Vi overveldes alle av valgstoff for tiden. Ja, vi drukner nærmest i det. Men noe av det som har gjort mest inntrykk på meg, er en bagatell av en videosnutt på VGTV. Der blir SVs leder Kjersti Bergstø intervjuet i etterkant av partilederdebatten under Arendalsuka.

Bergstø ramser opp kjernesaker og får en toer av Skartveit

Bergstø er misfornøyd. Veldig misfornøyd. Ikke med egen innsats, men med selve debattens form. Hun åpner med å si at hun først kom inn i debatten etter en halv time, noe hun var svært misfornøyd med – først og fremst fordi hun ikke fikk frem alle SVs kjernesaker. Og så ramser hun opp – i rasende fart – det hun ikke fikk sagt: omfordelt skattepolitikk, gratis tid på SFO, tannhelsereform, gratis tid i barnehagen og så videre og så videre.

Ja, nå fikk du i hvert fall sagt det her på VG, svarer VGs reporter litt ironisk og spør Bergstø hva hun tror hun får i terningkast? Det er sikkert ikke bra, svarer Bergstø litt ubekvem, før hun gjentar dette med den urettferdige fordelingen av tid.

Intervjueren snur seg så mot det hun omtaler som «dronningen av terningkast», nemlig VGs politiske kommentator Hanne Skartveit. Terningdronningen står med en diger knallrød terning i hendene. Hun er ikke nådig. Hun mener Bergstø driver med en oppramsing som gjør at alt havner litt i «samme suppa». Ja – enda verre. Bergstø fremstår belærende, med litt mye moralsk patos. Deretter kommer Skartveit med sin dom. Det blir en toer. 

Valget 2025 gir meg en intens terningkastskam 

Hele seansen er vond å se på. Det er direkte fryktelig å se Bergstø stå der som en student som har vært oppe i muntlig og nå skal få karakteren av sensor. For åpen scene, og der hun kaver i vei for å holde maska. Og selv om Skartveit nok har noen poeng, så er hun altså ingen sensor, men en konservativ politisk kommentator.

Terningkastet hun triller, er slett ingen objektiv dom, men hennes subjektive mening. Her har ikke Bergstø en sjanse som leder av den lille moralisten SV. 

Selv blir jeg overveldet av en intens terningkastskam. Jeg er usikker på når terningkastene lik et virus snek seg inn i de politiske debattene, men jeg vet at når de først er der, blir de overveldende dominerende. Det har nemlig skjedd i kulturlivet, der dette pussige særnorske fenomenet stammer fra. Filmmannen Arne Skouen er synderen. I 1952 trillet han den første terningen i VG i omtalen av filmen «Frånskild». Han skal i ettertid ha angret dypt, men gjort er gjort.

«Jeg skulle ønske terningkast ble forbudt ved dom», sa Atle Antonsen for noen år siden. I kulturlivet har nemlig terningen skapt debatt i seksti år, og i Kritikerlaget blir det omtalt som en form for prostitusjon. Vi tabloider har operert med det lenge, men for et par år siden ga også NRK etter. Terningkast er nemlig ganske umulig å bli kvitt når det først er innført. Det er et så uhyre effektivt markedsmiddel, at en kritikk uten et terningkast står i fare for å bli usynlig. 

Det verste er at en fort blir vant til denne selvoppnevnte dommerrollen, og det er vel derfor seansen med Skartvedt blir ekstra pinefull for oss andre terningkastere. Det hele fremstår så uhyre selvhøytidelig og fjollete.

Kommentatorer gir terningkast som om politikk var sport

Min terningkastskam blir ikke mindre av at terningkastene synes å bli tatt på alvor. I etterkant av Partilederdebatten regnet NTB ut terningkast-snittet fra de ulike mediehusene, der Støre vant (5,2) foran Listhaug (4,9) med Erna på bronse (4,0). Bergstø havnet på nest siste plass (2,6), med en knapp margin ned til De Grønnes Arild Hermstad (2,5).

Sistnevnte havnet på bunn i de fleste avisene bortsett fra Dagbladet, som ga ham en femmer, noe som i overveldende grad viser hvor subjektiv og politisk styrt terningkastene er. 

Likevel fremstilles dette som objektive tall lik tidene i en femmil på ski. Sportsmetaforikken forsterkes av at det politiske kommentariatet bruker ord som at de ulike debattantene er «famlende fra start», «kontrer effektivt» og så videre.

Stakkars politikere sier nå jeg – slik jeg vel også burde sagt om de mange stakkars kunstnere vi terningkast-trillere stadig feller en dom over. Det finnes likevel en slags trøst i dette valget. Ifølge ekspertene er det nemlig lite som tyder på at velgere lar seg påvirke av selvoppnevnte terningkastdommerne.

Så da får vi vel som fortjent – der vi står som noen klovner med terningene våre.