Jeg har gjort meg noen nye erfaringer med taushetsplikten

Godt nytt år, alle sammen. Jeg er så heldig at jeg får være med som spaltist her i Sykepleien. Ettersom dette er mitt første innlegg, tar jeg med noen ord om meg selv. Jeg er utdannet hjelpepleier, sykepleier og lege. Som sykepleier har jeg arbeidet på legevakt, ambulanse og nyfødtintensiv. 

Jeg jobber nå som fastlege og trives utrolig godt med det. Jeg har tidligere skrevet noen artikler for Sykepleien og boken «En sykepleiers hverdag», men dette er første gang jeg bidrar som fast spaltist. Jeg gleder meg.

Som helsepersonell må vi forholde oss til taushetsplikt daglig. Det er en rekke utfordringer forbundet med dette – og juridiske avveininger.

Det kan være utfordrende

De fleste av oss har møtt på utfordringer med taushetsplikten. For eksempel når en bekymret mor ringer og spør legevaktsykepleieren om hennes 18 år gamle sønn er der. Eller hva med når politiet ringer og spør om en som er meldt savnet, er innlagt på din avdeling? Dette er drøftet i flere artikler, innlegg, bøker, eksamener og blant kolleger tidligere. Hvorfor tar jeg det opp igjen nå i en kort spalte? Fordi jeg nylig har gjort meg noen nye erfaringer med taushetsplikten – og spesielt over telefon.

I lov om helsepersonell kapittel fem, paragraf 21 står følgende under hovedregel om taushetsplikt:

«Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell.»

Det virker enkelt nok. Som helsepersonell skal vi verne om pasientens personlige opplysninger og sørge for at ikke andre får adgang eller kjennskap til disse. Dette er vi jo enige om. Vi forstår teksten, og vi er enige i teksten. Spørsmålet er om vi klarer å forholde oss til dette. 

Enkelt å få tilgang til pasientopplysninger

I min helsekarriere har jeg i mange forskjellige situasjoner måttet forholde meg til taushetsplikten både skriftlig, fysisk og per telefon. I dag jobber jeg som fastlege, og det er spesielt over telefon jeg har blitt overrasket over hvor enkelt det er å få tilgang til pasientopplysninger. 

Når jeg ringer og presenterer meg som lege, for å konferere eller innhente opplysninger om en av mine egne pasienter, opplever jeg lite eller ingen kontrollspørsmål. Det skjer enten jeg ringer fra jobbtelefon, med skjult nummer, eller fra egen mobiltelefon. Noen ytterst få leger eller sykepleiere kommer med kontrollspørsmål, for eksempel om hvor jeg er lege, om jeg er pasientens fastlege, hvor jeg ringer fra. Noen sikrer seg at jeg har fullt personnummer på pasienten. 

Bare én gang det siste året er jeg satt på vent mens det ble sjekket at jeg faktisk var pasientens fastlege, og bare én gang ble jeg spurt om HPR-nummeret mitt. Det gjelder andre veien også. Jeg er overhodet ikke flink nok til å stille kontrollspørsmål når jeg får telefoner fra hjemmesykepleien, samarbeidende instanser eller leger på sykehuset. 

Nyttårsforsettet mitt er å bli enda bedre på kontrollspørsmål. Jeg er derimot allerede svært streng og sjekker grundig når pårørende ringer, og det er det jeg vil sette søkelyset på i dag. 

Ble taushetsplikten brutt?

I romjulen ramlet min mor og pådro seg et hoftebrudd. Som omsorgsfull og bekymret sønn var jeg naturligvis både redd og i behov for informasjon. Dagen min mor ble operert, gikk det lang tid før vi hørte noe. Jeg ringte derfor sykehuset og etterspurte informasjon, presenterte meg med navn og sa at jeg var sønnen hennes. 

Jeg fikk utlevert grundig informasjon om hvordan min mors operasjonen hadde gått, hvilken oppvåkning hun lå på, hvilken avdeling hun skulle tilbake til, eventuelle komplikasjoner ved operasjonen og videre plan med tanke på utskrivelse og overflytting. Det var trygt og godt for både meg og øvrig familie da vi fikk bekreftet at hun hadde det fint og var ferdig operert. 

Først etterpå begynte jeg å reflektere over at ingen av sykepleierne jeg pratet med, stilte noen konkrete kontrollspørsmål eller sjekket at jeg lå inne i journalprogrammet som hennes pårørende. Det er ingen selvfølge at pasienten ønsker at alle pårørende eller alle barn skal kunne ringe og få full informasjon. Ble taushetsplikten brutt? Er dette et brudd på rutiner? 

Jeg har blitt mer bevisst

Det er vel travelt nok på en sengepost, så skal vi kunne forvente at sykepleieren skal logge på journalprogrammet og sjekke om den som ringer, står oppført som pårørende? Skal en spørre pasienten i hvert enkelt tilfelle? Kan det være en rutine at kun sykepleieren som står på pasienten den dagen, gir ut informasjon? I ett tilfelle ble det lest høyt fra journalprogrammet. Da er en jo allerede inne i programmet og kan sjekke. Da jeg besøkte mor, fikk jeg skrevet ut røntgenbeskrivelse og operasjonsbeskrivelsen, også uten noen form for motstand og uten at min mor ble spurt om dette var greit. 

Da min mor ble skrevet ut fra sykehuset, ble det oppdaget at ingen pårørende var registrert i journalprogrammet. Først da ble jeg ført opp som pårørende og kunne få informasjon. Mens hun var innlagt på sykehuset, var formalia altså ikke på plass. Jeg har ikke hele løsningen på problemet, men jeg tror første steg er økt bevissthet, for vi kan bli bedre. 

Denne opplevelsen har gjort at jeg selv har blitt mer bevisst på problemstillingen. Jeg oppdaterer oftere pårørendeinformasjon i journalen på mine egne pasienter, og jeg stiller flere kontrollspørsmål. Det håper jeg du også gjør i 2024.