fbpx Intensivsykepleieren: – Nå er det lettere å puste Hopp til hovedinnhold

Intensivsykepleieren: – Nå er det lettere å puste

Ellen Granerud, intensivsykepleier
ETTERTRAKTET: Etter snart 30 år som intensivsykepleier er Ellen Granerud en trygghet både for pasienten og kollegene. Hun representerer en ettertraktet gruppe som snart er ute av yrket. Foto: Marit Fonn

– Omsorgen for hverandre er viktig for å orke å stå i det under pandemien, sier intensivsykepleier Ellen Granerud (62). Hun behandler de sykeste koronapasientene. Men vil hun pensjonere seg nå? 

– Jeg tåler mye. Men den uforutsigbare situasjonen vi opplevde våren 2020, ble veldig tøff.

Ellen Granerud er akkurat ferdig med dagvakten på generell intensiv 1 på Rikshospitalet. Det er hit de sykeste koronapasientene kommer, de med alvorlig respirasjonssvikt.

Granerud har vært intensivsykepleier i snart 30 år og har jobbet på intensivavdeling enda lenger. Hun har full opptjening i pensjonskassen. I februar ble hun 62.

Spørsmålet er: Vil hun pensjonere seg nå? Eller fortsette i arbeid?

Det vanskelige valget

Hennes plan har vært å jobbe til hun er 65. Men så var det den tøffe våren. Og høsten. Etter nyttår ble det lettere.

– Så nå er jeg i tenkeboksen.

Valget er vanskelig. Hun deler det opp sånn:

Pensjonisttilværelse: Fritid, hobbyer, turer, ingen turnus, god søvn, familie, barnebarn, venner.

Intensivsykepleierjobben: Faglig utvikling, kompetente og flotte kollegaer, alvor, sorg, humor, latter.

Hva har skjedd siden 2020?

16. mars går Oslo universitetssykehus (OUS) i gul beredskap. Smitten øker, flere må på sykehus.

Men når Sykepleien er på besøk, er det tidlig i mars. Det er tre pasienter i koronakohorten. Den har fire plasser, men kan fort utvides. Sist vår var det koronapasientene som dominerte på avdelingen. Det kunne være 14 i kohorten.

Granerud viser journalisten innslusen til kohorten. Gjennom vinduet ser vi sykepleiere i fullt smittevernutstyr følge med på pasientene.

Intensiven
KORONAKOHORTEN: Stadig flere pasienter kommer nå hit til generell intensiv 1 på Rikshospitalet. Ragnhild Nyhagen overvåker en av pasientene i koronakohorten. Foto: Marit Fonn

Mye har skjedd på ett år som gjør jobbhverdagen tryggere og mer forutsigbar for sykepleierne her.

  • Tilstrekkelig lager av smittevernutstyr.
  • Forbedringer av utstyret. For eksempel motoriserte åndedrettsvern, som gjør at pasienter og sykepleiere kan få øyekontakt og se hverandres ansikter.
  • Sms-varsling når man skal ha vakt i kohort. Mange av intensivsykepleierne ønsker å få vite i god tid om de skal innenfor eller utenfor kohorten
  • Etter 20 dager med covid-19 avisoleres smittepasientene. Pasienten flyttes da ut av kohorten og inn i avdelingen med andre intensivpasienter. Der er det mindre belastende å jobbe.
Ragnhild Nyhagen, intensivsykepleier
ØYEKONTAKT: I dag er det intensivsykepleier Ragnhild Nyhagen som har vakt på koroankohorten. Med det nye utstyret er hele ansiktet godt synlig.  Foto: Marit Fonn

Flyttes tidligere ut av kohorten

Raskere avisolering innebærer færre vakter i fullt smittevernutstyr for intensivpersonalet:

– Det er en lettelse. I fjor ble ikke pasientene avisolert på grunn av manglende dokumentasjon om smittefaren. De ble liggende lenge på kohorten. Noen i flere måneder. Vi så ingen ende på det. Det gjør vi nå, sier Granerud.

