Da har vi lagt bak oss nok en sommer i helsevesenet. Juli er og blir en måned preget av unntakstilstand: oppgaveglidning skjer for fullt, doble og triple vakter blir plutselig akseptable og ingen budsjetter gjelder når vakter må forskyves på kort eller lang varsel, og overtid er uproblematisk. «sommeravtalene» blomstrer.

Som student var sommeren en gullgruve med avtaler som ga 100 prosent tillegg for å ta visse vakter. Denne tradisjonen lever i beste velgående med lukrative ordninger: store kronetillegg eller 100 prosent overtid fra første time på en ekstravakt. Resten av året skal vi spare penger, men om sommeren er alt lov. 

Helsevesenet kaster spareplaner om sommeren

Jeg undrer meg stadig over at vi «ikke har råd» til å øke grunnbemanningen for å gjøre hverdagen til sykepleiere og annet helsepersonell mer levelig, mens vi om sommeren brenner pengene i takt med hetebølgen. Jeg valgte å videreutdanne meg til lege, ikke økonom, men likevel: ville det ikke være mer fornuftig å styrke grunnbemanningen hele året? Kanskje ville det også gjøre det lettere for ansatte å avvikle ferie på andre tidspunkt enn akkurat i juli?

Det økonomiske er én ting. Men med sommeren kommer også unntak fra andre normer og regler i helsevesenet. Kravene til hvem som gjør hva, senkes betraktelig. Legeforeningen og Norsk medisinstudentforening kjører kampanjer for å informere medisinstudenter om at de ikke kan jobbe som sykepleier eller bruke sykepleiertittelen. Samtidig fylles norske sykehus og sykehjem opp med studenter som i sommermånedene får ansvarsvakter som sykepleier, står for legemiddelhåndtering og i praksis fungerer som sykepleiere. Ironisk nok er det ofte sykepleiere selv som setter dem i denne rollen.

Sykepleiere gir medisinstudenter ansvar de ikke skal ha

Som både utdannet sykepleier og lege, med begge autorisasjoner stolt hengende på veggen, vet jeg at utdanningene har noe felles, men de erstatter ikke hverandre. En sykepleier er ikke lege, og en lege er ikke sykepleier. På legestudiet hadde jeg for eksempel aldri legemiddelregning eller -håndtering. Likevel har jeg gjennom årene møtt mange medisinstudenter som ble satt i «sykepleierrollen» uten opplæring i nettopp dette. Sykepleien publiserer tradisjonen tro artikler om temaet før sommeren, som for eksempel «Legeforeningen: Medisinstudenter kan ikke jobbe som sykepleiere».

Det som forundrer meg mest, er at det som regel er sykepleiere som ansetter og fordeler disse oppgavene. Avdelingssykepleieren har også det overordnede ansvaret for opplæring. Bidrar vi da selv til å undergrave vår egen utdanning, profesjon og ansvar? Enda mer bekymringsfullt er at velmenende studenter settes i situasjoner de ikke har kompetanse til å håndtere. 

Studenter mangler opplæring i akutte situasjoner

Som lege har jeg flere ganger opplevd at jeg i en akutt situasjon – for eksempel på legevakt – har fått bistand av en medisinstudent i «sykepleierrolle» som verken kunne trekke opp medisiner eller regne ut doser ut ifra min forordning. Når jeg har spurt om det, har svaret vært at de «antas» å ha denne kompetansen.

For meg har dette blitt en sommertradisjon: studenter er en bærebjelke i sommerdriften, og de fortjener å bli hyllet for innsatsen. De er et sikkert sommertegn og helt avgjørende for ferieavviklingen. Jobben som gjøres, er stort sett god – og problemet ligger ikke hos studentene, men hos avdelingsledere som ikke sikrer tydelige retningslinjer, tilstrekkelig opplæring og vern om profesjonen. Det burde være i alles interesse å beskytte både pasienter og studenter mot å havne i en problematisk situasjon.

I 2014 skrev jeg kronikken «En skremmende ordning», publisert i både Aftenposten og Sykepleien om bruken av ufaglærte og assistenter i helsevesenet. Sommeren er høysesong for dette, og kronikken kunne like gjerne vært skrevet i dag. Det skremmende er at det ikke har skjedd store endringer siden den gang. Faktisk har det bare blitt verre om sommeren.