fbpx «Hun valgte å ta livet sitt» Hopp til hovedinnhold

«Hun valgte å ta livet sitt»

Depresjonen spør ikke. Den kommer. Selvmordstankene spør heller ikke. De kommer, skriver Målfrid J. Frahm Jensen.

Vi som i perioder strever med selvmordstanker og -ønsker er forskjellige. Vi må derfor ses på som ulike individer og hjelpes deretter.

Det jeg trenger for å finne tilbake livslysten er kanskje ikke det samme som du trenger. En bagatell for noen, kan være et overveldende tap for en annen. Årsakene til selvmordstanker og -ønsker er forskjellige fra person til person, og derfor må også tilnærmingen og hjelpen være individuelt tilpasset.

Glad jeg lever

Jeg strever med tilbakevendende depresjoner. Det har jeg gjort siden tenårene. Den første innleggelsen hadde jeg i 1990 og den siste (håper jeg) i 2009.

Under flere av innleggelsene har selvmordstanker og -ønsker vært en del av depresjonsbildet. Selvmordstanker og -ønsker er vanskelig. Vanskelig for dem som står oss nær, vanskelig for den som skal hjelpe, men ikke minst vanskelig for den det gjelder. Jeg er glad jeg lever, selv om jeg strever i perioder.

Depresjonens iboende faenskap

Jeg ønsker ikke å ha det slik. Jeg velger det ikke selv. Jeg ønsker ikke å ikke ville leve. For meg er selvmordstanker depresjonens iboende faenskap. Derfor blir jeg provosert når Tor Levin Hofgaard, president i Norsk Psykologforening uttaler i et innlegg i Dagens Medisin: «– Bakteppet er som regel dype personlige tragedier både for den som velger å dø for egen hånd og for etterlatte som må leve videre med tapet, skyldfølelsen og de gnagende spørsmålene …».

Han formulerer seg som om personen har et reelt fritt valg, og at valget er tatt på et klokt beslutningsgrunnlag. Hofgaard skriver mye bra, og har mange gode tanker men han avslutter innlegget med å skrive: «– Til syvende og sist er det opp til hver enkelt av oss om vi orker å bære vekten av vårt eget liv.»

Her legger han byrde til den som allerede strever, og det liker jeg ikke.

Ansvarsfraskrivelse

Det er ikke bare psykologpresidenten som uttaler seg slik. Vi hører ofte; «hun valgte å ta livet sitt». Det er beklagelig, fordi beslutningen kanskje ikke var tatt på en måte som du og jeg tar valg på når vi er friske. Handlingen var kanskje gjort i dyp fortvilelse, i et angsthelvete, i forvirring, i rus, i psykose, i dyp depresjon, etter opplevd tap, ærekrenkelse, eller etter utallige timer, dager og år med mobbing.

Kan vi da snakke om selvmord som et reelt valg? Hvis mobbingen opphørte, depresjonen lettet, psykosen avtok, ærekrenkelsen ikke fant sted, rusen ikke tok kvelertak, den gamle ikke var forvirret – kanskje hadde ikke personen da gjort en slik fatal handling.

Hofgaard kaller det valg, jeg kaller det psykologens ansvarsfraskrivelse.

Kanskje en kan hjelpe med å bære

Hofgaard og andre bør være forsiktige med å fordele skyld. En bør ikke legge skylden på den personen som ikke er blant oss lenger.

En bør også være forsiktig med å legge skyld og ansvar på den som strever med livet, og som ikke klarer å bære ansvaret selv. Kanskje en kan hjelpe med å bære. Ved å redde en person fra å ta sitt eget liv så redder en ikke bare denne personen, en redder også familie og venner fra smerte, sorg, skyldfølelse og skam.

Depresjonen spør ikke

Robin Williams tok livet sitt. På sosiale medier skrev noen at de ikke kunne forstå det. Han som hadde jobb, hus, kone, barn, god karriere og så videre.

Han hadde en kjent bipolar lidelse. Som om depresjonen spør om du har jobb eller venner før den sniker seg inn på deg. Depresjonen spør ikke. Den kommer. Selvmordstankene spør heller ikke. De kommer. Hvem ser bak masken til klovnen? Hvem lytter til klovnen når han slutter å le? Hvem ser klovnen?

Låses fast i seg selv

«Jeg klarer ikke leve lenger, men jeg vil heller ikke dø, skjønner du? »,spurte en person meg. "Ja, jeg skjønner", svarte jeg, og forstod godt hva vedkommende sa.

Jeg vet hvordan det er når det tårner seg opp. Angsten overtar mer og mer av hverdagen. En låses fast i seg selv og kommer ikke løs. Depresjonens avmakt kommer nærmere og nærmere. En blir hudløs og sårbar. Forvirring. Frustrasjon. Er jeg god nok for mine nærmeste eller er jeg det ikke? Jeg er ikke god nok. De vil få det bedre uten meg. Alt blir bedre uten meg. Så har en det gående. Tankekjør og angsthelvete.

Ikke farlig å snakke om

Når det blir slik trenger vi hjelp. Hjelp til å snakke om selvmordstankene og -ønskene. Å snakke om ubehaget kan lindre trykket slik at det minker. Ordene kan ta brodden av det indre presset. Det er ikke farlig å snakke om selvmordstanker og -ønsker. Det er heller ikke farlig å spørre om selvmord, hvis du er bekymret for en som du tror sysler med slike tanker.

Heldigvis har jeg en god psykiater som ser meg. Som gir meg den hjelpen jeg trenger når livet, tankene og følelsene blir for vanskelige. Jeg er glad for den hjelpen jeg får, selv om jeg ikke alltid ville ha den da jeg ikke ønsket å leve lenger.

Bli en som ser

Du som fag- eller privatperson kan sette deg inn i risikofaktorer for selvmord. Du kan lære deg å spørre om personen tenker på å ta livet sitt. Du setter oss ikke på tanken ved å spørre, men spør du, tilkjennegir du også at du bryr deg. Da blir du en som ser meg. En som vet. En som jeg kan, hvis jeg vil, fortelle noe til.

Det finnes gode kurs i forebygging av selvmord for ansatte i ulike tjenester, men også for privatpersoner og tillitsvalgte i ideelle organisasjoner. Ved å snakke om selvmord, åpne øynene, bidra til åpenhet og lære mer, så kan alle bidra til å redusere antall selvmord i Norge.

Snakk om selvmordstanker og -ønsker på en klok måte, og ikke legg stein til byrden. Jeg velger dem ikke selv.

Jeg klarer ikke leve lenger, men jeg vil heller ikke dø, skjønner du?

1 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Hilde

Sykepleier
2 måneder 4 uker siden

Et tema som her blir svært godt beskrevet i en kort og konkret tekst.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse