Kjære sykepleierstudent, har du lært å lese kritisk?

Kanskje du nå skal i gang med psykiatripraksisen. Før praksisen skal du lese om psykiatrisk sykepleie. Du skal få inn grunntankene, teoriene og prinsippene. Mitt råd er at du ikke skal svelge alt som står i bøkene, artiklene eller tekstene rått. Ikke aksepter alt du får servert. Ikke tro at fagforfatterne er ufeilbarlig, at det de skriver er feilfritt og at det som står i bøkene må godtas. Selv om de har kunnskap du skal lære av, kan måten de formidler den på feile. 

Tekstene kan leses på flere måter

Jeg har akkurat avsluttet mitt eget studium innen et helt annet felt: humaniora. Her studerte vi tekster, og vi lærte hvordan diagnostisere, pleie og hele. Jeg har studert tekster som er viktige i psykiatrisk sykepleie. Under lupen har jeg hatt tre tekster som definerer miljøterapi i psykisk helsevern og som jeg anser som aktuelle for deg både nå som student og senere som sykepleier ute i felten.

Tekstene har mange ting til felles. En av dem er at de overlater svært mye til deg som leser. Forfatterne ser ut til å ha stor tro på dine forkunnskaper. Det er nemlig veldig mye som ligger mellom linjene i disse tekstene. Faktisk så mye at tekstene blir tvetydige – at de kan forstås på flere måter. Jeg har også tro på dine forkunnskaper, men jeg vil hevde at disse tekstene krever urealistisk mye av deg:

Du må tidvis være tankeleser for å forstå hva forfatterne sikter til. Tekstene gir ikke nok informasjon til hvordan du skal forstå dem. Du blir overlatt til å tolke vesentlige deler av tekstene ut fra din egen erfaring. Hvis hver leser tolker disse vesentlige delene av tekstene ut fra sin egen erfaring, kan vi glemme Helsedirektoratets mål om å oppnå mest mulig lik praksis, for vi har jo alle våre verdier og holdninger, levde liv og praksiserfaringer som gjør at vi tenker og tolker ting ulikt.

Ikke undervurder deg selv

Du har sikkert lært at du skal være kritisk til det du leser, men har du lært å lese kritisk? Vi har lett for å godta det vi leser når vi vet at det er fra eksperter på et fagfelt. En tekst som er skrevet av en med professor- eller psykiatertittel kan føre til at vi avfeier det vi selv stusser over i teksten fordi vi regner med at de helt sikkert vet bedre enn oss. Det samme gjelder hvis det kommer fra et statlig direktorat. Men det bør vi ikke gjøre. La meg forklare hvorfor.

En av de mest betydningsfulle definisjonene om miljøterapi i psykisk helsevern lyder slik: «Milieu therapy refers to those forms of milieu treatment in which the milieu itself is recognized as an active therapeutic agency to promote and facilitate 'positive' changes in specified directions». Dette er en lang og tung setning som er vanskelig å få oversikt over. Akademikere elsker slike setninger, men det er ikke alltid at setningene formidler kunnskapen så klart og entydig som de bør. Dette blir tydelig når vi stiller spørsmål som dette til det vi leser:

Hvilke former for miljøbehandling finnes? 

Siden dette er selve premisset for å forstå definisjonen, bør teksten gi deg svar på det. Det gjør den ikke. 

Hva betyr terapeutisk handlekraft?

Hvordan kan et miljø ha slik handlekraft?

Hva legger forfatteren i begrepet «miljø»?

Det er rom for tolkning

De tre ovenstående spørsmålene henger sammen og må oppfylles for å kunne forstå hva definisjonen betyr. Det teksten ikke forteller er at handlekraft er knyttet til menneskers evne til å handle, og at terapeutisk handlekraft er knyttet til pasienters egen evne til å påvirke til psykoterapeutisk endring.

Hvis jeg hadde tatt med teksten som er forut for denne definisjonen, hadde du sett at forfatteren knytter miljø først og fremst til helsepersonell. Da gir det ikke mening hvis pasientene skal være dem som står for den terapeutiske handlekraften. Vi spør videre:

Hvem er det som anerkjenner at miljøet har terapeutisk handlekraft? Er det helsepersonell/sykepleierne, avdelingsledelsen eller pasientene?

Hva er «positive» endringer?

Hvem skal oppleve disse endringene?

