«Jeg vil rette en takk til mitt forbund NSF for at dere vanskeliggjør driften på en avdeling ved å kreve to plasstillitsvalgte på min avdeling.»

Slik startet en e-post jeg mottok fra en leder i en kommunal helsetjeneste i Oslo kommune rett før sommeren. Den ble avsluttet med at lederen ville melde seg ut av forbundet fordi han opplevde at vi ikke tok nok hensyn til driftsutfordringene ved at en sykepleier måtte få permisjon for å delta på tillitsvalgtopplæring.

Sykepleiermangel svekker pasientsikkerheten

Jeg er hovedtillitsvalgt i Norsk Sykepleierforbund. Ved de fleste arbeidsplasser hvor vi har medlemmer, er det turnusdrift. For å sikre partssamarbeidet – også ved sykdom, ferie eller annet fravær – forsøker vi å ha to plasstillitsvalgte per avdeling. Vanligvis er dette uproblematisk og noe arbeidsgiver støtter, men for akkurat denne avdelingen ble det vanskelig.

Ifølge Norsk Sykepleierforbunds årlige kartlegging mangler det sykepleiere i hver femte vakt i kommunehelsetjenesten. I noen områder, som Nord-Norge og Innlandet, står nesten én av fire vakter uten sykepleierkompetanse. Det skjer ikke bare på natt. Det skjer på dagtid når pasientene er våkne og trenger helsehjelp, medisiner og tilsyn. Det er da sykdom oppdages og tiltak iverksettes. Når fagpersonell mangler, svekkes pasientsikkerheten. Feilmedisinering, uoppdagede infeksjoner, fall og underernæring blir vanligere. 

Samtidig ser vi en økende andel ufaglærte i tjenestene. En fersk debattartikkel i Sykepleien peker på at tjenester svikter når ufaglærte får ansvaret for de sykeste gamle. Klinisk vurderingskompetanse – evnen til å observere, kommunisere og forstå pasientens tilstand – er helt nødvendig for å gi forsvarlig helsehjelp. Det er ikke nok med varme hender og gode intensjoner. Når ufaglærte settes til oppgaver som krever faglig skjønn, utsettes pasientene for alvorlig risiko.

Bemanningskrise tvinger ledere til å gi opp rekruttering

Helsetilsynet har i sine landsomfattende tilsyn pekt på stor fare for svikt i tjenestene til den eldre delen av befolkningen. De viser til manglende systematikk, svikt i oppfølging og manglende kompetanse som direkte truer pasientsikkerheten. Dette er ikke enkeltstående hendelser. Det er strukturelle svakheter.

Navs bedriftsundersøkelse fra 2025 viser at helse- og sosialsektoren fortsatt har den største mangelen på arbeidskraft i Norge med over 11 000 ubesatte stillinger. Selv om tallene viser en nedgang fra tidligere år, er det fortsatt over 3000 ubesatte sykepleierstillinger. Det er ikke bare et tallproblem. Det er et tillitsproblem. Når ledere gir opp å søke etter sykepleiere fordi de vet at ingen søker, har vi resignert som samfunn.

Og når én permisjon til tillitsvalgtopplæring truer driften, er det ikke tillitsvalgtordningen som er problemet. Det er bemanningen. Det er systemet. Det er prioriteringene.

Det er ikke lenger et spørsmål om lokal tilpasning eller midlertidige løsninger. Det er et nasjonalt ansvar. Det trengs en helhetlig og langsiktig plan for bemanning, kompetanse og kvalitet i eldreomsorgen. Det trengs investeringer – ikke bare i stillinger, men i status, lønn, arbeidsmiljø og faglig utvikling.

Vi kan ikke fortsette å fylle vakter med hvem som helst. Vi kan ikke akseptere at det «ikke er så nøye med eldre». Vi kan ikke normalisere at pasienter dusjes under protest, feilmedisineres, eller ikke får nødvendig helsehjelp – fordi det ikke var noen fagperson på vakt.

Vi trenger handling. Ikke flere rapporter eller utredninger. Vi trenger politisk vilje til å prioritere de mest sårbare – og de som står i førstelinjen for å hjelpe dem.