Å flytte pasienten ut av kohorten kan ta flere timer. Seng, respirator og alt utstyr rengjøres, og pasienten får fullt stell fra topp til tå. Dobbelt sett med personell må til.

– Settet som er inne, følger pasienten til døren. Så overtar de rene på utsiden.

Lettere å puste i nye åndedrettsvern

Granerud viser hvordan hun kler seg i smitteutstyr for en vakt inne i isolat. En kollega hjelper straks til med å knyte og lukke frakken.

Intensiven
TRENGER HVERANDRE: Godt å få hjelp når man kler seg for koronakohorten. – Vi har tatt godt vare på hverandre i denne tiden, sier Ellen Granerud. Foto: Marit Fonn

På med åndedrettsvernet som ser ut som en hette. Så koples motor og filter til vernet via en tjukk slange. Det hele bæres med et belte.

160 liter luft blåses i minuttet og sørger for at det er lett å puste. Overtrykket gjør at luft fra rommet ikke kommer inn i hetten.

Hele ansiktet er synlig gjennom skjermen på hetten. Før disse motoriserte hettene ble tatt i bruk, hadde personalet bilde av seg selv på brystet, så andre kunne kjenne dem igjen.

– Maskene vi brukte tidligere, ga oss trykksår i ansiktet, så det slipper vi nå, sier hun.

Ulempen nå er støyen fra motoren.

– Støyen i hettene gjør det vanskelig å kommunisere, både oss imellom og med pasienten. Og spesielt i telefonsamtaler med pårørende.

(Saken fortsetter under bildet.)

åndedrett
KRITISK AVKLEDNING: Slusevakt Catarina Redisch veileder dem som er ferdig med vakten på koronakohorten. – Når du er sliten, er det lett å gjøre feil, og du kan smitte deg selv, forklarer Ellen Granerud, som viser hvordan det motoriserte åndedrettsvernet fungerer. Foto: Marit Fonn

Har du vakt i kohort, har du bare én pause i løpet av vakten.

– Både å få drikke eller gå på toalettet når du trenger det, kan være utfordrende. Så det gjelder å planlegge inntaket nøye, sier Granerud.

Endrer stilling i mageleie hver fjerde time

Mageleie er en del av behandlingen for covid-19-pasientene som har alvorlig lungesvikt.

Pasienten ligger i mageleie 16 timer i døgnet.

– Det krever fire til seks personer å snu pasienten fra rygg til mageleie på en trygg måte. Vi må ikke risikere at pasienten frakoples livsviktig utstyr, sier Granerud.

Leger og sykepleiere endrer pasientens hode- og overkroppsstilling i mageleie hver fjerde time.

– En stor del av jobben vår er å forebygge komplikasjoner som trykksår og ytterligere infeksjoner. Pasientene er kritisk syke og krever årvåkne intensivsykepleiere for å ivareta alle behov.

– Det er avkledningen som er mest kritisk

Utslusen er på andre siden av koronakohorten. Der har slusevakt Catarina Redisch akkurat kommet på vakt. Hun veileder dem som er ferdig på vakt i kohorten, med avkledningen.

– Det er den som er mest kritisk. Når du er sliten, er det lett å gjøre feil, og du kan smitte deg selv. Da er det godt at slusevaktene følger med på at på at riktig prosedyre følges, sier Granerud.

Vi beveger oss innover i intensivavdelingen. Denne dagen er det bare én koronapasient her, som behandles på en hjerte-lungemaskin.

Ecmo-behandling:

Behandlingen foregår ved hjelp av en modifisert hjerte-lungemaskin som via plastslanger koples til store blodårer i kroppen. Maskinen kan brukes til å avlaste et sviktende hjerte og/eller lunger.

Bruk av ecmo er aktuelt ved akutt alvorlig lungesvikt eller lungeinfeksjon.

