til gode.

Vindjakker og virtuell sykehjemsavdeling

– Kvalifiseringsstøtten som Regionalt forskningsfond har, synes jeg er veldig greit å bruke til forskjellige prosjekter. De desentraliserte forskningsfondene gjør det enklere å sette i gang noe som passer til vår hverdag og størrelse, sier hun.

Akkurat nå er det flere store og små prosjekter og nettverk som putrer rundt omkring: DIVA, hvor de skal teste ut virtuell sykehjemsavdeling ved det lokale bo- og rehabiliteringssenteret. Utendørs rehabilitering, hvor pasientene blant annet blir utstyrt med en tilpasset bærplukker og de ansatte har vindtett jakke som en del av arbeidsuniformen. Et samarbeidsforum for lederne i Lofoten-kommunene. For å nevne noe.

– Slipper prøving og feiling

Et knippe sykepleiere, kolleger og andre vi møter i tjenestene rundt om i Vestvågøy svarer slik på hva de mener det har å si å ha en sykepleier med doktorgradskompetanse tilgjengelig:

Lars Pleym Ludviksen er tidligere kommunalsjef for Omsorg i Vestvågøy. Han er også utdannet sykepleier. Nå jobber han med digitalisering av helse- og omsorgstjenestene. Han mener det er en klar fordel å ha Solrun Holm og doktorgradskompetansen i kommunen.

– Arbeidet hun er med på, er fundert på evidensbasert forskning. Vi slipper å måtte bruke prøve- og feile-metoden for å finne ut av ting. Da vet vi også at det vi gjør, gjør vi rett med en gang. Det er kostnadseffektivt, sier han.

Snø på vinteren

Ann-Kristin Danielsen er sykepleier og leder ved hjemmetjenesten i Gravdal og Ballstad, som ligger omtrent en mil utenfor Leknes i Vestvågøy.

Danielsen var i en av kartleggingene da Holm forsket på tidspress i hjemmetjenesten.

En arbeidsdag i hjemmetjenesten er mangefasettert: Sykepleieren er inne på basen, på vei til pasienten, inne hos pasienten. Tiden er planlagt, men ikke-planlagte ting skjer hele tiden. Som for eksempel snøfall på vinteren i Lofoten.

– Solrun forsket blant annet på min tidsbruk som sykepleier. Hun gjorde også beregninger på kjøretid og tiden som ble brukt på bilene. Det var ganske oppsiktsvekkende å se hvor mye tid vi brukte bare på bil i hjemmetjenesten, forteller hun.

Det førte til at det ble en større bevissthet på hva sykepleieren ble brukt til på avdelingen, og ikke minst all tiden som går med til ting som ikke har syntes noen steder tidligere, sier hun.

– Snømåking brukte vi mye tid på, for eksempel. Jeg håper jo at forskningen kan få konkrete konsekvenser i form av for eksempel en carport og en bedre bilpark til en krevende Lofoten-natur, sier hun.

Fra sitt ståsted som mellomleder, stasjonert ved basen i Gravdal og Ballstad, sier hun dette om å ha en sykepleier med doktorgradskompetanse tilgjengelig i kommunen:

– Solrun er en positiv påvirker på ledernivå. Samtidig forstår hun oss som jobber nærmere gulvet, hvilke behov vi har og hvilke utfordringer vi står overfor, sier hun.

Flytende i søknadsk

I 2021 fikk Vestvågøy sin første offentlige ph.d.-kandidat.

Villy Angelsen heter han og er strategisk plassert på pulten tvers overfor Solrun Holm inne på det lille kontoret.

Han skal forske på ressursfordeling i helse- og omsorgstjenesten i kommunene.

– Det å ha Solrun her betyr at jeg har en sparringpartner i doktorgradsarbeidet i det daglige. Jeg har en som kjenner både forskningsfeltet og praksisfeltet og kan hjelpe meg med å «oversette», forteller Angelsen.

Solrun Holm er offisielt hans mentor i doktorgradsløpet. Hun har blant annet vært medforfatter på en av forskningsartiklene han nå sender inn til et vitenskapelig tidsskrift.

– Solrun kjenner finansieringsordningene, hun leser mye og kommer med innspill fra forskjellige steder. Og ikke minst så er det bra for meg å ha en som man kan ta ut frustrasjonene sammen med. For de kommer i et doktorgradsløp, det er sikkert, smiler han.

– Og så må jeg bare understreke: Jeg kjenner ingen som snakker og skriver «søknadsk» så godt som henne, sier han.

Blir i kommunen

Solrun Holm humrer litt over begrepet der hun sitter på andre siden av halvveggen som skiller pultene fra hverandre.

Men hun skjønner hva han mener. Det var ikke gjort på et blunk å få på plass det prosjektet hun nå jobber i. Å være relativt stø i søknadsk kom godt med.

– Det har tatt lang tid å komme hit, sier hun.

I et kort øyeblikk tar hun et fast grep om kontorpulten. Holder hardt et par sekunder; halvt på spøk, halvt på alvor.

For nå er hun her, og hun har tenkt å bli. I alle fall ut 2023. Får hun det til, gjerne lenger.

– Det er et så stort behov for innovasjon i kommunehelsesektoren. Hvordan skal vi få til mer digital samhandling til beste for pasientene? Hvordan kan helsepersonell bruke tiden bedre? Hvordan sikre trygge og riktige tjenester til pasientene?

Det er nok å ta tak i, erkjenner hun.