Er håp bare av det gode?

Det er ikke så mye å rope hurra for, akkurat. Hvis vi ser stort på det. Big bang var jo egentlig bare begynnelsen på undergangen. Solen vår vil slukne, og nye kaotiske solsystem vil oppstå og forgå.

Imens kaver vi rundt som små maur på denne kloden, der den henger i det svarte intet. Vi bygger våre små tuer med mening. Lapper på dem og vedlikeholder, dag ut og dag inn.

Mørkt og kaldt

Til slutt ligger vi der, skrukkete og medtatte, med noen falmede, flyktige minner av dette nanomillisekundet av universets historie som utgjør et menneskeliv. De forsvinner som støvkorn i luften når vi tar vårt siste åndedrag.

Og dette er glansbildet, altså! Dette er hvis helsa holder. Blir vi, eller noen nær oss, syke eller utsatt for en ulykke før tida, trues tuene våre. Livet slik vi kjenner det forvitrer sakte eller raseres på et par sekunder.

Mørkt og kaldt er det også. Særlig i Norge på vinteren. Hvorfor gidder vi dette, egentlig? Hvorfor bukker ikke flere av oss under av depresjoner og rusproblemer?

Er det håpet sin fortjeneste eller skyld at vi holder ut? Denne illusjonen, denne regnbuen, som Nietzsche kalte det. Er det håpet som får oss til å finne glede i banale detaljer eller eventyrlige forestillinger om evig liv?

Følelse, tilstand, medfødt evne eller rein vilje?

Sykepleiere vet godt at håp er viktig for pasientene både i behandling, habilitering, rehabilitering og til og med for en god terminal fase av dødelig sykdom. Å ha håp eller en optimistisk forventning gjør at vi yter mer og blir mindre deprimerte. På den andre siden forbinder studier høy grad av håpløshet med høy risiko for selvmord.

– Syke mennesker som fatter håp, føler seg bedre, har bedre humør, får styrket motivasjon for å gjennomgå behandling og kan til og med ha bedre sjanser for et vellykket resultat av behandlingen, hevder Bert Musschenga, professor emeritus i filosofi ved Vrije universitet i Amsterdam.

Hva er egentlig denne mystiske kraften? Er det en følelse, en tilstand, en medfødt evne til optimisme eller rein og skjær vilje? Og er det forskjell på håp slik vi bruker det i daglig tale og håp i en religiøs forstand? Har håp en placeboeffekt? Har falskt håp i så fall en noceboeffekt? Kan håp i det hele tatt være falskt?

Noe entydig svar er ikke lett å finne. I 2008 fantes det ifølge Beate Schrank ved det medisinske universitet i Wien minst 49 ulike definisjoner av håp og 32 ulike instrumenter for måling av håp.

Pandoras krukke

Håp har ikke alltid hatt det gode ryktet det har i dag. I tidligere tider spilte håp en mørkere rolle. De første tekstene hvor håp er nevnt, er i myten om Pandoras krukke.

Fortellingen eksisterte i mange former, men den versjonen som den greske poeten Hesiod skrev ned rundt 700 år f.Kr. i diktet «Verk og dager», er kanskje den mest kjente og mest diskuterte.

Det er en historie om hevn:

Zevs, den høyeste og mektigste guden i gresk mytologi, var sint fordi menneskene (det vil si mennene) hadde fått ilden i gave av guden Prometevs, som betyr før-klok. Zevs ville hevne seg og fikk laget Pandora av leire. Hun ble den første menneskelige kvinnen og fikk egenskaper fra ulike guder så hun skulle bli uimotståelig for mennene. Så ble hun gitt som en gave til den godtroende broren til Prometevs, Epimetevs, som betyr etterpå-klok.

Det gode eller det onde?

Pandora hadde en krukke med seg. Til tross for advarsler, løftet hun lokket av krukken, og ut fløy straks all verdens ondskap som sykdom, lidelser og plager og rammet menneskene på jorden. I det hun la lokket på igjen, var det bare én ånd igjen i krukken: Elpis, ånden for håp.

Siden har filosofer kjørt debatt: Er håp egentlig av det gode eller det onde?

Skulle krukken holde håpet bortgjemt fra oss eller tilgjengelig for oss?

