I beredskap

– Jeg er klar til å reise på kort varsel.

Fakta

Anne Lill Østern, anestesisykepleier og beredskapsdelegat

Arbeidsplass: Røde Kors, og akuttpsykiatrisk mottakspost, Oslo universitetssykehus, Ullevål.

Anestesisykepleiere arbeider primært i anestesi-, operasjons- og postoperative avdelinger. Studiet kvalifiserer i tillegg til arbeid i akuttmottak, ved smerteklinikker, prehospitalt arbeid og transport av akutt og/eller kritisk syke pasienter, deltakelse i krigs- og katastrofearbeid, humanitært arbeid, beredskapstjeneste og i offshorevirksomhet.

Utdanning: Bachelor i sykepleie, videreutdanning i anestesisykepleie

Da jeg første gang gikk inn i flyktningleiren i Libanon, tenkte jeg «hva har jeg gjort». Men jeg ble der i elleve måneder. Det var en fantastisk tid. Året var 1996.

Etterpå har jeg reist ut flere ganger, både for Leger Uten Grenser og Røde Kors. Jeg har blant annet vært i Darfur, Sør-Sudan, Pakistan og på Haiti. Hjemme har jeg jobbet som sykepleier og anestesisykepleier. Akkurat nå jobber jeg i akuttpsykiatrien.

Jeg vet ikke når jeg skal ut neste gang, men står på Røde Kors sin liste over helsepersonell som kan reise på kort varsel.

Å få lov til å hjelpe mennesker i nød, gir meg masse. Jeg møter utfordringer og takknemlighet, både for hjelpen jeg gir og for at noen er villig til å ta del i deres katastrofer og kriser. Men jeg gråter hver gang jeg reiser fra familien min.

Redd har jeg aldri vært, men man må ha tenkt over at arbeid i områder med krig og konflikt ikke er ufarlig. Da jeg var i bushen i Sør-Sudan, timevis unna hjelp, slo tanken meg: Hva om …
Menneskene som bodde der hadde virkelig ingen ting. Været var ekstremt. Skinte solen, var det 60 grader. Regnet det, vasset vi i gjørmevann til livet. Det var giftige slanger og masse fluer. Der lærte jeg at jeg kan overleve overalt.

Men jeg er heldig, jeg vet at jeg etter endt oppdrag skal hjem. Hadde jeg blitt dumpet et sånt sted, uten å vite for hvor lenge og om jeg kom meg ut, da hadde jeg gått til grunne.

Da jeg var ganske fersk, var jeg i Sierra Leone. På min andre dag mistet jeg en ung jente under innledning av anestesien. Hun var svært syk. Det var hjerteskjærende, men jeg måtte fortsette å jobbe. Om kvelden, da jeg var ferdig, sto faren og broren til jenta på gangen. Ingen andre var å se. «Nå kommer de for å ta meg», tenkte jeg. Men faren rakte fram hånden og sa på gebrokkent engelsk: «It was her time to go, but thank you for trying».

Det viser litt av takknemligheten jeg møter. Men hadde jeg ikke visst at jeg hadde gjort alt riktig under anestesien, og hadde jeg ikke følt meg 110 prosent på høyden, hadde jeg aldri gitt anestesi igjen.
Jeg vil hjelpe flest mulig, men noen ganger er det for farlig. I Darfur lå det for eksempel 50 krigsskadde i et område, som vi ikke fikk lov å reise inn i. Det er tøft når jeg vet at hjelpen kunne gjort en forskjell. Men jeg forholder meg til regler, det er en grunn til at vi har dem.

Det er tungt å reise fra et oppdrag, men jeg gleder meg alltid til å komme hjem. Da er jeg takknemlig og føler meg så privilegert. For at jeg har fått lov til å delta i et oppdrag, for familien, alt jeg har, jobben. Jeg lever på euforien det gir meg. Jeg er fylt av alt jeg har opplevd ute, men så blir jeg oppslukt av akkurat det samme som alle andre her hjemme. Men skjer det en katastrofe et sted i verden, er jeg klar og venter på telefon.

Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 10/2011.