I mine tre tidligere spaltebidrag har jeg, som sykepleier og med egne erfaringer, løftet min kamp mot vold mot kvinner. FNs definisjon på vold mot kvinner er kvinner i krig og konflikt, vold i nære relasjoner, trafficking og kjønnslemlestelse. 

Kjønnslemlestelse skjer ikke bare «der ute». Også i Norge har jenter blitt holdt fast på kjøkkenbord og utsatt for overgrep. Andre er blitt sendt ut av landet for å bli omskåret. Døtre har spurt: «Mamma, hvorfor gjorde du det?» Tausheten hos mor. Tårer hos begge. Altfor mange har tiet – av frykt, av skam, av lojalitet. Temaet er tabubelagt. Det utfordrer kultur, tradisjoner, tro, maktstrukturer og forestillinger som har eksistert i generasjoner. 

Møtet med det norske samfunnet utfordrer kjønnsroller

Opplysningsarbeid tar tid. Prosessen er ofte smertefull – særlig når den berører spørsmål om identitet, kultur og tilhørighet. Samtidig handler det om fremtiden. Hvilke utsikter skal den nye generasjonen ha – dersom de skal bryte med tradisjoner, kultur og religion de selv har vokst opp med? Hvilket samfunn ønsker vi å gi dem? Og hvilket liv ønsker de selv å leve?

Da jeg kom til Norge, erfarte jeg hvor overveldende møtet med et nytt samfunn kan være. Barna skal på skole. Mor skal inn i utdanning eller introduksjonsprogram. Kvinner som tidligere hadde en tydelig rolle i hjemmet, må begynne på nytt – noen ganger undervist av kvinner på samme alder som sine egne barn. 

Når tradisjonelle kjønnsroller utfordres og maktbalansen i familien endres, kan det skape dype konflikter – særlig der kvinnen er oppdratt til lydighet, til å bære familiens ære og underordne seg mannen. Det som tidligere ga stolthet og identitet, kan plutselig føles meningsløst. Stolthet kan bli til skam og trygghet til usikkerhet.

Opplysningsarbeid gir kvinner kunnskap og handlingsrom

Allerede i 1993 begynte jeg mitt arbeid mot vold mot kvinner. I Harstad arrangerte jeg «Multicultura»-bygdefester for å vise at vi kan være stolte av vår kultur – også her i Norge. Samtidig var jeg tydelig på at det som skader kvinner – vold og kjønnslemlestelse – aldri kan aksepteres. 

Introduksjonsprogrammet, som jeg var hovedpådriver for i Harstad, har vært en livline. Gjennom språk, utdanning og kvalifisering til arbeid får kvinnene ikke bare kunnskap om rettigheter og plikter. De får tilbake muligheten til å ta kontroll over egne liv og grunnleggende behov. 

Da jeg fikk en rolle i arbeidet med regjeringens handlingsplan mot vold mot kvinner, var målet å nå bredt ut med faktakunnskap. Handlingsplanen skulle nå både det offentlige apparatet og dem det faktisk gjelder – grasrota. Det var relativt enkelt å nå det offentlige. 

Konferanser kunne organiseres, foredragsholdere – inkludert meg selv – ble invitert, og offentlige instanser hadde mulighet til å søke midler for å gjennomføre tiltak. Det fantes også organisasjoner drevet av innvandrere som kunne søke støtte til opplysningsarbeid mot vold mot kvinner. Men ikke alle hadde kunnskap om byråkratiske prosesser eller hvordan man søker midler, eller møtte opp til informasjonsmøter. Mange falt derfor utenfor. Dette førte til at jeg stilte tydelige krav om at medvandrere måtte organisere seg bedre. Det var viktig å bygge nettverk mellom innvandrerorganisasjoner og det offentlige lokalt – og å synliggjøre arbeidet deres gjennom mediene.

Grasrotarbeid skaper trygghet, bevissthet og vilje til endring

Grasrotarbeid er avgjørende. I trygge fellesskap kan deltakerne stille spørsmål som: Hvordan forener vi tradisjon og likestilling? Hvilke rettigheter og plikter har vi i Norge? Hvilke valg ønsker jeg for meg selv og mine barn? Mange opplever at selvtilliten vokser. For første gang kan noen si høyt: «Jeg vil noe annet for meg selv og barna mine.»

Det er nettopp grasrotarbeidet vi jobber med gjennom IN.NE (integreringsnettverk) i Østfold. Sammen med min kollega og venninne, Dr. Jutta Bachmann, har vi opprettet denne organisasjonen i 2024 for å sette søkelys på vold i nære relasjoner. Gjennom seminarer gir vi konkret støtte og kunnskap til dem som trenger det mest. Med i arbeidet er min mangeårige samarbeidspartner siden 2003, Gunnhild Aakervik, og Leoul Mekonen (RKF). Begge har lang erfaring med integrering, kulturelle koder og barns oppvekst.

Vi skaper trygge møteplasser. Vi møter mange gråtende kvinner som ikke vil utsette barna sine for all slags vold. Vi møter også menn som har reagert med sorg og fortvilelse da de først ble klar over hva kvinner faktisk utsettes for. Det handler ikke nødvendigvis om at de har valgt å lukke øynene, men om manglende kunnskap og bevissthet.

Kunnskap og dialog med menn er avgjørende

For å forebygge og bekjempe vold mot kvinner er informasjon, åpenhet og systematisk kunnskapsformidling avgjørende. Kunnskap skaper forståelse – og forståelse er en forutsetning for endring.

Det er derfor særlig viktig å invitere menn inn i dialogen. I mange kulturer har menn – ikke minst imamer i moskeer og prester i kirker – stor innflytelse i familien og i lokalsamfunnet. Når kvinner møter et samfunn bygget på likestilling og individuelle rettigheter – med frihet til egen økonomi, egen bolig og beskyttelse mot vold – kan det oppleves frigjørende, men også utfordrende. Unge kvinner ønsker utdanning og selvstendighet. Samtidig bærer noen unge menn fortsatt med seg forestillingen om at det er mannen som bestemmer. 

Skal vi skape en generasjon uten vold mot kvinner, må vi gi kunnskap – gang på gang – til kvinner, menn og ungdommer.