Utbrent etter koronabelastning: – Jeg vil melde fra på vegne av alle intensivsykepleiere

Intensivsykepleier Inger Bjella Stavn ble 100 prosent sykemeldt for et år siden. Nå har hun meldt sykdommen som yrkesskade.

– Jeg fikk beskjed av fastlegen at jeg var utbrent, sier hun.

Hun kontaktet Norsk Sykepleierforbund (NSF) for å få juridisk bistand. Sykepleien fikk tips om saken, og Stavn sa ja til å bli intervjuet om hvordan arbeidsbelastningen under koronapandemien har ført til en skade hun kanskje må leve med.

– Jeg er ikke ute etter erstatning eller en pengesum. Men jeg ønsker å melde fra, på vegne av alle intensivsykepleiere, sier hun.

 – Det viktige for meg er å vise at mangelen på intensivsykepleiere har gjort at vi blir påført oppgaver som bryter med helsepersonelloven, arbeidsmiljøloven og pasientsikkerhetsloven.

Belastet under koronabølge én

Inger Bjella Stavn jobber på Bærum sykehus, et av sykehusene som fikk flest covid-pasienter ut fra størrelsen under koronabølge én. Dette var våren 2020.

– I denne perioden var det ikke nok intensivsykepleiere for å ta vare på pasientene, forteller hun.

Derfor fikk de sykepleiere fra et nabosykehus som skulle hjelpe dem. Noen hadde aldri jobbet på intensiven, andre hadde ikke vært der på 15–20 år.

Les også: Korona: – Det er mangel på intensivsykepleiere vi frykter mest

– Hos oss er vi vanligvis to intensivsykepleiere som bytter på å ta vare på respiratorpasienten med korona, fire timer av gangen, sier hun.

Avhengig av antallet pasienter totalt, tilgjengelig kompetanse og lengde på vakten, må de nå inn på covid-rom flere ganger.

Vakten som endret alt

– Det var spesielt én vakt som endret alt, sier Stavn.

Da måtte hun passe på to respiratorpasienter med covid-19 alene. Samtidig hadde hun tre sykepleiere fra det andre sykehuset på opplæring på rommet sammen med seg.

– Pasientene hadde akutt lungesviktsyndrom (ARDS), i tillegg til svikt i andre organer. Ofte må vi være flere intensivsykepleiere for å gi forsvarlig hjelp til én slik pasient, forteller hun.

– Mangelen er meldt i flere tiår

– Det er lettere å få godkjent en yrkesskade hvis du brekker en skulder på jobb enn om du blir utbrent. Men jeg tror ikke jeg blir den første som tar kontakt for å melde om dette, sier Stavn.

Les også: – Er du sykepleier og skadet på jobb? Glem erstatning!

Hun viser til posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Mens Forsvaret tar denne diagnosen alvorlig, mener Inger Bjella Stavn at helsevesenet forsømmer seg:

– Det mangler arbeidskraft på intensivavdelingene, det er meldt i flere tiår. Det er generelt for høy arbeidsbelastning, og så kom koronapasientene i tillegg. Det er som å stange hodet i veggen.

– Min utbrenthet er en ringvirkning av covid-19

– NSF forteller at de har kjempet og fått godkjent følgeskader av covid-19 som yrkesskade for sykepleiere. Det samme med bivirkning av Astrazeneca-vaksinen. sier Inger Bjella Stavn.

Les også: NSF krever at sykepleiere får godkjent koronasmitte som yrkessykdom

Les også: Regjeringen endrer reglene for helsepersonell som blir koronasmittet på jobb

– Min utbrenthet er også en ringvirkning av covid-19: Pandemien var en plutselig, ikke planlagt, ekstrem belastning på topp av en allerede underbemannet hverdag.

Hun tviler på at skaden hun har meldt til Nav, vil bli godkjent som yrkesskade.

– Arbeidsbelastning er ikke på listen av godkjente yrkessykdommer, heller ikke en akutt belastning.

Stavn legger til:

 – Strengt tatt er jo dette ikke tatt hensyn til tidligere, fordi situasjoner som koronapandemien ikke fantes da disse lovene ble skrevet.

Les NSF-lederens kommentar: – Urimelig at belastning over tid ikke godkjennes som yrkesskade

Angrer på at hun holdt det gående

Stavn forteller at hun skrev avvik under den første koronabølgen våren 2020. Men hun ble ikke sykemeldt før i november samme år, under bølge nummer to.

– Tenk om dette vil følge meg resten av livet. Og det fordi covid-19 har påført meg det, sier hun.

– Jeg angrer på at jeg holdt det gående. Jeg burde vært sykmeldt tidligere. Men når man vet hvor mange folk som mangler på jobb, føles det som umoralsk å sykmelde seg.

