I tradisjonell helsetjenesteetikk forstås omsorg gjerne som en moralsk handling mellom enkeltpersoner, hvor et menneske hjelper et annet av empati eller medfølelse. Denne forståelsen vektlegger relasjonen mellom mennesker, men blir for snever i møte med en språklig og kulturelt heterogen pasientgruppe.

Når omsorg ytes uten å ta hensyn til at Norges befolkning blir stadig mer mangfoldig, antar vi at alles behov, sårbarhet og tilgang til tjenester er like. Da mister vi blikket for forskjeller som har betydning for den enkelte pasientens opplevelse av omsorg og trygghet.

Sykepleiere skal fremme helse gjennom kulturelt trygge (cultural safe) relasjoner, men begrenset mangfoldskompetanse kan føre til en standardisert «one-size-fits-all»-omsorg. Tjenester utformet for majoritetsbefolkningen fanger dermed ikke opp variasjonen i eldreomsorg blant familier med migrasjonsbakgrunn.

Et såkalt interseksjonelt perspektiv viser hvordan kjønn, etnisitet, religion, klasse og migrasjonsbakgrunn virker sammen og skaper ulike former for sårbarhet og urettferdighet. Å forstå disse sammenhengene er avgjørende for å gi reelt likeverdige helsetjenester.

Det bør tilrettelegges for mangfold

I studien med tittelen Aging in place or aging out of place? viser vi hvordan «leve lenge hele livet»-konseptet ikke treffer migrantfamilier. 

Politikken forutsetter rutinemessig én hovedomsorgsperson i en husholdning og standardiserte behov. Det kollektive omsorgsansvaret kan se forskjellig ut for ulike familier. For noen kan det innebære å bo hos forskjellige familiemedlemmer, noe som ofte fører til flere adresse- og kommuneendringer. Dette gjelder mange migrantfamilier som deler det praktiske og emosjonelle omsorgsansvaret kollektivt mellom søsken og slekt, fordi behovene ofte er for omfattende til at ett familiemedlem kan håndtere dem alene. Disse familiene kan risikere å falle utenfor ordninger for støtte fordi praksisene deres ikke passer inn i systemet. Omsorg som tilbys «likt» uten hensyn til kontekst, kan i praksis forsterke forskjeller.

Resultatet er økt omsorgsbyrde, særlig for døtre og svigerdøtre og forsterket kjønnsulikhet.

Kjønns- og religionsrelaterte ønsker som å få hjemmesykepleier av samme kjønn, blir ofte ikke ivaretatt. I tillegg, når omsorgen gis av helsepersonell, kan familieinvolvering tidvis oppfattet som forstyrrende. Det er på tide å slutte å se migranters behov som ekstraordinære eller som avvik. Tilrettelegging for mangfold bidrar til bedre pasientbehandling for alle.

Omsorg er også politikk

Professor i statsvitenskap og kvinnestudier Joan Tronto minner oss om at omsorg ikke bare er en privat moralsk handling, men også en politisk praksis. Når omsorg forstås som et individuelt ansvar, noe som også gjenspeiles i at 72 prosent av de totale samfunnskostnadene knyttet til omsorg bæres av pårørende i Norge, undervurderer vi de strukturelle kreftene som former menneskers liv.

Tronto beskriver omsorg som et samspill mellom oppmerksomhet, ansvar, kompetanse og responsivitet – alltid preget av makt. All omsorg skjer i systemer som er formet av politikk og prioriteringer.

En politisk forankret omsorgsetikk krever at vi ser hvordan klasse, kjønn og etnisitet påvirker både behov og muligheter til å gi og motta omsorg.

Det handler om å identifisere og forstå strukturelle forskjeller

Sykepleiere står i et system som vektlegger effektivitet og likhet framfor individuell tilpasning og relasjon. Underbemanning og tidspress reduserer muligheten til å gi kontekstsensitiv omsorg. Selv med høy kompetanse kan derfor et system styrt av tidsklemme og standardisering svekke evnen til å møte mangfold.

Skal helsetjenesten fremme likeverd, må vi bort fra tanken om at likhet betyr å behandle alle likt. Vi trenger en omsorgsetikk som adresserer maktforhold, både mellom mennesker og i strukturer og som er tilpasset sosialt og kulturelt mangfold.

En politisk inspirert omsorgsetikk som tar hensyn til maktsystemer forankret i kjønnsforskjeller, etnisitet og klasse, kan tydeliggjøre at god omsorg handler om mer enn gode intensjoner. Det handler om å identifisere og forstå strukturelle forskjeller, samt møte enkeltindividet med ansvar, respekt og faglig dømmekraft.