Samme utdanning, ulik sluttkompetanse

Hvert år får flere tusen nyutdannede sykepleiere autorisasjon etter intense år på skolebenken. Men de kan ikke det samme. Sluttkompetansen defineres nemlig av hvilket studiested de valgte å søke seg til.

Dagens sykepleierstudenter er fordelt på 37 studiesteder i Norge. På grunn av den store variasjonen i utdanningene kan dette teoretisk sett gi 37 forskjellige sluttkompetanser fordelt på 3634 sykepleiere (tall fra 2018) som får autorisasjon hvert år. Dette er et problem for de som mottar helsehjelp i Norge, men også for sykepleierstudentene selv. Det gir ulik kvalitet på sykepleierne, usikkerhet i møte med praksis og lite rom for livsendringer i studietiden.

Men hva skal til for å ende opp med tilnærmet lik sluttkompetanse, uavhengig av hvor man velger å studere? Det er flere faktorer som påvirker utdanningen vår.

Nasjonale eksamener

I 2016 ble den første nasjonale deleksamen i anatomi, fysiologi og biokjemi gjennomført. Det vil si at alle sykepleierstudentene over hele landet gjennomførte eksakt samme eksamen utarbeidet av et utvalg av fagpersoner . Denne endringen fører til at sykepleierstudenter blir vurdert på samme grunnlag og de samme læringsutbyttene. Det gir også konkrete forventninger til alle sykepleierstudentene i landet uavhengig av studiested.

Det ville vært en fordel å ha flere nasjonale eksamener, for eksempel i medikamentregning og sykdomslære. Dette er to fag der vi i dag ser store forskjeller. Feil i førstnevnte kan også få fatale konsekvenser. Når det er sagt, vedtok årsmøtet til NSF Student i 2019 å jobbe for nasjonal eksamen i medikamentregning. Dette er noe studentstyret i NSF vil prioritere det kommende året.

Eksamen – men i hva?

Gjennom tre år er det flere eksamener som studentene må bestå. Men akkurat hvilke eksamener nettopp du skal gjennom, kommer an på hvor du studerer.

Noen studiesteder har for eksempel eksamen i førstehjelp, mens andre ikke har det. Hvilke konsekvenser får dette? Jo, når vi endelig kommer dit at vi søker jobb som sykepleiere, blir vi kvalifisert og kategorisert ut fra hvilken skole vi har gått på.

I tillegg bestemmer hver enkelt skole hvor mange studiepoeng hvert emne skal inneholde. De styrer altså hvilke fag som skal vektlegges, og dermed hva slags kunnskap som har størst innvirkning på karaktersnittet. Vi ser for eksempel at antall studiepoeng i medikamentering varierer fra null til fem rundt omkring i landet. Dette burde også vært identisk landet over, ettersom man søker på lik linje til en eventuell videreutdanning.

Lite rom for livsendringer

Tre år er en kort periode i livet, men mye kan likevel skje på disse årene. Kanskje må man flytte på seg, få tilrettelegging eller dele opp studiet. På grunn av de store forskjellene i utdanningen, er det sjelden rom for uforutsette hendelser. Det er vanskelig å skifte studiested under utdanningen nettopp fordi utdanningene er så ulike. Det er ikke nødvendigvis bare å begynne på et nytt kull når man er klar for det igjen etter en permisjon, på grunn av mangel på praksisplasser.

Studenter har ingen rett til å ha et liv ved siden av studiene, men forventes å gå på autopilot for å komme gjennom utdanningen uten hindringer på veien. Vi må nesten være roboter uten følelser, tanker og privatliv for å komme oss gjennom studiet.

Hvem ville du valgt?

Når du som pasient kommer i kontakt med helsevesenet, er det ikke slik at du kan velge deg en sykepleier. Du får den du får, uavhengig av hvor vedkommende har studert. Vil du ha en sykepleier som, bokstavelig talt, har trykket seg gjennom studiet via multiple choice -eksamener, eller en sykepleier som har hatt eksamen i førstehjelp og få flervalgsoppgaver? Det bør være et enkelt spørsmål å svare på, selv for en uvitende politiker.