Farlig taushet om helseberedskap

Helseberedskapen må styrkes, og det haster. Norge trenger en beredskap som ikke bare lener seg på velviljen til sykepleiere, leger, helsefagarbeider og andre i helsetjenesten. Vi kan ikke fortsette å satse på at de stiller opp langt utover det vi kan forvente fordi de føler et sterkt ansvar for alle som trenger dem i krise.

Det går ikke i lengden, og særlig ikke i en tid hvor trusselbildet er mer alvorlig enn vi noen gang har sett.

NSF (Norsk Sykepleierforbund) fikk mandag ros fra helt sentrale samfunnsaktører med ansvar for beredskap. NSF har nemlig lenge løftet utfordringene i dagens og fremtidens helseberedskap. I går sto forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen i bresjen for en rundekonferanse om temaet.

Trusselbildet er her – også i Norge

Jeg var flue på veggen på konferansen, og om jeg ikke har forstått alvoret før, så har jeg det nå. Verden er i endring, og vi kan ikke lenger tro at vi her i vårt lille land kan fortsette å leve som om ingenting rammer oss. De fleste av oss tenker nok at her lever vi trygt. Ja, vi gjør det, men ikke helt.

Vi glemmer aldri terrorangrepet 22. juli 2011. Det kom vi igjennom, men evalueringsrapporten var til dels knusende. Det var historien om ressursene som ikke fant hverandre. Det sviktet på ledelse og koordinering.

Klimautfordringer som gir flom og ras. Krig i Europa og økt migrasjon. Terrortrusler som ikke bare rammer utsatte grupper, men deg og meg helt tilfeldig.

Er vi godt nok forberedt på at vi kan bli uten transportmuligheter, strøm, internett, telefonlinjer og forsyning av alt fra mat, livsviktige medisiner og medisinsk utstyr? Ville ressursene ha funnet hverandre bedre i dag? Er ledelse og koordinering i krise på plass i 2023?

Svaret fra ekspertene på rundebordskonferansen er vel i beste fall et tja.

Mangler planer og samordning

Rett før sommeren la totalberedskapskommisjonen frem en NOU med det treffende navnet Nå er det alvor: Rustet for en bedre fremtid?

Rapporten understreker med all mulig tydelighet det som ble diskutert i Sykepleiernes hus i går.

Det er ikke nødvendig å lese de totalt mer enn 450 sidene i rapporten for å forstå at kommisjonen har helt rett. Det er virkelig alvor. Og det haster med å få på plass en robust og bærekraftig helseberedskap som tar inn over seg det trusselbildet vi står overfor. Vi må få tydeligere planer for prioritering, ressursdisponering og mobilisering.

Derfor er det underlig at både rapporten og alvoret i den ser ut til å ha gått mer eller mindre under radaren for de aller fleste. I alle fall i det offentlige rom.

Så håper jeg at alle dem som sitter med ansvaret, er godt i gang med jobben som må gjøres for å sikre deg og meg gode helsetjenester i krise. Og jeg håper at alle som har mulighet til å komme med høringsinnspill, gjør det før tidsfristen renner ut 16. oktober.

Alvoret kan leses i de tre konklusjonene i kapittelet om helseberedsaken i rapporten. Her står det klart og tydelig at Norge har:

• for utydelig planer for større helsekriser
• for dårlig forsyningssikkerhet
• for dårlig helseberedskap på utvalgte områder regionalt og lokalt

Noen må snakke mer sammen

Jeg kunne skrevet mye om samarbeid mellom sivilsamfunnet og militære, men nøyer meg med å påpeke at Forsvarets sanitet er underdimensjonert. Det er den ordinære helsetjenesten som må trå til. Jeg kunne skrevet om samarbeidet mellom næringslivet og det offentlige på alle plan og i alle sektorer.

Jeg kunne holdt på i det uendelige med å nevne alle som har en rolle i Beredskaps-Norge.

Jeg slår i stedet ganske enkelt fast at vår fremtidige helseberedskap i langt større grad enn i dag må bygge på gode, robuste og bærekraftige nasjonale, regionale og lokale beredskapsplaner og godt tverrsektorielt samarbeid. Og vi trenger et tettere samarbeid på tvers av landegrenser. Trusselbildet er ikke bare nasjonalt. Ikke løsningene heller. Og god beredskap koster penger. Mer penger enn det som brukes i dag. 

Det er store geografiske forskjeller i hvor god helseberedskapen her til lands faktisk er. Det må endres, og det er et politisk ansvar å sørge for at det skjer. Det må fungere enten kommunen er liten eller stor.

Enkelt sagt må noen snakke langt mer sammen enn det vi har vært vitne til i kriser så langt. Ansvar må plasseres og ansvarslinjene følges til punkt og prikke. Rammer og beslutningsmyndighet må være på plass. Det må ledes klart og tydelig både fra politisk hold og i og på tvers av alle faglige ledd i alle sektorer.

Fagforeningene bør være med

Helsetjenesten vil bli satt under press i nye kriser. Da må det foreligge klare planer for prioritering av både pasienter og ikke minst av personell. Noen pasienter må vike og vente lengre for at andre skal få livsnødvendig behandling.

Helseberedskapen er underdimensjonert i dag, og vi mangler lederkompetanse på krisehåndtering. Det må på plass. Det blir ikke flere sykepleiere, leger, helsefagarbeidere eller annet helsepersonell over natten, selv om noen i krise kan hentes inn fra arbeid som ikke er direkte pasientrelatert.

Et tett og nært samarbeid med alle berørte fagforeninger vil gjøre jobben med prioritering og omdisponering av helsepersonell noe lettere. Det samarbeidet bør etableres før krisen er et faktum. En helsetjeneste med stor fleksibilitet som kan skalere opp og ned etter behov, er avgjørende. 

Det er vel kjent at samhandlingen mellom helseregioner og mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale helse- og omsorgstjenestene, knirker. Det gjør det ikke enklere når kriser skal håndteres.

Alt dette viser med all mulig tydelighet at tiltak som helsefellesskap og partssamarbeid er viktig i hverdagen, men helt avgjørende å ha på plass i kriser.

Vi kan forutsi mye av det som kan komme til å skje, og vi må orke å ta det inn over oss nå.

Når krisen rammer er det lagspill som gjelder. Jeg er helt overbevist om at landets sykepleiere, leger, helsefagarbeidere og andre tar en for laget også neste gang vi trenger dem.