Kilde: Rikshospitalet

– Det er flere ecmo-pasienter nå enn i fjor vår. De trenger ofte langvarig behandling, og ecmo-behandlingen er det mest avanserte vi kan tilby, sier Granerud.

– Hovedproblemet i starten var utryggheten

Alle sykepleierne på avdelingen er intensivutdannet. En av dem, Renate Gylder, har satt seg på en stol i korridoren. Hun mener Sykepleien absolutt bør få med fagsykepleier Marit i reportasjen:

– Hun er stjerne! Redningen vår under denne pandemien. En bauta. Hun gjør et utrolig arbeid, sier Gylder.

Der kommer Marit Pettersen.

– Hun har stått på for oss og bidratt til å skaffe nødvendig og godt smittevernutstyr, skryter Granerud.

(Saken fortsetter under bildet.)

OUS
SPESIALSYKEPLEIERNE: Alle sykepleierne her har intensivutdanning. Renate Gylder (til venstre), Ellen Granerud og Marit Pettersen må for tiden bruke munnbind hele dagen. Foto: Marit Fonn

– Godt organiserte inn- og utsluser til kohorten var og er svært viktig for oss alle. Etter hvert fikk vi på plass tilstrekkelig smittevernutstyr. Da kunne vi senke skuldrene. Hovedproblemet for mange i starten var utryggheten relatert til smittevernutstyret, sier Granerud.

Fagsykepleieren samtykker.

– Vi hadde jo opp til 14 pasienter inne på koronakohorten våren 2020. I den perioden var det få andre intensivpasienter, sier Granerud.

– Nå har vi hatt opp til fire pasienter i kohort, men i tillegg har vi stort sett hatt full intensivavdeling. Vi veksler på å være i kohort og i avdelingen.

(Se nederst i saken hvordan kapasiteten nå er økt.)

– Vil den nye bølgen sprenge kapasiteten?

Granerud ble fullvaksinert mot korona i februar – med Pfizer-vaksinen.

– Intensivsykepleierne med ecmo-kompetanse ble prioritert. Vi øyner nå enden på pandemien.

– Det vi nå er bekymret for, er den nye bølgen, som gjør at kapasiteten kan sprenges. Vi har nok utstyr, men det er kompetent personell det står på, sier Marit Pettersen.

Altså intensivsykepleierne.

– Vi har sagt det lenge, at når de eldste av oss går av, så vil mangelen på kompetente sykepleiere øke betraktelig, sier Granerud.

For snittalderen er høy. Granerud har sjekket fakta: På hennes egen avdeling er 20 av 92 over 60 år. Det vil si 22 prosent.

På hele Oslo universitetssykehus er 15 prosent av intensivsykepleierne over 60 år.

– På den ene siden er det bra at alderen er høy, på den andre siden er det mer problematisk. Bra fordi vi er mange erfarne. Problematisk fordi vi snart vil forsvinne uten at det blir påfyll av nye i den andre enden, sier Ellen Granerud.

– Ellen er primus motor

– Kompetansen deres er uvurderlig, sier fagsykepleier Marit Pettersen.

– Ellen er primus motor. Og «up-to-date». Hun kan gå av med pensjon, men er fysisk og intellektuelt i stand til å jobbe i mange år. Hun takler høyt tempo og holder seg à jour med det tekniske.

– Alle burde har en Ellen Granerud. Hun er en stor trygghet, både for pasienter og kolleger, konkluderer Pettersen.

Hun mener det er mange grunner til at folk vil jobbe her:

– Et spennende og stimulerende fag, preget av medisinsktekniske nyvinninger hele tiden. Og ikke minst gode kolleger. 

Hvert år er det sertifiseringskurs.

– Frustrerende at vi får så lite gehør

Da pandemien kom, var det som beina ble slått inn under dem, forteller den garvede intensivsykepleieren:

– Det var få som forsto hvor komplekst arbeidet vårt er. I dag er det mer synlig hvor sårbare vi er, og hvor avhengige vi er av vikarene, sier Granerud.

