De fleste av oss kjenner noen som har fått et dårlig møte med helsevesenet. Det kan være den eldre pasienten som blir sendt hjem for tidlig. Den unge med psykisk sykdom som faller mellom alle stoler. Eller kvinnen med diffuse smerter som blir møtt med himlende blikk og henvisning til «stress».

Altfor mange opplever at det ikke er sykdommen som avgjør hva slags hjelp du får, men om du passer inn i systemets bokser.

Når ble det sånn?

Systemet kveler kjerneoppgaven

Helsevesenet vårt er fullt av flinke fagfolk. Men systemet rundt dem er sykt. Tidspress, byråkrati, manglende koordinering og krav om dokumentasjon har tatt over det som en gang var kjerneoppgaven – å hjelpe folk.

Det ropes stadig om «ressurser», men det hjelper lite med flere penger når organiseringen er feil. Når en sykepleier må bruke 40 prosent av tiden sin på å dokumentere i tre ulike systemer – mens pasienten venter. Når spesialistene bruker tiden sin på møter, ikke medisin. Når fastlegen knapt kan ringe en psykolog uten å bryte taushetsplikten.

Det handler også om verdighet.

Velferdsstaten svikter dem som trenger mest

Det sies at helsevesenet er for alle. Men det er bare delvis sant. Du må være ressurssterk, og helst frisk. Du må forstå kodene. Du må finne ut av hva du har krav på. Har du ikke det, faller du gjennom. Mange av dem som trenger mest, får minst. Det er en stille skandale. Ikke bare i helse, men i hele velferdsstaten.

Politikere vet – men gjør lite.

Skandaler som NPE (Norsk pasientskadeerstatning), Nav og feilbehandlinger kommer på riksnyhetene – og så glemmes de igjen. Etikken viker for effektivitet. Og systemet beskytter seg selv.

Politikerne glemmer pasienten

Politikerne burde snakke mer om hvordan det føles å være den som står på utsiden av systemet. Ikke som tall. Ikke som enkeltsak. Men som et menneske.

Det krever ikke bare reformer. Det krever mot. Og det krever at vi slutter å tåle det – bare fordi vi fortsatt er heldige nok til å stå på beina selv.

Det handler om menneskesyn, og det starter med ærlighet og tørre ytre nye tanker mot systemet. For det er ikke helsevesenet som skal være i sentrum. Det er pasienten. Vi har glemt det. Nå må vi minne oss selv – og politikerne – på det.