Antallet eldre i Norge øker, men helsetjenestene utvikles ikke i takt med hjelpebehovet. Kommunehelsetjenesten er i stort press, og pasientsikkerheten står daglig i fare. Vi har for få sykehjemsplasser, hjemmesykepleien mangler både tid og ressurser og grunnbemanningen generelt i eldreomsorgen er kritisk lav.

«Vi har sykdom i dag». «Ok, da blir det ikke noe dusj på pasientene i dag», er en kommentar vi hører altfor ofte. Eldreomsorgen har mistet sin betydning. Du finner ikke omsorg i eldreomsorg lenger, men et system preget av automatikk, raske beslutninger, tidspress, høyt sykefravær og nedprioritering. Og det bekymrer meg som sykepleier.

Eldre får dårligere tjenester når sykepleien underfinansieres

En ting jeg har lagt merke til, er at eldreomsorgen ikke er finansiert rettferdig. Eldre som havner under sykepleiertjenester i kommunehelsetjenesten, vil få dårligere tjenester. Det er forhåndsbestemt. Med sykepleiertjenester mener jeg institusjoner som helsehus, KAD (kommunal akutt døgnenhet), hjemmesykepleie og sykehjem – steder som ofte er assosiert med underbemanning, høyt tidspress, for dårlig fagkvalitet blant personale og personale med språkbarrierer. 

Havner du under vernepleiertjenesten, er du heldig. I hvert fall mer heldig enn om du ville havnet under sykepleiertjenester. Med vernepleiertjenesten mener jeg blant annet omsorgsbolig for psykisk utviklingshemmet. Dine rettigheter blir hørt mye bedre, og du kan få vedtak på god grunnbemanning – alt opp mot flere personale per beboer. 

Ressurser fordeles urettferdig når eldre overses

I vernepleiertjenesten kan de legge til rette for ivaretakelse av alt det grunnleggende samt tid og ressurser til miljøtiltak som daglig hjemmelaget mat, aktiviteter som tur, kino, reiser og mye mer. Jeg har full forståelse for at folk med moderat, eller alvorlig psykisk utviklingshemming bør ha rett på tett oppfølging grunnet deres sykdomsbilde som gir dem kognitive og fysiske begrensninger. 

Men mitt spørsmål er «hvorfor er det ikke slik i eldreomsorgen?» Jeg har gjennom min karriere møtt på utrolig mange eldre som er ufrivillig sengeliggende, eller folk som stort sett sitter fanget inne i sin egen leilighet. De mangler pårørende, og de får minimalt, eller ingen aktivitetstid. De har også moderate til alvorlige kognitive og fysiske begrensninger. Er ikke disse verdt bedre grunnbemanning fordi de nettopp er gamle? Det foregår en urettferdig og diskriminerende fordeling av ressursene.

Politikere møter selv en uverdig alderdom uten endring

Kjære politiker. Jeg vil minne deg om at en dag skal du også bli gammel. På et tidspunkt vil du ikke bare være gammel, men også pleietrengende. Kroppen vil bli skrøpelig, og hverdagslige aktiviteter vil bli krevende. Du er ikke lenger selvhjulpen, og du vil bli i behov for assistanse fra helsepersonell til alt av grunnleggende aktiviteter. 

Jeg kan dog ikke forsikre deg at du vil få en verdig tid når du blir gammel. Det er for store løfter. Det jeg kan fortelle deg, er at det vil være en tid der du vil rope etter hjelp, men ikke bli hørt. Du vil være engstelig, fortvilet og du vil gråte fordi ansatte ikke har kapasitet til å være til stede med deg.

Eldre lider når politikere unnlater å sikre grunnbemanning

Maten du vil bli servert, er forhåndsbestemt, men du kan dog velge om du vil ha med eller uten skorper på dine tørre brødskiver. Du vil ligge flere timer i urin og avføring fordi helsepersonell ikke har anledning til å skifte på deg. Faller du, så kan det hende de finner deg dagen etterpå. De eldre har ingen stemme lenger. Og jeg føler det er vår rolle som helsepersonell å formidle deres hverdag for å få en bedring. 

Det vi trenger, er et lovverk som stiller krav til forsvarlig grunnbemanning i eldreomsorgen. Å få til det burde ikke være vanskelig, og det har vi råd til. Det handler tross alt om alles fremtid. Det handler om deg og meg, og det handler om våre nære og kjære. 

Konsekvensene av manglende politiske tiltak i eldreomsorgen er store allerede nå og vil bli enda verre når du blir gammel. Er det en sjanse du ønsker å ta?