– Man strekker seg langt, men vil det bidra til en lovendring? Nei, man blir bare nok en sykemeldt: «Stakkars, er du så sliten, du da?»

Les også: 230 sykepleiere har meldt koronasmitte som yrkesskade

– Vi trodde vi skulle være håndlangere

Else Margarethe Torsvik Bruun er en av seks intensivsykepleiere som ble beordret fra Martina Hansens Hospital til Bærum sykehus, der hun jobber på postoperativ avdeling.

– Vi hadde ikke jobbet på intensivavdeling med respiratorpasienter på opptil 20 år, og trodde vi skulle være håndlangere, forteller hun.

– Vi ble tatt godt imot, men for oss opplevdes det ikke som en forsvarlig løsning. Omplasseringen ble bestemt over hodet på oss, og vi hadde ikke kontroll på egen arbeidshverdag. Vi fikk tredelt turnus i stedet for todelt. Vi visste ikke hvor lenge ordningen skulle vare, og det virket som lederne på de to sykehusene ikke snakket sammen.

Bruun understreker at de ikke var alene med respiratorpasientene.

– Det faste intensivpersonellet skulle håndtere både de ekstremt dårlige pasientene, bistå oss og også andre leger og operasjonssykepleiere som skulle settes i arbeid. All honnør til dem. De gjorde en kjempejobb, sier Else Margarethe Torsvik Bruun.

– Kroppen gikk på høygir

Inger Bjella Stavn forteller videre:

– Den tiden sluttet jeg å sove på nettene. Kroppen gikk på høygir, jeg var gråtelabil og kjente et press i brystet.

«Du tar for mye med deg hjem, du», sa folk til henne.

– Nei, jeg er ressurssterk, råsterk og elsker faktisk jobben min. Men jeg ble utsatt mer enn det man kan makte, sier hun.

Inger Bjella Stavn og kollegene fikk tilbud om å snakke med sykehuspresten, og eventuelt med en arbeidspsykolog.

Hun fikk time hos psykologen, som anbefalte 100 prosent sykmelding.

– Da fastlegen sykmeldte meg, gjorde jeg ikke annet enn å sove. Jeg var totalt utmattet og sov da mesteparten av døgnet, forteller Stavn.

– Alle har en vegg, sa psykologen

– Psykologen sa at det er lov å gå tur, ha det fint og lade batteriene, uten å tenke på at du skulle ha vært på jobb. Og han sa at alle har en vegg. Det hjalp meg veldig.

Hun understreker at hun har et godt forhold både til kollegene og sjefen sin.

– Han forsøker å optimalisere innenfor det som er mulig, men pasientstrømmen kan ingen stoppe, og mangelen på intensivsykepleiere har vært kjent i flere tiår.

– Sjefen tilrettelegger, og kolleger sier ja til doble vakter og ekstravakter og strekker seg og strekker seg og strekker seg …

Les hva avdelingssykepleier Roar Plassen sier nederst i saken.

Kjenner et press i brystet

Nå jobber Inger Bjella Stavn 50 prosent. Hun er på jobb hver tredje helg, men har fått fritak fra netter i tre måneder for å lette belastningen.

– Jeg prøvde 60 prosent, men da sovnet jeg samtidig med barna og sov til neste dag. Den ekstra arbeidsbelastningen under pandemien har gitt meg et press i brystet. Det kommer under hvile, for eksempel når jeg sitter ned for å spise. 

– Det er irriterende at restitusjonen tar så lang tid. Legen sier at det tar lengre å komme seg enn å bli utbrent.

«Bør jeg bytte jobb? Slutte i yrket?»

Målet hennes er å komme tilbake i fullt arbeid.

– Men foreløpig stopper kroppen meg i det. Det går ikke. Ingen kan svare hvor lenge utbrentheten vil vare. Hadde jeg visst dette på forhånd, ville jeg ikke hatt en slik jobb, en jobb man blir syk av. Det føles urettferdig, men hva kunne jeg gjort annerledes?

Hun har snart brukt opp sykepengedagene. Etter ett år som sykmeldt kan man søke om arbeidsavklaringspenger.

Det er mye å gruble på:

– Å måtte søke om midlertidig uførepensjon eller tidligpensjon i en alder av 40 år, hadde jeg aldri tenkt jeg skulle oppleve.

Hun spør seg: Bør hun bytte jobb? Slutte i yrket?

– Mange skal pensjonere seg snart

– Målet i Norge er at alle skal jobbe så mye og så lenge som mulig. Da kan jeg ikke skjønne at noe annet kan være viktigere enn helsen.