(Saken fortsetter under bildet.)

Ellen Granerud, intensivsykepleier
TYDELIG OM MANGELEN: – Vi har sagt fra mange ganger, vi har skrevet rapporter. Tallene har vært tydelige. Det er frustrerende at vi får så lite gehør fra sykehusledelse og politikere, sier Ellen Granerud. Foto: Marit Fonn

Granerud viser til at det brukes over 500 millioner per år på sykepleievikarer, ifølge Sykepleierforbundet.

– Og vi har jobbet langt ut over stillingsbrøkene våre. Hvor mange stillinger kunne det faktiske vikar- og overtidsbudsjettet gitt oss, spør hun retorisk.

– Hva føler du når du tenker på det?

– Vi har sagt fra mange ganger i forskjellige fora. Vi har skrevet rapporter, og tallene har vært tydelige. Det er frustrerende at vi får så lite gehør fra sykehusledelse og politikere.

– Helseministeren har bestilt 100 nye utdanningsstillinger for intensivsykepleierne i år?

– Det er bra, men de ser nå at det skulle vært gjort for mange år siden. I stedet tyr man til kortsiktige løsninger og tilbyr treukers assistentkurs, som skal veie opp for mankoen på intensivsykepleiere.

Her er hennes råd:

  • Det må komme langsiktige planer for utdanning.
  • Det må være overlapping og opplæring mellom avtroppende og påtroppende intensivsykepleier i avdelingene.

– Samholdet er viktig for å orke å stå i det

Granerud er glad for at de har sluppet å stå i hvert sitt isolat med koronapasientene.

 – Inne i kohorten har vi kunnet hjelpe og støtte hverandre. Vi har måttet være oppmerksomme på om noen sliter når de må arbeide i kohorten.

Hun legger til:

– Det kan være krevende å stå i fullt smitteutstyr og samtidig holde øye med og stille opp kollegene. Men samholdet og omsorgen for hverandre er viktig for å orke å stå i det under pandemien.

Granerud har tatt koronatest én gang og har aldri vært i karantene. Bare noen få kolleger har vært smittet.

Én pårørende per pasient én time per dag

Mange av pasientene som behandles i kohorten er i alderen 50–60 år. Flertallet av pasientene er så langt menn med utenlandsk bakgrunn.

– I starten var vi overrasket over hvor alvorlig denne lungesvikten viste seg å være, og hvor lenge de trengte intensivbehandling. Samtidig så vi hvor tøft det var lenger sør i Europa, hvor intensivavdelingene fikk svært mange kritisk syke på en gang.

(Saken fortsetter under bildet.)

Intensiven, Riksen
SNART TILBAKE: De utenfor kohorten trenger å kommunisere med dem innenfor. Klistrelappen er god å ha.

Det har også vært vanskelig for pårørende. Vanligvis er avdelingen åpen for besøk.

– Når pasienten er sedert, er vi avhengige av pårørende for å bli bedre kjent med pasienten, sier Granerud.

 Nå er regelen én pårørende per pasient én time per dag.

– Når situasjonen er kritisk, gjør vi unntak.

– En verdig avslutning er helt nødvendig

Av og til fører ikke behandlingen frem.

– Det kan være tøft å stå sammen med familien når pasienten, som vi har jobbet iherdig med i lang tid, er i en sluttfase, sier Granerud.

Hun understreker at det er helt nødvendig å legge til rette for at pasient og familie får en verdig avslutning.

De etterlatte får tilbud om samtaler noen uker etter dødsfallet, hovedsakelig på telefon. Granerud må forberede seg godt før hun tar en slik telefon.

– Vi vet jo aldri helt hva som venter. Som oftest blir det en god samtale. Men noen etterlatte strever veldig etter det de har vært gjennom. Det er vondt å oppleve og kan føles belastende.

