For det er nemlig noe som skjer idet enkelte menn legges inn på sykehus: Det virker som om buksa forsvinner. 

Avdelingen jeg tilbrakte fire døgn på, var full av dem. Ja, du leste riktig – bukseløse menn. De står, helt uanfektet, i kø til frokost, lunsj og middag. De sitter i tv-stuen. De beveger seg rundt i korridorene som om dette er det naturligste i verden.

Altså – hva er det som skjer her?

En kveld jeg var oppe og tenkte jeg skulle se litt håndball på tv, tuslet jeg bort til tv-stuen. Der satt det tre voksne menn. Alle med bleke, tynne og hårete bein godt plassert og godt spredt.

Altså – hva er det som skjer her?

Jeg vurderte et øyeblikk å dra av meg buksa selv, bare for å blende inn. Men lot det bli med tanken, snudde stille i døra og gikk tilbake på rommet.

Jeg vil anta at de får beskjed om å lufte understellet ved innleggelse, at det fremmer tilhelingen? Eller kanskje de blir veldig varme og klamme av plasttrekk på madrassen.

For ordens skyld: Det blir vi kvinner også. Ganske klamme, vil jeg si. Men aldri i livet hadde jeg vurdert å spasere ut i korridoren uten bukse.

Kanskje er de ruspåvirket av smertestillende etter operasjon? I så fall: Stakkars menn – da er det forståelig at buksa ryker.

Det er jo klart at mennene er slitne

Det må nevnes at det ikke bare er på kirurgisk avdeling dette fenomenet oppstår. Med relativt lang fartstid som jordmor har jeg mang en gang vært vitne til menn uten bukser.

Det er jo klart: Mennene er slitne. Etter et langt svangerskap. Og ikke minst etter fødsel. Disse mennene som sier «vi er gravide», «vi har født», og «det gikk kjempefint, men vi er så slitne».

Mulig dette er en brannfakkel, men kjære menn: Nei. Dere er ikke gravide. Og dere har ikke født. 

Dere har riktignok gjort en viktig innsats helt i starten, men vi vil vel anta at det var en hyggestund og ikke et slit. Det innebar i alle fall ikke svangerskapskvalme, sure oppstøt, vann i kroppen, hemoroider, strekkmerker, vektoppgang, åreknuter og for ikke å snakke om 10–15 timer med intense smerter som rir gjennom kroppen uten pause.

Ikke rart dere kaster buksa

For ikke å snakke om avslutningen med sprengt underliv, rifter, sting, klipp, blødning, undersøkelser og et underliv så hovent at alt du drømmer om, er å sitte på en badering. Og deretter våkenetter og ammingen.

Det er klart dere menn er slitne av å bistå deres svangre kone eller kjæreste. Handle inn rar mat, massere hovne ben, bistå i fødelandet, se din kjære lide i time etter time uten å egentlig vite hvor du skal gjøre av deg.

Nei, ikke rart dere er utslitt og kaster buksa. For det gjør menn på barsel. Ikke alle, men mange. Disse mennene finnes garantert på alle avdelinger på sykehus i vårt langstrakte land.

Så til poenget: Sørg for at den syke, slitne eller nybakte faren i livet ditt i det minste har en pysjbukse. Det gagner både ham selv – og omgivelsene.

En versjon av dette innlegget ble først publisert i Budstikka.