– Hva med kollegene dine, er de også slitne?

– Mange skal pensjonere seg snart. Jeg tror de biter tennene sammen for å holde ut et år til. De som har jobbet på intensiv i hele sitt yrkesaktive liv, beskriver at arbeidsoppgavene har blitt flere og belastningene har økt, men antallet intensivsykepleiere står ikke i forhold til denne utviklingen. Pasientene blir eldre, vi behandler mer og håndterer mer teknologi.

Stavn forteller at noen av kollegene ellers har sluttet, noen har byttet jobb, noen jobber kun 50 prosent. Noen har fritak fra å gå inn på covid-rom på grunn av egen helse.

– Og noen jobber som vikarer og tjener dobbelt så mye som de fast ansatte.

Les også: Intensivsykepleieren: – Nå er det lettere å puste

Gikk bedre under neste bølge

Stavn viser også til at i en senere koronabølge gikk det bedre på sykehuset hennes:

– Da kom det intensivsykepleiere fra intensivavdelinger i andre deler av landet som ikke hadde hatt noen koronabølge. De var en kjemperessurs for oss. Utstyret kjente de fra før, eller de lærte fort å håndtere det. Plutselig hadde vi alle intensivsykepleiekollegaene vi manglet, kunne de ikke bare bli hos oss?

Ønsket hennes er at flere har lyst å bli intensivsykepleiere.

– Vi blir oppriktig glade sammen når vi får til god, tverrfaglig behandling. Et godt arbeidsmiljø er viktig, og det kan man ikke «fake». Om ikke livet står til å redde for pasienten, så har vi virkelig prøvd alt.

De både ler og tuller sammen og diskuterer faglig:

– Vi brenner for jobben vår – når vi kan jobbe faglig forsvarlig. Da gleder vi oss til å gå på jobben vi selv har valgt, sier hun.

Hun lurer på:

– Hvordan skal vi få til at dette er det normale?

– Det er systemet som må endres

Svaret ligger hos politikerne:

– Det er de som må sørge for at vi er nok intensivsykepleiere.

Inger Bjella Stavn skulle gjerne sett at lovgiverne hadde hospitert hos dem.

– Det er attraktivt med mer lønn, men uansett hvor mye lønn vi får, så hjelper det ikke hvis systemet vi jobber under skader oss eller gjør oss syke. Det er systemet som må endres, sier Inger Bjella Stavn.

Ved å fortelle sin historie håper hun at nettopp det kan skje. Og at andre intensivsykepleiere kan bli inspirert til å si fra og sette grenser.

Avdelingssykepleier: – Folkene vi trenger er ikke der

Roar Plassen er avdelingssykepleier på intensivseksjonen på Bærum sykehus.

Han bekrefter at det har vært tøft og travelt på seksjonen og stort press på sykepleierne også før koronapandemien.

– Selv om Inger har opplevd det som tøft, har vi gjort mye underveis, som å få flere stillinger. Men de er fortsatt ubesatt på tross av aktiv rekruttering. Folkene vi trenger er ikke der, sier Plassen.

Økt med sju stillinger

Avdelingen har 55 årsverk for intensivsykepleiere.

– Vi har økt med sju stillinger, ved å gjøre om overtid og ekstravakter til faste stillinger allerede i 2019, og har fortsatt med dette arbeidet.

Men de sju er fortsatt ledig.

– Vi har kartlagt og dokumentert og hatt god dialog med de ansatte. Slik har vi også fått til en lønnsøkning for anestesi-, intensiv- og operasjonssykepleierne med ti og tjue års ansiennitet.

Har utlyst trainee-stillinger

Minstelønnen er på 595.000 kroner i årslønn for de med ti år ansiennitet.

– En av intensivsykepleierne fikk økt lønnen fra 548.000 til 610.000 kroner. Hun har over tjue års arbeidserfaring.

Han legger til:

– Vi har også lyst ut fem traineestillinger for å rekruttere. Det ser ut som vi har fått fire søkere.

For tiden har de fire respiratorpasienter, hvorav to med covid-19.

– Vi har hatt en ganske flat kurve denne høsten. For et år siden hadde vi fire eller fem pasienter med covid-19 på respirator.

– Og på det verste?

– Det var påsken i år, altså 2021. Da hadde vi seks covid-19-pasienter med High-Flow oksygenbehandling og bipap-maske, og fem pasienter med covid-19 på respirator. Da ble nesten all planlagt aktivitet tatt ned, og postoperativ seksjon ble brukt som covid-kohort. Seksjonen fikk da bistand av operasjon- og anestesisykepleiere, samt erfarne intensivsykepleiere, fra Levanger og Harstad, sier Roar Plassen.