Hvem avgjør om disse endringene er «positive»? Hermetegnene er nok ikke ment som sarkasme, men heller at forfatteren tar et forbehold. Hvordan vi skal forstå dette, er uklart. Hva slags endringer det er snakk om, får vi ikke svar på.

Det viktigste, kan det se ut til, er at det forekommer en endring. Om den er positiv eller ikke har ikke like mye betydning. Hvem som definerer resultatet av endringene står åpent, og det er naturlig å spørre om pasientene og helsepersonell nødvendigvis ser det samme. Og hvem har definisjonsretten på det? Som du ser gir teksten rom for å kunne tolke dette på ulike vis. 

Du kan utfordre teksten

I en retningslinje fra Helsedirektoratet kan vi lese dette: «Miljøterapi som begrep omfatter enhetens psykososiale miljø, det sosiale læringsmiljøet og relasjonen mellom miljøterapeuten og den enkelte pasient». Også her kan du utfordre teksten ved å stille spørsmål som:

Hva er psykososialt miljø?

Hva er sosialt læringsmiljø?

Hva slags relasjon skal det være mellom miljøterapeuten og pasienten?

Psykososialt miljø og det sosiale læringsmiljøet høres veldig fint ut, men det er egentlig to uttrykk for det samme. Når forfatterne skriver det samme flere ganger med forskjellige ord, gir det til sammen en ekstra kraft. Det gir ikke noe svar på hva det er, men du får inntrykk av at det er viktig.

Legg også merke til rekkefølgen på aktørene. Miljøterapeuten blir nevnt først og pasienten etterpå. Dette er ikke et tilfeldig utsnitt. Hvis du ser etter i det du leser, vil du se at det skjer ofte. Dermed sniker en holdning om hvem som har prioritert seg inn i det vi leser. Her er det ikke pasienten som har prioritet.

Noen gjør noe for noen

Hvis du for eksempel leser setninger som dette: «Dette innebærer også å gripe fatt i aktiviteter og samværssituasjoner i avdelingens daglige liv: matlaging, rengjøring, planlegging av aktiviteter og drøfting av normer og regler i avdelingsmiljøet», kan du stille deg spørsmålene: 

Hvem er det som griper fatt i aktivitetene og samværssituasjonen?

Hvem er til stede i samværssituasjonene?

Hvem lager mat? For hvem?

Hvem vasker? For hvem?

Hvem planlegger? For hvem?

Hvem drøfter? 

For hvem gjelder normene og reglene?

Ved første gjennomlesing kan du få inntrykk av at det er én og samme person, eller én og samme yrkesgruppe, men hvis du stiller disse spørsmålene vil du se at det ikke nødvendigvis er slik. Hvis du sammenlikner svarene med noen som har erfaring fra andre avdelinger enn deg selv, kan disse svarene bli veldig forskjellige. 

Du kan også spørre deg selv:

Hva legger forfatteren i det å gripe fatt i? 

Det er det opp til leseren å fortolke. Også her er det verdt å legge merke til pasienten. Hvilken rolle får pasienten i tekstene du leser? Du tenker kanskje ikke så mye over det når du leser, men det har en betydning for den holdningen du får til pasienten i den virkelige verden. Hvis pasientene blir skjøvet til siden i all litteraturen du leser, kan denne holdningen ubevisst feste seg hos deg. 

Du kan endre helsehjelpen

Når du stiller spørsmål til det du leser på denne måten, vil du se teksten med nye øyne. Kanskje vil du se at tekstene ikke henger så godt sammen som først antatt. Kanskje vil du se det samme som litteraturkritiker Cathrine Krøger så da hun studerte sykepleie – at pensumlitteraturen er preget av tåkeprat og sirkelargumentasjon. Kanskje vil du, ved å poengtere det du finner, bidra til at fagformidlingen innen ditt felt blir tydeligere og har mindre rom for subjektive fortolkninger. 

Så, kjære sykepleiestudent, ta i bruk din evne til kritisk tenkning og refleksjon, bruk det du har lest her som en inspirasjon til hvordan du kan lese pensumtekster og påpek det du oppfatter som svakheter i litteraturen. Det vil gjøre deg til en bedre sykepleier, det vil flytte faget ditt framover og det vil bidra til bedre helsehjelp for pasientene.

Kjente interessekonflikter: Innleggsforfatteren er eier av kommunikasjonsbyrået Mazebo.