Var håpet igjen fordi det er noe verdifullt som vil hjelpe mennesket til å holde ut alle sine lidelser, en slags motgift mot de andre plagene, eller var håpet igjen som et av de andre ondene, kanskje til og med det verste av dem alle? Enten fordi det hindrer mennesket i å avfinne seg med situasjonen det er i, eller fordi det late mennesket hengir seg til det uvirksomme håpet, i stedet for å arbeide for livets opphold.

Håp for de late og uopplyste

Man antar at poeten Hesiod, som var sønn av en hardtarbeidende bonde, mente det siste.

– Tidligere greske tenkere så ofte håp som en holdning hos dem som har utilstrekkelig kunnskap eller som lett lar seg lede av ønsketenkning. Allerede Solon fokuserte på tomme håp, skriver Claudia Bloeser, forsker ved filosofisk institutt ved Goethe Universitet i Tyskland, og Titus Stahl, professor ved filosofisk fakultet ved Groningen universitet i Nederland, i 2017.

Solon døde 558 år f.Kr. og var en athensk lovgiver og poet. Han er kjent for det lite håpefulle utsagnet: «La ingen kalles lykkelig før han er død. Frem til da er han bare heldig.»

John Patrick Day skrev en mye sitert analyse om håp, utgitt av det filosofiske samfunn i Finland i 1991. Der hevder han at både grekerne og romerne var ambivalente til håp fordi å håpe kan innebære smerte over å bli skuffet.

Lite håp i antikken

– Det er usikkert om ordet «elpis» i førkristen litteratur bare betød forventning om fremtiden, eller håp. Skillet her er litt problematisk, sier Eyjólfur Kjalar Emilsson, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.

Hans spesialområde er antikken, en periode i den gresk-romerske kulturhistorien fra 700 år f.Kr. til rundt 500 år e.Kr.

– Hva sa antikkens filosofer om håp?

– Lite. Håp som begrep spilte ikke noen sentral rolle i antikken, hevder den islandske professoren fra kontoret sitt på Blindern.

Håp var nemlig ikke en av de fire dydene Sokrates, Platon og deres like var så opptatte av: Visdom, rettferdighet, mot og måtehold.

Aristoteles mente til og med at håp kan komme i veien for mot.

– Hvis du tror noe skal komme til å gå bra, kan du ikke ha frykt. Uten frykt, kan du ikke være modig, sier professor i filosofi, Beatrice Han-Pile ved University of Essex, når hun skal forklare hvordan Aristoteles resonnerte.

Hennes uttalelser i denne saken er fra podkasten «In our time», fra BBC Radio 4, i en episode om håp fra november 2018.

Eyjólfur Emilsson forklarer videre:

– For mye håp eller optimisme gjør at mot ikke blir en dyd lenger, fordi du da er så sikker på seier. Men Aristoteles var litt dobbel der. Han mente samtidig at håp eller en viss optimisme kan være av det gode. Man får til mer hvis man har tro på at man klarer det.

Håp ble en teologisk dyd

Etter den klassiske antikken kom de kristne filosofene og løftet frem håp til en av de tre teologiske dydene sammen med tro og kjærlighet. Håpet fikk etter hvert ankeret som symbol, det som skulle gi deg ro i sjelen og et fast holdepunkt i tilværelsen.

– Heller ikke religiøst har håp stått så veldig sentralt, har jeg skjønt, etter å ha snakket med teologiske filosofer. Selv der kom det i skyggen av tro og kjærlighet, sier Emilsson.

Professor Beatrice Han-Pile forteller i podkasten fra BBC om dilemmaet som oppsto mellom de tre religiøse dydene:

– Kristus trenger bare kjærlighet. Tro er at du er sikker på frelse. Da trenger du ikke håp, fordi du vet at frelsen vil komme. Hvis du håper på frelse, kan det tas til inntekt for at troen din ikke er sterk nok.

Håp ble todelt

Middelalderfilosofen Thomas Aquinas definerte håp som «en bevegelse av lysten, vekket av oppfatningen av hva som er tiltalende, fremtidig, anstrengende og mulig å oppnå».

Han skilte mellom vanlig håp – «en følelse, et behagelig mål om deilig fullendelse av et ønske», og teologisk håp – «en dyd, en vane for viljen».