Har søkt om å jobbe 90 prosent med full lønn

Da hun ble 55 år, kunne Granerud slutte med nattevakter. Mange kolleger er av ulike grunner fritatt fra å jobbe på kohorten.

– Men alder er ikke noe unntak.

Men for et halvt år siden søkte hun på et seniortiltak om arbeidstidsreduksjon som OUS har. Det vil jobbe 90 prosent med full lønn. Hun har ennå ikke fått svar på søknaden.

Får hun et ja, er det godt mulig at hun står i jobben et par år til. Blir det avslag, må hun tenke over om det er riktig å fortsette som intensivsykepleier.

– I 30 år har jeg ikke fått mer enn den årlige prosenten

Granerud er ikke i tvil: Mer lønn må til for å få flere til å bli intensivsykepleiere – og for å beholde dem.

– Jeg har jobbet i snart 40 år. I 30 år har jeg altså ikke fått mer enn den årlige prosenten. Lang erfaring og bred kompetanse belønnes ikke, konstaterer Granerud.

Hun ville valgt det samme om igjen, om hun kunne velge på nytt.

– Det er jo den beste jobben som fins.

Hun etterlyser også større fleksibilitet når det gjelder turnus og bedre avlønning for ubekvem arbeidstid.

Slutt på rolige dager

Granerud er klar for å gå i garderoben.

– Hvordan var egentlig vakten din i dag?

– Travel! Fra klokken et minutt over halv åtte. Med student. I gamle dager kunne vi ha rolige dager. Det er det slutt på.

Hjemturen blir med bil. Men snart tar hun frem elsykkelen igjen. Ekstra godt smaker hjemturen i fri luft etter en dag i kohorten.

(Saken fortsetter under bildet.)

Ellen Granerud
UT I DET FRI: Vakten ble travel. Ellen Granerud har også delt av sin kunnskap til en fremtidig intensivsykepleier i dag. Foto: Marit Fonn

Hvordan er det nå?

Etter denne dagen tidlig i mars har presset økt på avdelingen:

16. mars: Sykehuset går i gul beredskap.

19. mars: Avdelingen har nå seks koronapasienter, tre av dem er i kohort. Granerud har 12,5 timers vakt. Etter en vanlig dagvakt fra klokken halv åtte, har hun en økt i kohorten til klokken 20.

24. mars åpner avdelingen en større kohort med plass til 10 pasienter og med mulighet for rask utvidelse til 14 og ytterligere flere ved behov.

Slik det ser ut nå, blir det mange vakter for de fleste i kohort, sier Granerud.

25. mars jobber hun 12,5 timer igjen: Først dagvakt i kohorten, og så fem timer i avdelingen. Stadig flere pasienter kommer til avdelingen.

26. mars har hun fri. Palmelørdag 27. mars skal hun på jobb igjen.

– Hvordan blir påsken, tror du?

– Jeg tar en vakt av gangen. Så gjør jeg det jeg kan for pasienten. Og pårørende, sier Ellen Granerud.

Les også:

Sykepleieren som blir hyllet

Anniken Maamoen, intensivsykepleier
TRENGS FLERE: – Hvis det kan bety noe for vår rekruttering, er det fint! Det tenkte intensivsykepleier Anniken Maamoen da hun fikk vite at kollegene hadde valgt henne som en rollemodell. Foto: Marit Fonn

Intensivsykepleier Anniken Maamoen er første sykepleier ut som gatekunstportrett. – Det tøffeste er at man ikke kan spise, tisse og drikke på fire timer, sier hun før hun går inn til nok en vakt med de sykeste koronapasientene.

Anniken Maamoen har parkert sykkelen. Hun er ute i god tid, som vanlig, klar for en ny vakt.

– Jeg liker å lande før jeg skal på jobb. Og etter jobb. Det gjør jeg på sykkelturen, sier hun.

Siden mars har Maamoen behandlet koronapasienter på kohortintensiven på Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet.

