Åpen søknad: Sykepleier­student søker sommer­vikariat som kommune­overlege

Sykepleie. En treårig høyskole- eller universitetsutdannelse, med mye som skal læres på relativt kort tid. Sykepleie er et yrke som krever høy faglig kompetanse av den enkelte i møte med den syke pasienten. En profesjon med beskyttet tittel, hvor man har mye ansvar, skal vise god omsorg og gi en trygg og kvalitetssikker hjelp, uavhengig av hvem pasienten er.

Avisene skriver støtt og stadig om en sykepleiermangel på flere tusen om få år, og av pasientene får man høre at man er sårt trengt. Men er det virkelig sånn? Noen ganger begynner jeg å stille spørsmål ved hvorvidt den faglige kompetansen vi skal ha, virkelig er verdsatt. I enkelte kommuner og blant enkelte ledere i vårt langstrakte land virker det mer som om målet er å ha færrest mulig sykepleiere (les: billigst mulig arbeidskraft).

«Hjelpeturnus»

I Sykepleien har vi så langt i sommer fått lese om blant annet legestudenter som jobber som sykepleiere etter «en hel opplæringsvakt». I fjor lyste (blant annet) Larvik kommune ut sykepleierstillinger til medisinstudenter. I tillegg har vi lest om sykehjem som mer enn gjerne er villige til å ansette ufaglærte uten relevant erfaring til å jobbe i sommervikariat. For ikke å snakke om Harstad kommunes «hjelpeturnus».

LES:  Katastrofeturnus i Harstad kommune
LES:  Heltidskultur utfordrer etablert praksis
LES:  Oppfordrer sykepleiere i Harstad til å slutte

Undertegnede har i samtale med andre studenter, sykepleiere og helsefagarbeidere fått høre mange historier. I en kommune var det ufaglærte som la opp dosettene til pasientene. På et sykehjem i en annen kommune har de bare én sykepleier, så det er helsefagarbeiderne som legger opp, mens sykepleieren kontrollerer at det er riktig. I en tredje kommune i en hjemmetjeneste får ufaglærte sette insulin og dele ut medisiner uten pasientspesifikk opplæring.

Uten anmerkning

Jeg kan tenke meg at mange, kanskje særlig ansatte i kommunehelsetjenesten, er kjent med «Nora» (24) eller «Knut» (26). De som studerer noe som ikke er helserelatert, men som raskt fikk et sommervikariat i hjemmetjenesten eller på sykehjem. De fikk en opplæringsvakt i april, og begynte på en fireukers tredelt turnus i midten av juli.

Siden april har de kanskje jobbet en helg eller to. De har blitt godt kjent med hun litt glemske, koselige «Irene» (84), som «trenger litt hjelp og en god prat». I tillegg setter de litt insulin og gir noen hvite og blå tabletter til Irene, ettersom hun har «sukkersyke» og «et gammelt hjerte» i tillegg til at hun «hoster litt».

Ofte er Irene litt trøtt og dupper fort av. Hvem er ikke litt trøtt etter et langt liv? I dokumenteringen skriver de «u.a.» (uten anmerkning), fordi Irene har da alltid vært Irene. I alle fall siden april.

Det går jo stort sett bra

Selv har jeg ikke vært så altfor lenge i yrket. Ikke er jeg engang ferdig utdannet sykepleier. Men jeg har en oppfatning av at det eksisterer en generell aksept for situasjonen beskrevet over. Fordi, får vi høre, at det mangler sykepleiere, det mangler penger, og nedskjæringene bare fortsetter. Lønna er ikke god, turnusen er ikke god, vi får ikke overtidsbetaling, og vi må komme på jobb klokka 04.00 og dra hjem 04.45 («hjelpeturnus»).

Derfor trengs de, de ufaglærte. De som kan «holde fortet» til hjelpen kommer.

For hjelpen kommer. Det kommer jo alltids en sykepleier til pasienten. Kanskje ikke før neste vakt, eller kanskje ikke før over helga. Sykepleieren rydder opp i det som måtte ha skjedd, uansett. Det går jo stort sett bra, tross alt. Det går jo bra til slutt, så derfor er det vel greit at det er sånn. Derfor lar vi medisinstudenten få fortsette i rollen som ansvarlig sykepleier, til ledelsen (og sykepleieren) får rydda opp. I september en gang. Det er egentlig ikke greit, men samtidig er det jo tydeligvis det.

Vet de når de ikke er kvalifisert?

Jeg er nysgjerrig på hvor akseptabelt dette ville vært i andre yrker. Studenter uten relevant erfaring, i jobber som krever sitt. Kunne vi sett for oss en som studerer statsvitenskap, jobbe som utrykningspoliti i fire–åtte uker mellom juni og august? En jusstudent som tilkallingsvikar for en politietterforsker? Petroleumsingeniørstudent med sommerjobb som rørlegger? Gartnerstudent som brannkonstabel hver tredje helg? Sosiologistudent med vikariat som psykiater? Sykepleierstudent som tilkallingsvakt i rollen som kommuneoverlege? Ikke?

Så hvorfor skal det være greit at de ufaglærte «holder fortet» for Irene? Hun som bare er diagnostisert med demenssykdom, diabetes type 2, angina pectoris, osteoporose og kols. I tillegg til at hun ble operert for lårhalsbrudd for et år siden. Hun er også plaget med artrose, som gir henne smerter i leddene og ustø gange. Hun står på blodfortynnende, forstøver ved behov, korttidsvirkende og langtidsvirkende insulin, pluss en hel haug med andre medikamenter som kan gi relativt alvorlige bivirkninger.

Kan man være sikker på at de ufaglærte fanger opp bivirkningene om de viser seg? At de ringer en sykepleier om de er usikre, om det da i det hele tatt er en sykepleier de kan ringe? At de forstår når behovet for forstøver melder seg? Hvordan insulin virker? Hva som egentlig skal dokumenteres, og hvorfor dette er viktig?

Vet de når de utfører en oppgave de egentlig ikke er kvalifisert til å utføre?

Grense mellom yrkesgruppene

Det er behov for helsefagarbeidere, medisinstudenter og ufaglærte, men det trengs en tydeligere grense mellom disse yrkesgruppene for å sikre forsvarlig helsehjelp.

Ikke minst er det behov for at sykepleiere nå må bli tatt på alvor. I lang tid har sykepleiermangelen blitt spådd. Signalene som de enkelte kommuner og ledere sender ut gjennom sine mindre gjennomtenkte løsninger, er ikke akkurat gode rekrutteringskampanjer for fremtidige sykepleiere.

Jeg som bare er student, og til neste år «bare» er sykepleier, begynner dermed å lure. Hva er poenget med tre års utdannelse når enkelte kommuner og ledere lar hvem som helst få ta rollen som sykepleier?