– Jeg tror det store viktige skillet er om man snakker om håp i hverdagslig forstand, eller knyttet til religiøs tro, som et håp om Kristi hjemkomst og et liv i paradis, sier Eyjólfur Emilsson.

Håp ble en følelse

– 1600- og 1700-tallets filosofer mente håp kun var en følelse, en «ikke-kognitiv holdning», skriver Bloeser og Stahl hos Stanford Encyclopedia.

Det ble sett på som en nøytral motivasjonsfaktor for menneskelig virke, siden det kan lede til både rasjonell og irrasjonell handling.

– Descartes’ siste verk om følelser er interessant, påpeker Emilsson og forklarer:

– Han mener håp er en variant av lyst eller lengsel. Muligheten for at man får noe godt vekker lysten og håpet, mens når det er lite sannsynlig, vekkes frykten. Descartes går med på at frykt og håp av og til kan eksistere sammen i blandinger. Jeg er ikke helt enig. Jeg mener at håp alltid har et element av frykt i seg. Vi snakker ikke om håp hvis vi vet helt sikkert hvordan det vil gå.

1600-tallets Baruch de Spinoza definerte følelsen av håp som en form for glede blandet med tristhet. Han mente håp var fundamentalt irrasjonelt og at det er en av årsakene til overtro, siden det alltid har følge av frykt. På nettet får man i dag kjøpt kjøleskapsmagneter med utsagnet hans: «Fear cannot be without hope, nor hope without fear».

1700-tallsfilosofen David Hume kalte både håp og frykt en følelse. Han så dem som blandinger av smerte og nytelse.

– Når et gode eller onde er usikkert, vekkes blandinger av smerte og nytelse. Har blandingen overvekt av nytelse, kalles den håp, og har den overvekt av smerte, kaller vi det frykt, mente Hume.

Håp ble en holdning

Immanuel Kant kom noen år etter Hume på 1700-tallet og løftet håpet vekk fra følelsesstempelet. Han definerte håp som «unexpected offering of the prospect of immeasurable good fortune», litt forenklet oversatt til «uventede utsikter til lykke som ikke er målbar».

Claudia Bloeser og Titus Stahl mener Kant adopterer et mer substansielt og komplekst syn på forbindelsen mellom håp og fornuft. Han så på håp som en holdning som tillater menneskelig fornuft å relatere seg til spørsmål som ikke kan besvares av erfaring.

Kant er også kjent for at han definerte de tre fundamentale filosofiske spørsmålene: «Hva kan jeg vite? Hva bør jeg gjøre? Hva får jeg håpe på?».

Håp ble bedragersk

1800-tallets Friedrich Wilhelm Nietzsche tok opp tråden fra Hesiod og påpekte at historien om Pandoras krukke var en historie om hevn.

I så fall gir det ingen mening at Zevs skulle gi håpet til mennesket som noe godt. Håpet er den ondeste av alle onder, mente den unge Nietzsche.

– Men forklaringen på hvorfor håp er av det onde, er annerledes enn hos Hesiod. Det er ikke fordi det gjør oss late, men fordi det er fundamentalt bedragersk og skjuler den egentlige meningen med livet for oss, sier Han-Pile i podkasten fra BBC.

Den unge Nietzsches syn på livet var ikke spesielt oppløftende: Han så på det som en uendelig lidelse, og mente derfor at håp holdt oss fra å gjøre det eneste riktige: Å gi opp og dø. I stedet lar håpet oss fortsette å kjempe og bli plaget på nytt og på nytt.

Han-Pile påpeker at Nietzsche mente at Pandoras krukke-historien beviser at håp er bedragersk, fordi vi kjøper den positive tolkningen om at håpet var igjen for å hjelpe oss. Hvorfor tolker vi det slik? Jo, fordi vi håper at håpet er av det gode. Dermed mener Nietzsche at håpet har lurt oss til å tolke historien positivt.

Håp ble regnbuen over livet

Den eldre Nietzsche var noe mildere stemt. Han beskrev håpet som «regnbuen over livets nedstyrtende bekk».

Beatrice Han-Pile forteller at han fortsatt mente at håpet er bedragersk, men at det kan være en god ting, fordi det hjelper oss å leve.

– Håp er som kunst. Det gir oss illusjoner som får oss til å fortsette å leve. Det lar deg leve i nuet i lyset av et forestilt gode, forklarer Han-Pile om Nietzsches syn.