Hun er også blitt motiv på bildet som skal avdukes på Oslo Sentralstasjon 12. mai, klokken 9, på selveste sykepleierdagen, 200 år etter at Florence Nightingale ble født.

Maleri malt av Håkon Børs-Lind. Intensivsykepleier Anniken Maamoen
GATEKUNST: Det er sykepleierstudent og gatekunster Håkon Børs-Lind som har malt intensivsykepleier Anniken Maamoen. Foto: Arne Beck/Piece By Piece

Gatekunstneren Harem, det vil si Håkon Børs-Lind, som snart er sykepleier selv, er blitt hyret av Norsk Sykepleierforbund (NSF) for oppdraget, som er utført i Bergen.

Ideen er å hylle sykepleierne.

Kunstneren og den portretterte har ikke truffet hverandre, i disse nedstengte tider, men blitt kjent på telefon.

Les om gatekunstprosjektet: Sykepleierstudenten malte intensivsykepleieren

– Verdens beste fag

At hun var blitt valgt nominert av sine kolleger som en sykepleier det er verdt å hylle, fikk hun vite da hun ble oppringt av NSF. Hun ble spurt om hun var interessert.

– Hvis det kan bety noe for vår rekruttering, er det fint, tenkte jeg. Det er jo kjempemangel på intensivsykepleiere. Vi må jo selge yrket. Det som er verdens beste fag, reklamerer hun.

Og fortsetter:

– Ingen vet hva det er, og det er vanskelig å vise frem. Vi jobber på et hemmelig sted, som ingen opplever før de er pårørende selv.

– Vanligvis vet ikke folk hva jeg driver med

– Det er første gang jeg har tatt jobben med meg hjem på lenge, forteller Anniken Maamoen denne lørdagsformiddagen, tre dager før avdukingen skal skje.

Hun har vært sykepleier i 15 år, intensivsykepleier i ti av dem.

– Du mener nå i koronatiden?

– Ja. Hele samfunnet er jo påvirket. Vanligvis vet ikke folk hva jeg driver med. Nå spør alle meg. Naboer, familie. Jobben min er tema i nyhetene. Under svineinfluensaen i 2009 var det ikke sånn.

Vi sitter utenfor sykehuset. Pressen får fortsatt ikke komme innenfor dørene.

– Har du vært redd?

– Ja, og mange med meg, da vi ventet på pasientene og så tv-reportasjene fra Italia. Det påvirket meg når de som har vært med på alt, som epidemier i Afrika, viste at de var redde.

Kan ikke tisse og drikke på fire timer

Første gang hun kom inn på kohorten, der koronapasientene var samlet, kjente hun stresset. Det var i midten av mars. Innpakket i alt utstyret var hun kort i pusten og svett. Hun satte seg ned. Pustet inn. Og ut.

– Da roet jeg meg og begynte å jobbe slik jeg pleier.

Men ikke helt.

– Det tøffeste er at man ikke kan spise, tisse og drikke på fire timer. Vi er vant til å gå ut i tøffe caser. Jeg kan si: «Jeg går bare ut og tisser». Vi trenger å lufte oss innimellom, sier hun.

Men nå kan de jo ikke det. Problemet er mangelen på smitteutstyr.

– Vi får bare en pause på grunn av det. Hvis vi har en pause til, betyr det dobbelt så mye utstyr.

Ting går saktere

Polstret som de er, blir alt tyngre. Ting går saktere.

– Vi bruker tid på å kle på oss. Jeg får inn før jeg pleier, går ut etter jeg pleier, det blir litt overtid på hver vakt. Vi bruker en time på lunsj.

Det skjer gjerne slik: Sluse seg ut. Tisse, drikke masse, er jo fire timer siden sist.

Skal hun ha visitt utenfor kohorten, tar det lang tid:

– Jeg må jeg gi rapport til en annen som må passe min pasient. Jeg må sluse meg ut av vakter, som veileder meg. Så må jeg sprite hendene etter hvert plagg jeg tar av, vaske meg, sprite sko. Fjerne plaster i ansiktet. Så er det ut til visitten. Men da er jeg så sulten og tørst at jeg har lyst til å hive i meg lunsjen. Samme regla inn igjen.

