fbpx Hvordan svare når pasienten spør: «Skal jeg dø?» Hopp til hovedinnhold

Hvordan svare når pasienten spør: «Skal jeg dø?»

Bildet viser en lege og en sykepleier som står ved en seng der det ligger en alvorlig syk person.
ALDRI SIKKERT: En prognose er bare et statistisk anslag på hvordan det går med en gjennomsnittlig pasient med denne type lidelse, skriver Liv Bjørnhaug Johansen. Foto: Syda Productions / Mostphotos

Når prognosene er dystre og håpet tynt, er informasjon en utfordring.

Det er ikke så få ganger jeg har blitt stilt spørsmålet «Skal jeg dø?». Ni av ti ganger har jeg tenkt at svaret må bli: «Ja, dette kommer du til å dø av».

Det er allikevel få ganger jeg har svart akkurat det.

Jeg har heller ikke korrigert dem som med hundre prosent dødelig diagnose har sverget på at de skal overleve, at de skal vinne denne kampen.

Men jeg har alltid tenkt at jeg burde ha gjort det. At det er en svakhet ved meg som sykepleier at jeg ikke har våget å si det rett ut.: "Dette kommer du til å dø av, det må du forsone deg med.»

Jeg har tenkt at plikten til å gi korrekt informasjon trumfer sykepleierens etiske retningslinjer om å understøtte håpet. Men i praksis har det sjelden føltes riktig å gjøre. Ofte tenker jeg på pasientens håp som en litt forsiktig flamme, og informasjonen vi helsepersonell har å formilde, som en bøtte med kaldt vann vi står klare til å tømme over den.

Er alt håp ute?

Jeg var en gang med en lege inn i en fæl samtale der en ung pasient og hennes familie skulle få beskjed om at den smertetilstanden som plutselig hadde oppstått, faktisk var uhelbredelig kreft. Legen måtte informere dem om at spesialistene i Oslo hadde funnet enda mer spredning enn vi først trodde, og at tilstanden ikke kunne opereres. Livsforlengende cellegift var det eneste vi hadde å tilby.

I løpet av samtalen var det innslag av alle sorgreaksjonenes faser: sjokk, sinne, kjøpslåing og forsiktige forsøk på aksept, før moren så på oss og sa: «Er det ingenting vi kan håpe på?».

Det var et sånt øyeblikk der jeg kjente på hvor glad jeg er for at jeg er sykepleier og ikke lege. Det var hun som måtte svare på det, ikke jeg. Men det hun valgte å si, har jeg tatt med meg.

«Dere kan jo håpe på at vi tar feil», sa hun. «Medisin er ingen helt eksakt vitenskap, dette er hva ekspertene tror ut ifra det vi vet nå».

For det skal vi faktisk huske på: Den bøtta med kaldt vann som vi holder i, er ikke fasiten.

Vi vet aldri sikkert hvordan det går

En prognose er bare et statistisk anslag på hvordan det går med en gjennomsnittlig pasient med denne type lidelse. Vi vet ikke utfallet. Vi har alle truffet både dem som overlever prognosen med flere år, og dem som dør lenge før vi trodde, dem som viste seg å være feildiagnostisert, og dem som ble reddet av en helt ny behandling som ikke var kjent på diagnosetidspunktet.

Flammen får brenne

Pasienten har krav på å vite hva vi har i den bøtta – men er det mulig for oss å la dem kikke nedi den uten å tømme innholdet ut over dem? Vi skal våge å fortelle hva som kan komme, og hva som er sannsynlig, men å ikke sette to streker under svaret er ikke å villede eller nøre oppunder falske håp. Det er en anerkjennelse av at vi, frem til vi ser tegn på at slutten nærmer seg, faktisk ikke vet helt sikkert hvordan det vil gå med akkurat deg. Frem til det kan den lille flammen få brenne.

Håp er så mye Forrige artikkel Alle kan ikke blir friske, men alle kan få det bedre Neste artikkel