Og så sa han én ting til som Han-Pile mener er verdt å sitere:

«La din kjærlighet til livet være kjærlighet til dine høyeste håp».

Håp ble en aktiv tankeprosess

John Patrick Day skrev i sin analyse om håp fra 1991 at håp og frykt ikke er følelser, men at begrepene involverer følelser av nytelse og smerte. Han mener håp består av to elementer: Et ønske og en tro på sannsynligheten for at ønsket skal oppfylles.

Filosofiprofessor Musschenga i Amsterdam mener at håp er mer enn kombinasjonen av dette ønsket og denne troen.

– Fantasi og forventning er også elementer i håp, skriver han.

En av de moderne håpteorienes far, den amerikanske psykologen Charles Richard Snyder, utviklet teorien sin på 1990-tallet. Han så på håp som en mental tilstand, en aktiv tankeprosess som gir motivasjon. Han mente håp handler om å se for seg mål og finne mulige veier til målet.

Med andre ord er det viktig for håp at personen føler den har evnen til å gjøre handlingene og at den finner veiene frem til målet. Først da får personen motivasjon til å nå sine mål.

Håp og optimisme

Snyder skilte mellom optimisme og håp: Optimisme er en forventning om positivt resultat uten tanke på ens egne handlinger. Håp, derimot, fordrer at man er aktivt med i å nå målene gjennom planlegging og motivasjon, mente han.

– Day mener at en håpefull holdning innebærer å tolke det som skjer på en positiv måte, for eksempel å se på glasset som halvfullt i stedet for halvtomt. Han kopler det å ha håp med ubestemte objekter og det å være håpefull til det vi kaller optimisme, sier Henning Herrestad.

Herrestad har doktorgrad i etikk og rettsfilosofi og jobber som områdeleder og nestleder ved Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, region øst.

Tali Sharot, en amerikansk kognitiv nevroforsker, skrev boken The optimism Bias i 2012. Der hevder hun at 80 prosent av oss overvurderer sjansen for et positivt resultat. Vi er «optimism biased».

Folk gifter seg, selv om det er 40–50 prosent risiko for at det ender med skilsmisse. Som den engelske forfatteren Samuel Johnson sa allerede på 1700-tallet: «A second marriage is a triumph of hope over experience.»

De resterende 20 prosentene som ikke er tendensiøse i optimismens favør, er realister eller pessimister og er mer deprimerte. Noen velger å være realister/pessimister fordi de ikke vil bli skuffet. Men det er det ingen grunn til, ifølge Sharot:

– Optimisme forandrer subjektiv virkelighet, men det forandrer faktisk også objektiv virkelighet. Det blir en selvoppfyllende profeti. Optimisme får deg til å prøve hardere, hevder hun.

Håp debatteres som dyd

Kan håp i det hele tatt være en dyd? I dag pågår en debatt om det, også blant de ikke-religiøse. Beatrice Han-Pile forklarer hvilke to ting som kjennetegner en dyd:

Den må hjelpe deg til å blomstre og bidra til et godt liv, og du må kunne utøve den og være i stand til å utvikle den.

– Det gjelder ikke nødvendigvis for håp, fordi håpet kan være både tåpelig, destruktivt og irrasjonelt. Vi kan heller ikke utøve det. Vi kan ikke gi håp til oss selv. Hvis en som er syk får dårlige svar på testene sine, kan håpet gå ned. Og med gode svar, kan håpet gå opp. Derfor er ikke håpet en god kandidat til å være en dyd, mener Han-Pile.

Hun sier de som i dag ser på håp som en dyd uten å mene i teologisk forstand, flytter håpet i retning av kontroll ved å se på håp som en spesiell form for planlegging eller som positiv tenkning.

– Da blir det lettere å se hvordan det kan være en dyd, men da kan det igjen bli vanskeligere å se hvorfor det skal kalles håp, sier hun.

Fire komponenter i håp

Den tyske psykiateren Beate Schrank og kolleger så i 2008 på 49 ulike definisjoner av håp.

Når forfatterne oppsummerer en slags syntese av disse, sier de at håp først og fremst er fremtidig orientert forventning og at det noen ganger er inspirert av negative erfaringer.

