Etikk er viktig – anatomi, fysiologi og sykdomslære redder liv

Jeg er sykepleierstudent på tredje året. Etter snart halvannet år med praksis og flere samtaler med nyutdannete sykepleiere får man et godt inntrykk av hva som forventes når man kommer ut i yrkeslivet.

Det er selvfølgelig forskjeller på å jobbe på en sengepost på sykehuset, på et sykehjem, på legevakten eller i hjemmesykepleien. Men som sykepleier jobber man med mennesker som er syke. Kronisk, akutt, gamle og unge. Man møter mennesker som stoler på at sykepleieren har den kompetansen som trengs for å ivareta deres behov – behov som ofte handler om mer enn pleie.

Men tidene forandrer seg, og sykepleieren er også en del av behandlingsforløpet til pasienten. Sykepleiere setter i gang tiltak for å redde liv, både forebyggende og akutt. Det kreves enormt mye av sykepleiere, både av de erfarne og de uerfarne.

For kort tid

Jeg er snart ferdig utdannet sykepleier. Og jeg har gjennom praksis erfart viktigheten av gode kunnskaper innen anatomi, fysiologi og sykdomslære. Det er helt avgjørende for å bli en dyktig sykepleier som kan ivareta pasientens grunnleggende behov, sikkerhet og helse.

Når studenter sier de har for kort tid til disse fagene, handler ikke det om å sutre. Det handler om å ta pasientene på alvor. De færreste presterer en A på eksamen. Mye hard jobb ligger bak, men det trenger ikke nødvendigvis bety at studentene som stryker, eller gjør det dårligere, jobber mindre mot eksamen.

Jeg mener at studiet prioriterer feil. Jeg tok selv opp eksamen i desember 2017 i anatomi og fysiologi. Fordi jeg ser viktigheten og alvoret i fagene: Mangler kan gi pasienter unødvendig lidelse og komplikasjoner – og kan i verste fall føre til død.

Utdanningen bør være en forsikring

Det hjelper ikke å holde i hånden, stryke på kinnet og snakke varmt og rolig når pasienten har en akutt forverring og trenger sykepleierens kompetanse for å ivareta grunnleggende behov. Da er det avgjørende med gode kunnskaper i anatomi, fysiologi og sykdomslære.

Jeg håper fremtidens sykepleierutdannelse vil endre fokuset og se alvoret i dette.

Utdanningen bør være en kvalitetssikring, en forsikring om at man er klar for yrkeslivet. Men er den egentlig det? Jeg begynner å tvile på hva som legges i ordet pasientsikkerhet når sykepleierstudiet handler mest om historie, sykepleieteorier, kommunikasjon, omsorg og etikk.

Del for del

Ferdigheter innen kommunikasjon er viktig. Å lytte til pasienten, å sette seg inn i pasientens situasjon. Pasientens psykososiale behov. Være støttende. Lindre plager. Øke livskvaliteten. Opprettholde pasientens autonomi. Lytte til pårørende. Samtale med pasient etter legevisitt, sikre at pasient er informert og forstår.

Sykepleiere skal være gode, varme og omsorgsfulle. Men i dagens samfunn kreves det så mye mer!

Sykepleierens ansvars- og funksjonsområder er krevende og sammensatte. Vi skal se hele mennesket, ikke stykkevis og delt. Men hvordan skal man greie å se hele mennesket hvis man ikke har dybdeforståelse om menneskekroppen «del for del»? Fysisk og psykisk. Frisk og syk. Gammel og ung. For å oppnå dette er gode kunnskaper i anatomi og fysiologi samt sykdomslære enormt viktig.

Anatomi, fysiologi og sykdomslære bør være grunnmuren i utdannelsen. Hvorfor blir disse fagene nedprioritert sammenliknet med historie, sykepleieteori og kunnskaper om kommunikasjon, etikk og omsorg?

Er ikke naturvitenskapelige fag grunnleggende, noe en sykepleier bør ha god kunnskap om? I bunn og grunn handler det om pasientens liv og helse.

Vond verre å øke kravene

Vi har et helt avgjørende og viktig pensum, som krever forståelse og modning. Det er trolig ikke én enkelt grunn til at hver femte student stryker i anatomi og fysiologi. Men å skylde på for lav startkompetanse hos studentene blir for dumt. Jeg ble irritert, trist og provosert da forbundslederen i Norsk Sykepleierforbund Eli Gunhild By uttalte dette.

Siden vi i fremtiden vil mangle sykepleiere, vil det muligens gjøre vondt verre å øke kravene til å komme inn på studiet. Er det ikke lurere å lytte til og være ydmyke overfor studentene, og utvikle utdannelsen i retning av det som kreves av sykepleiere etter endt utdannelse?

Jeg skulle ønske det var mer tid til fag som det forventes at vi skal kunne når vi kommer ut i klinikken. Som er avgjørende for å gi god, trygg og helhetlig sykepleie til pasientene.

Alle sykepleiere må være flinke

Om ikke utdannelsen henger med i tiden, og dersom kravene som stilles til sykepleiere ute i klinikken, er høyere enn på studiet, er da pasientene i trygge hender? Det er forskjell på å være nyutdannet og å ha mange års erfaring som sykepleier, men svært syke pasienter møter man uansett.

Hadde jeg selv havnet på en sengepost, ville jeg ønsket en sykepleier som vet hva hun eller han skal se etter, vet hva som avviker fra normalen, og så videre. Som setter i gang tiltak før det er for sent. Men man kan ikke si «Jeg vil ha den flinkeste sykepleieren som er på vakt i dag».

Man må ta til takke med den sykepleieren man får. Da må utdanningen sørge for at alle sykepleiere er tilstrekkelig flinke.

Jeg mener ikke at etikk og omsorg ikke er viktig, tvert om. Men jeg mener at nedprioritering av anatomi, fysiologi og sykdomslære er urettferdig ovenfor pasientene. Det hjelper fint lite å være god, varm og snill når pasienten holder på å dø av sepsis.

For dårlig kunnskap innen anatomi, fysiologi og sykdomslære går ikke ut over sykepleieren. Det går ut over pasienten!

Tusen takk til Sykepleien for synliggjøring av et veldig viktig tema.

Og tusen takk til SykepleiePluss, som virkelig lytter til studentene, og som tar pasientene og studentene på alvor!