Alle pasienter i norske helseinstitusjoner får legemidler som forberedes, styres og kontrolleres av sykepleiere – ofte flere ganger daglig. Noen legemidler er relativt ufarlige. Andre kan føre til alvorlig skade ved én eneste feilberegning. Dette gjelder særlig barn der små doseringsavvik kan få fatale konsekvenser.

Det er derfor paradoksalt at undervisningen i medikamentregning fortsatt er preget av store variasjoner, tilfeldig oppbygging og manglende oppfølging. Fjerningen av karakterkrav til sykepleierutdanningen forsterker behovet for strukturert og faglig solid opplæring.

NSF Student har nylig gjennomført en spørreundersøkelse blant sykepleierstudenter. Der har vi kartlagt hvordan undervisning, vurdering og medikamentregning som tema eller emne legges opp. 1418 sykepleierstudenter fikk spørsmålet: Føler du at undervisningen og testingen i medikamentregning har gjort deg rustet til å jobbe med medikamenter som sykepleier?

Kun 54 prosent svarte ja. 

«Det føles utrygt å ikke vite om en selv eller medstudenter egentlig kan det man skal, når man er ferdig med studiene.» (Student, INN, 2025).

Samme forventninger – ulike forutsetninger

Vår undersøkelse viser store forskjeller i hvordan medikamentregning undervises og vurderes ved ulike utdanningsinstitusjoner. Likevel forventes det at alle nyutdannede sykepleiere har samme sluttkompetanse.

Flere studenter rapporterer om manglende undervisning, lite praktisk trening og vurderinger der feilmarginer og antall forsøk varierer sterkt. På ett utdanningssted kunne man ha tre feil på 30 spørsmål. Andre steder fikk man inntil fem forsøk på en test der én feil skal gi stryk. Flere forteller om for korte og intensive perioder bestående av få uker eller dager med undervisning før de skulle avlegge eksamen.

«Det var veldig mye på kort tid, og føler vi bare rushet gjennom, det festet seg jo ikke. Jeg klarte eksamen, men husker ingenting i dag.»(Student, UiA, 2025).

Andre har beskrevet hvordan de fikk et ark med regnestykker de skulle løse som en gruppe uten noe særlig undervisning eller veiledning. I kontrast til dette svarer noen at de har hatt for mye tavleundervisning og for lite tid til praktisk regning.

Når undervisningen er så ulik, hvordan kan forutsetningene for kompetansen da være den samme?

Nasjonal standard nå

Selv om undervisningen er ulik, skulle man kanskje tro at vurderingsformen er den samme. Uheldigvis ser vi store variasjoner også her. Ved svarene vi fikk i undersøkelsen satte vi sammen ulike diagrammer. Diagrammet under viser hvilken vurderingsform studentene oppgir at det tilbys i medikamentregning.

Når vi spurte hvor mange ganger studentene vurderes i medikamentregning i sine studier, svarte i overkant av halvparten 1 gang, cirka 10 prosent svarte 2 ganger, nesten 20 prosent svarte 3 ganger, og omtrent 4 prosent svarte 4 ganger eller flere. De siste var usikre.

Diagrammet over viser hvor mange prosent som oppgir at det var tillatt med feil i vurderingen i medikamentregning. De som svarte ja, fikk også spørsmål om hvor mange feil det var tillatt å ha. Dette varierte fra 1 til 5 feil, hvor 3 feil var det vanligste.

«Vi hadde legemiddelhåndtering og medikamentregning i en og samme eksamen. Det var lov å ha inntil tre feil på 30 spørsmål, uavhengig av type feil.» (Student, USN, 2025).

At forskjellene er så store på samme studieretning er urovekkende, en bekymring som også deles av flere studenter.

«På arbeidskravet hadde vi en riktig så enkel test. Hvor det var lov med 0 feil, men man hadde 5 forsøk. Jeg mener 5 forsøk er alt for mye for en så enkel test. Det vil gjøre det mer sårbart for feilmedisinering av pasienter.» (Student, HiØ, 2025).

Ville du tatt imot medikamenter fra en sykepleier som ikke har alt riktig i sin vurdering?

Likt fag krever like forutsetninger. Derfor trenger vi en nasjonal standard for dette slik at kvaliteten, metoden og pasientsikkerheten er like høy i hele landet.

Dagens regime fungerer ikke

Når over 1400 studenter gir tydelige tilbakemeldinger om en undervisning som er tilfeldig, varierende vurderingsformer og utilstrekkelig praktiske øvelser, må de høres.

At kun 54 prosent føler seg rustet til å håndtere medikamenter etter fullført bachelorgrad, er et tydelig faresignal.

I 2015 ble det innført nasjonal eksamen i anatomi, fysiologi og biokjemi. Dette må gjentas nå for medikamentregning. Dette vil sikre likere sluttkompetanse og tilstrekkelig undervisning i alles interesse. Vi trenger nasjonale krav som sikrer at alle sykepleierstudenter, uansett hvor de studerer, får samme mulighet til å bli trygge på kompetansen sin og tilby forsvarlig helsehjelp.

Dersom politikerne ønsker trygge sykepleiere som gir trygg omsorg, og sikrer trygge pasienter, så må en nasjonal standard på plass. Ikke for vår skyld, men for pasientenes.

Det handler om liv og helse.