Bandasjerer under de vonde maskene

– Du hører ikke, andre hører ikke deg. Å snakke med pårørende på telefon er vanskelig. Jeg er heldig for jeg har skarp stemme, endelig kommer den til nytte, ler hun.

– Maskene er jo ekstreme!

Og vonde. Bandasjer og plaster må til for å lindre presset på nesen og beskytte huden.

– Passer best for tålmodige sjeler?

– Intensivsykepleiere må være tålmodige, absolutt. Og særlig nå. Vi må skynde oss sakte, pasientene er veldig, veldig syke. Det er vi vant til. Men å handle fort er annerledes nå, vi har ikke sidesyn en gang.

Artikkelen fortsetter under bildet, som viser Anniken Maamoen på jobb. (Foto: Cecilia Glimberg Rønne)

 Intensivsykepleier Anniken Maamoen i smittevernutstyr

Kunne ikke treffe kunstneren

Kunstneren som har malt henne, Håkon Børs-Lind, bor i Bergen. De to kunne ikke treffes. Men de ble godt kjent etter mange telefonsamtaler.

– Han spurte meg om hvilke tre ord som var viktig for meg. Jeg sa takknemlighet, raushet og tillit. Det gjelder for hele livet mitt, ikke bare jobben.

På bildet trøster hun en kollega som er utslitt utenfor avdelingen. Verneutstyret har hun kastet. I virkeligheten var det vanskelig å gi en trøsteklem til en sliten kollega.

– Det har vært en del tårer hos noen. Når man tar på seg masken, suger den seg fast. Det kan føre til panikk for mange, det føles klaustrofobisk. Noen jobber virkelig hardt med psyken sin. Jeg skjønner det.

– Erfaring og kunnskap betyr alt i jobben vår

Hun var litt overrasket over at det er omsorgsbiten i jobben som blir vist i bildet.

– Vi bedriver så klart omsorg, men erfaring og kunnskap betyr alt i jobben vår med så dårlige pasienter. Vi er lei av klisjeen av sykepleieren med englevinger og varme hender. En intensivsykepleier er heller forbundet med utstyr og action.

Hun understreker at hun syns bildet er flott, og hun har fått gode tilbakemeldinger.

– Vi har masse utdanning og kompetanse. Jeg har sju års utdanning i faget mitt. Mange tror vi bare har noen kurs.

– Operasjonssykepleierne er jo geniale

Det var Akershus universitetssykehus (Ahus) som tok den første støyten med de sykeste koronapasientene.

– Kred til dem, og ikke minst til lokalsykehusene rundt om. Vi på OUS kom seint inn i gamet. Nå er det hos oss disse pasientene samles, sier Maamoen.

Les om Ahus: Intensivkapasiteten er nesten sprengt: – Men de svenske vikarene kommer fortsatt

– Vi visste ikke hva som ventet.

Det var i midten av mars de første pasientene kom til dem.

En av intensivavdelingene ble en kohort for koronapasientene. Den andre ble laget til for det hun kaller de «rene» pasientene. Altså de ikke har covid-19. Noen av sykepleierne er bare hos dem.

– Vi har fått hjelp med personell fra barneintensiven, operasjon og anestesi. De har jobbet med inn- og utslusing av oss om er inne hos koronapasientene. Operasjonssykepleierne er jo geniale når det gjelder å kle seg sterilt.

– Vi så for oss det triple med pasienter

På det meste var det 15–16 koronapasienter som trengte intensivbehandling.

– Vi så for oss det triple, sier hun.

Det har vært jevn flyt. Nå er pasientmengden halvert. Men det krever likevel mye.

– Mange av våre utenlandske kolleger er ikke her lenger. De som har stilling i eget land, får ikke lov å reise.