Forfatterne har også kommet frem til at håp består av fire komponenter:

1. Affektive (slik som tillit, trygghet, humor og positive følelser)

2. Kognitive (slik som å reflektere over tidligere erfaringer, å sette seg mål, planlegge og vurdere sjansen for suksess)

3. Atferdsmessige (slik som motivasjon og personlig aktivitet)

4. Omgivelsene (slik som tilgang til ressurser, helsetjenester og relasjoner)

Kan håp være falskt?

Sykepleier Vibeke Lohne skriver at håp aldri kan være falskt. Også journalist Hege Duckert har problemer med å se på håp som falskt, i Tidsskriftet for Den norske legeforeningen i 2008.

Da legen hennes hadde sagt at han ikke ville gi henne falskt håp, tenkte hun: «Falskt håp. Hva betyr det? Håp er en følelse. Hvordan kan den være falsk? Og hvorfor er legen redd for å gi meg håp? Er det farlig? Er det smittsomt? Kan jeg dø av det?».

Hun forteller om da faren hennes, som selv var lege, fikk kreft. Han ønsket ikke smertefull, livsforlengende behandling:

«Men han hadde håp – håp om å få gjennomføre reisen til Provence høsten etter, håp om å få gode dager sammen med oss, håp om å få gå på ski et par søndager med silkeføre. Vi fikk noen gode dager. Jeg tror han fikk et par skiturer. Han kom seg aldri til Provence. Men jeg hørte ham aldri si at han angret på at han hadde håpet på det.»

Psykolog Snyder og medforfattere skrev i 2002 at mange hevder at ekte håp har sitt utspring fra virkeligheten, mens falske håp er resultatet av signifikante forstyrrelser av virkeligheten. De mente at falskt håp også er assosiert med å jakte på for mange objekter på samme tid eller å velge feil vei til å nå målet. Likevel konkluderte de med at falskt håp ikke eksisterer.

Problemet med falskt håp

Filosofiprofessoren i Amsterdam, Bert Musschenga, mener tvert imot at håp kan være falskt dersom det ikke kan bli rettferdiggjort av velbegrunnet viten. Han ser en nær sammenheng mellom falskt håp og uvitenhet, i en artikkel fra 2019.

– Håp er falskt dersom det er basert på uvitenhet om den korrekte vurderingen av sannsynligheten for at et ønske oppfylles, hevder han.

Musschenga mener det kan være et moralsk problem hvis man gir noen et falskt håp, men ikke dersom den som håper har fått korrekt informasjon og likevel velger å håpe.

Også psykiater og filosof Neel Burton fra England mener håp kan være falskt, og at det kan ha en ødeleggende effekt:

– Mens realistiske og rimelige håp lettere løfter oss opp og beveger oss fremover, vil falske håp mer sannsynlig forlenge plagen vår og lede til uunngåelig frustrasjon, skuffelse og oppgitthet. Smerten over å bære håp og den enda større smerten over at de går i vasken, forklarer hvorfor de fleste mennesker har en tendens til å være beskjedne i sitt håp, skrev han i 2017.

Håp kommer først når fremtiden er usikker

Så hvordan kan sykepleiere hjelpe pasienter med å fatte håp i møte med virkeligheten?

Henning Herrestad har et tips til hva som kan gjøres for å styrke håp, men unngå skuffelse:

– En viktig innsikt om håp er at først når mål i fremtiden blir usikre, dukker håpet opp, sammen med frykt for skuffelse. Den beste hjelp for å styrke håpet og unngå skuffelse, er tiltak som kan redusere usikkerheten, som å gi forståelse for hva man selv kan gjøre for å nå målet, sier han.

Hjernen siler ut negativ informasjon

Den kognitive nevroforskeren Tali Sharot ba folk anta deres sannsynlighet for å få kreft. Noen svarte 50 prosent, andre 10 prosent.

– Den er 30 prosent, hevder hun i en Ted-talk fra 2012.

Da de ble fortalt «fasiten» og ble spurt igjen senere, svarte de som hadde sagt 50, 35 prosent. De som hadde sagt 10, svarte 11 prosent.

– Det viser at vi mennesker beholder optimismen fordi hjernen ikke tar til seg den negative informasjonen på samme måte som den positive, forklarer Sharot.

