Stortinget behandler nå en proposisjon om endringer i reglene for helsepersonells taushetsplikt. Flere av forslagene er svært problematiske og vil få utilsiktede konsekvenser i helsetjenesten. Vi advarer mot lovendringer som vil svekke faglig samarbeid og opplæring – og som i praksis vil være vanskelige å etterleve.

Et nødvendig unntak står i fare for å forsvinne

Departementet foreslår å oppheve helsepersonelloven paragraf 23 nummer 3. Bestemmelsen gir i dag unntak fra taushetsplikten når behovet for beskyttelse er ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt. Forslaget begrunnes med at unntaket er unødvendig, fordi taushetsplikten uansett ikke gjelder for anonyme opplysninger.

Forslaget bygger på en alvorlig feilslutning. Hva som skal anses anonymt, har vært i utvikling senere år, både faktisk og rettslig. Faktisk på grunn av den teknologiske utviklingen som i stadig større grad gjør det mulig å kople informasjon, slik at identifikasjon er mulig. Rettslig fordi personvernforordningen legger til grunn en svært streng definisjon av begrepet. Bestemmelsen departementet nå foreslår å oppheve, er derfor et viktig unntak for taushetsplikten der de strenge krav til anonymitet ikke er innfridd.

Unntaket brukes bredt i helsetjenesten. Det gjør det mulig å drøfte medisinske kasuistikker og søke råd i konkrete saker – i klinikk, veiledningsgrupper og undervisning. Det er en nødvendig del av kompetanseutviklingen, og helsepersonell er godt trent i å ivareta taushetsplikten. I motsetning til departementet kan vi ikke se at dette behovet er tilstrekkelig ivaretatt av andre bestemmelser. Enkelte nye hjemler for informasjonsdeling gis, men de er fragmenterte, vanskelige å tolke og gir lite forutsigbarhet i en hektisk hverdag.

Konsekvensen kan bli at viktig informasjonsutveksling stopper opp. For eksempel vil ikke lenger en fastlege som underviser ved NTNU, kunne dele avidentifiserte pasientkasuistikker fra egen praksis.

Hjelp til familie og nabo likestilles med snoking

Departementet foreslår en oppsiktsvekkende innskrenkning i helsepersonells adgang til å bruke opplysninger til «private formål». Begrepet private formål gis en svært vid betydning: situasjoner der opplysninger brukes for å ivareta andres interesser, som ektefelle, egne barn, slekt, venner, naboer, kolleger eller en annen arbeidsgiver. Både bruk og journalføring av slike opplysninger utenfor «ordinær behandlerrelasjon» skal likestilles med journalsnoking og dermed brudd på taushetsplikten. 

Samtidig vil departementet forby bruk av journalsystem til dokumentasjon av slike opplysninger. Departementet begrunner forslaget med at enkeltpersoner ikke skal gå foran andre ventende pasienter i «køen» fordi de «kjenner noen». 

Det er argumentert at begrepet «private formål» også er brukt i ny forvaltningslov. Denne forklaringen treffer imidlertid dårlig. Ja – begrepet er brukt i forvaltningsloven, men i en helt annen sammenheng. I forvaltningsloven handler det om å hindre at ansatte i forvaltningen utnytter sin stilling til å skaffe seg selv eller nærstående fordeler. Dette er uomstridt og åpenbart ikke akseptabelt. Situasjonen i helsepersonelloven er derimot en helt annen: Her gjelder det helsepersonell som blir oppsøkt i fortrolighet, og som mottar helseopplysninger i den klare forventning om hjelp.

Å trekke paralleller mellom disse to kontekstene er derfor misvisende og rettslig uholdbart. Dette har ingen ting med taushetsplikten å gjøre. 

Forbudslinjen skaper frykt for å trå feil: frykt for å hjelpe en kollega, for å se til nabogutten som har skadet seg, eller for å stille opp som lege på det lokale skirennet. Det er heller ikke vurdert hvordan forbudet, som i stor grad vil stoppe legers frivillige samfunnsbidrag, samlet sett vil påvirke ressurs- og kapasitetssituasjonen i helsetjenesten. En utredning av slike konsekvenser er fullstendig fraværende i proposisjonen. Det er også urovekkende at departementet omtaler endringen som en presisering av gjeldende rett, og som en språklig klargjøring, i stedet for å erkjenne behovet for en grundig vurdering.

Lovgivning skaper usikkerhet og ikke trygghet

Vi har de siste årene sett flere eksempler på lovregulering som ikke samsvarer med hverdagen i helsetjenesten. Nye pasientrettigheter uten ressurser og virkelighetsfjern detaljstyring har allerede skapt en rekke problemer. Et regelverk som ikke tar høyde for hvordan helsetjenesten faktisk fungerer, mister både respekt og etterlevelse.

Da får vi en helsetjeneste der personell blir utrygge. Resultatet blir defensiv medisin, dårligere pasientsikkerhet og svekket tillit mellom pasient og behandler.

Bak proposisjonen ligger et stort antall kritiske høringssvar – også fra Legeforeningen. Vi har pekt på at det gjenstår mye arbeid for å få et enhetlig og tydelig regelverk som faktisk bidrar til pasientsikkerhet og tillit. Flere av forslagene er uheldige og burde ikke vært fremmet. De omfattende endringene er uklare og vil få negative konsekvenser for helsepersonells arbeid, pasientenes rett til konfidensialitet og tilliten mellom pasient og helsepersonell.

Stortinget må nå være sitt ansvar bevisst. 

Teksten ble først publisert på Altinget.no.