Men noen er her fortsatt, både intensivsykepleiere fra Danmark, Sverige og Finland. Frilansere kan reise frem og tilbake uten å måtte gå i karantene.

Ombygging i en fei

Lokalene har blitt bygget om i en fei. Vegger og tak er flyttet, sluser ble satt inn, bredere dører måtte til.

– Det er fascinerende hvor fort det kan gå, sier Maamoen.

Hun berømmer ledelsen for innsatsen.

– Hva med arbeidstiden?

– Vi har vært heldige og hatt vanlig turnus, takket være at mange har tatt ekstravakter. Men vi har en grei grunnbemanning.

Men det har blitt skremmende stille, påpeker Maamoen. Hvor er de andre pasientene? De med hjertestans og de med hodeskader? Det lurer hun på.

Koronaturnusen, som gir anledning til lange vakter og mer helgejobbing, er ikke iverksatt ennå.

– De som snart går ut av yrket, har stått på

– Jeg tror vi får ferien vår, sier hun.

Og legger til:

– Men vi vet jo ikke. Men ferie trenger vi.

Hun har blitt imponert over det hun kaller pionerene, de som snart går ut av yrket:

– De har vært sultne på faget og står på. Men nå begynner de å bli mette og noen snakker om å pensjonere seg.

Det syns hun er skummelt.

– Jeg er redd vi skal miste dem nå, vi er jo så få fra før. Men jeg tror ikke de er ferdig.

Ett eller flere organer svikter

Maamoen har erfart at sykepleiere ofte ikke vet hva jobbe deres går ut på. De jobber jo bak lukkede dører.

– Jeg visste heller ikke hva det var å ligge på respirator før.

– Hva er egentlig intensivsykepleie?

– Behandling til svært syke pasienter, der ett eller flere organer svikter. De må ofte ha organstøttende behandling.

Det kan være respirator, dialyse, ecmo eller pressorstoffer, altså legemidler som brukes for å holde blodtrykket oppe.

– Når man er i kunstig koma, fratas man mekanismer som derfor må erstattes. De dårligste har ofte flere slike pressorstoffer.

– Koronapasientene vil bruke mange år på å hente seg inn

– Har noen koronapasienter dødd på dine vakter?

– Nei, men jeg har hatt pasienter som har dødd på andres vakter. At pasienter dør, er noe vi er vant til.

Hun minner om at pasienten deres er alvorlig syke:

– De unge intensivpasientene overlever vanligvis koronaen. Men de vil bruke mange år på å hente seg inn. Etter flere uker i kunstig koma, må du lære å spise på nytt, å gå på nytt. Du har ikke muskler igjen, sier Anniken Maamoen.

Før forvandlingen

Nå strømmer det på med folk som peiler seg inn på personalinngangen. Maamoen hilser i alle retninger. De ser ut som folk flest, blide i vårsolen, kledd i sivil. Men flere av dem er intensivsykepleiere, som snart forvandler seg til det ugjenkjennelige.

– Vi kjenner ikke alltid igjen hverandre, engang, sier Maamoen.Derfor har de nå begynt å henge bilde av seg selv på frakken i tillegg til navnet sitt.

Anniken Maamoen, intensivsykepleier
GLAD I FOLK: Anniken Maamoen blir glad når hun ser kollegene komme. De peiler seg inn på personalinngangen. Foto: Marit Fonn
Om nominasjonen


Dette utlyste Norsk Sykepleierforbund (NSF) i februar:

Har du en kollega du mener fortjener å bli verdsatt? En som har banet vei og gått foran? Vært modig og stått i stormen, eller en som er faglig, dyktig og dedikert til yrket?

NSF vil markere sykepleieråret ved å hedre noen sykepleiere som vil bli portrettert av en gatekunstner ulike steder i landet.

Vi trenger forslag på gode rollemodeller; en tydelig, modig og stolt sykepleier som har gått foran.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.