Det kan være verdt for sykepleiere å ha i bakhodet når de skal snakke med sine pasienter om prognoser, håp og fremtiden. Kanskje tåler pasientene å høre mer enn man tror?

En tredje tolkning av Pandora-myten

– Håpet som begrep har gjennomgått en bemerkelsesverdig transformasjon og har stadig blitt forandret for å passe ideene i tiden, skrev redaktør Scott Horton i Harper’s Magazine i 2010, og fortsatte:

– Det er noe ganske kraftfullt over den mørke visjonen som Hesiod sto for i begynnelsen av den greske lyriske tradisjonen. Den foreslår at håp til tider er en illusjon og at fortvilelse er en mer rasjonell reaksjon for menneskets tilstand.

Det er sant. Av og til er det eneste fornuftige bare å sette seg ned å gråte.

Men en tredje tolkning av Pandoras krukke-myten er at håpet ble skapt i det øyeblikket ulykkene slapp ut, mener Henning Herrestad og forklarer:

– Fordi man ikke har håp om det man ser som en selvfølge, er det paradoksalt nok slik at opplevelse av sykdom og motgang vekker håp.

Se nært nok og rop hurra

Reint medisinsk ser det altså ut til at vi trenger håpet i det hengende snøret vi dingler i, her i det mørke intet. Selv ateisten Nietzsche skjønte jo det til slutt, også. Hvis man vil leve godt og lenge, lønner det seg ikke alltid å være så rasjonell.

Det hele har kanskje å gjøre med hvor stort vi ser på det. Hvis vi ser etter nært nok, åpenbarer det seg noen perler man godt kan rope hurra for:

Musikken og kaffekoppen som får deg i gang om morgenen, fuglene du mater gjennom vinteren, babyen som ler av prompelydene dine, solnedgangen ved havet og regnskyllet som får deg og kjæresten til å søke ly sammen.

Den søte forventningen på mikronivå

Eller hvis du skrur opp forstørrelsen: At dagens trim skal være å gå i korridoren, tre skritt lengre enn sist. At jeg skal ha mindre smerter enn i går, eller at denne dagen skal bli så god den kan med levende lys på matbrettet og fotmassasje til kvelden.

Kanskje kan sykepleiernes rolle overfor pasientene være å hjelpe til med å kalibrere forstørrelsesglasset slik at det blir nært nok til å gi realistiske og meningsfulle håp for den enkelte?

Dessuten liker vi mennesker den søte forventningen det er å se frem imot noe. Folk foretrekker fredager fremfor søndager, selv om fredager er en arbeidsdag og søndag er en fridag. Med mindre du er prest eller turnusarbeider, da.

Håp som en kosmisk livskraft

Så enkelt og så vanskelig er det med håpet. Det er egentlig et begrep som fortjener de grandiose ord. Pauker og basuner. Slik psykiateren, filosofen, forfatteren og vinelskeren fra Oxford i England, Neel Burton, uttrykte det i 2017:

– På et dypere nivå forbinder håp vår nåtid med fortid og fremtid og gir oss en overgripende fortelling som låner form og mening til livet vårt. Våre håp er tråder som går gjennom livet, definerer kampene våre, våre suksesser og tilbakeslag, våre styrker og svakheter, og gjør dem i en viss forstand verdige. Ser vi det på denne måten, vil våre håp, selv om de er dypt menneskelige – fordi bare mennesker kan projisere seg selv inn i den fjerne fremtid – også forbinde oss med noe mye større enn oss selv, en kosmisk livskraft som beveger seg inni oss, slik den gjør i hele naturen (Sykepleiens oversettelse).

Kilder:

Claudia Bloeser og Titus Stahl, «Hope», Stanford Encyclopedia of Philosophy, 2017

BBC Radio 4, podkast, In our Time, Hope, fra 2018

Henning Herrestad: «Om begrepet håp», Suicidologi, 2009

Neel Burton, «Is hope good or bad?» Psychology Today, 2017

Bert Musschenga, «Is there a problem with false hope?», Journal of Medicine and Philosophy, 2019

Hege Duckert, Falskt håp, Tidsskriftet for den norske legeforeningen, 2005

Beate Schrank et al., «Hope in psychiatry: a review of the litterature», 2008

http://hopeoptimism.com/pages/resources/other-resources