I mange kommuner holdes det møter der ansatte i helse- og omsorgstjenesten diskuterer brukere og pasienter. Møtene kan kalles sonemøter, rapportmøter eller tverrfaglige fagmøter, og deltakerlisten kan være lang – sykepleiere, helsefagarbeidere, assistenter, lærlinger og vikarer deltar side om side.

Intensjonen er god: å sikre helhet, samarbeid og kontinuitet. Men når enkeltpersoner, deres helse og hjemmesituasjon drøftes i slike fora, oppstår det spørsmål om hvor grensene går for hva som faktisk er nødvendig å dele – og om praksisen i noen tilfeller utfordrer taushetsplikten og personvernet.

Taushetsplikten er tydelig

Etter helsepersonelloven paragraf 21 skal helsepersonell hindre at uvedkommende får kjennskap til opplysninger om «folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold». Dette gjelder også opplysninger om pårørende og kan bare fravikes når deling er nødvendig for å gi forsvarlig helsehjelp, jamfør helsepersonelloven paragraf 25. 

Pasientjournalloven paragraf 16 fastslår at tilgang til helseopplysninger skal begrenses til det som er nødvendig for å yte helsehjelp. I tillegg bygger personvernforordningen (GDPR) på prinsippet om dataminimering – personopplysninger skal ikke deles utover det som kreves for formålet.

Sensitive opplysninger deles

I praksis har mange kommunale tjenester utviklet en kultur for å «dele alt med alle» for å sikre kontinuitet. Det kan oppleves effektivt, men konsekvensen er ofte at sensitive opplysninger deles med ansatte som ikke har tjenstlig behov.

Både Datatilsynet og statsforvalteren har i tilsyn pekt på at kommuner gir for mange ansatte tilgang til pasientjournaler og har uklare rutiner for informasjonsdeling. I enkelte møter omtales også pårørendes helse, økonomi eller familiesituasjon. Det er opplysninger som – som regel – ligger utenfor det som er faglig nødvendig.

Når slik praksis får utvikle seg, risikerer kommunen å bryte både taushetsplikten og personvernregelverket. Samtidig svekkes tilliten mellom tjenesten, brukeren og pårørende.

Kommunen har behandlingsansvaret

Kommunen er behandlingsansvarlig etter GDPR-artikkel 24 og 32 og må kunne dokumentere at helseopplysninger håndteres lovlig og sikkert. Det innebærer krav om tilgangsstyring, logging av oppslag, risikovurdering og systematisk opplæring i personvern.

Helsedirektoratet presiserer i sin veileder om informasjonsdeling og samarbeid i helse- og omsorgstjenesten at opplysninger bare kan deles når det er nødvendig for helsehjelpen, og at pasienter og pårørende skal kunne ha tillit til at informasjon håndteres med varsomhet.

Det handler også om kultur og profesjonsetikk

Dette handler ikke bare om juss. Det handler om kultur og profesjonsetikk. I kommunehelsetjenesten har man lenge hatt en tradisjon for å se hele sonen som ett team. I praksis betyr det at også informasjon flyter fritt.

Men taushetsplikten er ikke et hinder for samarbeid; den er en beskyttelse av menneskers integritet. Norsk Sykepleierforbunds yrkesetiske retningslinjer understreker at sykepleieren skal vise respekt for menneskets verdighet og rett til selvbestemmelse, også når samarbeid krever informasjonsdeling.

Når for mange får tilgang til personopplysninger, undergraves denne verdigheten. Det er ikke vond vilje, men snarere en kultur som trenger justering.

Problemstillingen bør løftes

Kommunene bør løfte denne problemstillingen opp som et etisk og organisatorisk tema. Før hvert møte der brukere diskuteres, bør tre spørsmål stilles:

1. Har alle deltakerne et reelt tjenstlig behov for informasjonen?
2. Er opplysningene nødvendige for helsehjelpen – eller bare praktisk å vite?
3. Er pårørendes personlige forhold skjermet, med mindre de har samtykket?

En slik refleksjon koster lite, men betyr mye for tilliten. Taushetsplikten er ikke bare et juridisk krav. Den er et uttrykk for det menneskesynet helse- og omsorgstjenestene bygger på.