Jeg tenker at mange i vårt helsevesen er underbetalte hverdagshelter. Det har jeg erfaring med både som pårørende og pasient selv.

I 2025 lærte jeg at det finnes et pasient- og brukerombud. Jeg ble overrasket over hva som møtte meg da jeg ringte dem for å spørre om råd.

Den omsorgsfulle stemmen i andre enden som sa «fortell oss mer», betydde langt mer enn jeg hadde sett for meg. Jeg ville jo ikke stille noen i et dårlig lys. Jeg tenkte først at det jeg hadde erfart, ganske enkelt kunne komme av jobbstress og at vi alle kan ha dårlige dager på jobb når rammene er krevende og tempoet høyt. 

Mange tviler på om de bør si ifra

Jeg tror også at mange pasienter og pårørende kjenner på noe av det samme. Man blir usikker på om det man har opplevd, egentlig er verdt å si ifra om. Var det alvorlig nok? Forsto jeg situasjonen riktig? Overreagerte jeg? Mange har nok ganske høy terskel for å ta noe videre, nettopp fordi vi ikke ønsker å være urimelige, vanskelige eller bidra til mer belastning for mennesker som allerede står i krevende arbeidshverdager.

Derfor gjorde det også inntrykk på meg å få høre at det er helt rimelig å stille spørsmål når helsehjelp ikke oppleves som forsvarlig. Og kanskje enda viktigere: at når én person sitter igjen med en slik opplevelse, så kan det også gjelde flere. Og at det å ta opp ting kan føre til forbedringer som kommer flere til gode i fremtiden. Jeg hadde ikke helt tenkt på det sånn før.

Én samtale ga meg mot til å gå videre

Jeg ønsket ikke å hevde at «noen har gjort en dårlig jobb», ettersom jeg fortsatt tenker at de fleste av oss gjør så godt vi kan i de rollene vi har. Men nettopp derfor var det godt å høre: «Du stiller gode spørsmål. Du kan sende spørsmålene dine i et brev akkurat slik de er.»

Det var den tilbakemeldingen som gjorde at jeg fant motet til å ta min egen opplevelse videre. Ikke fordi jeg var sikker, men fordi jeg forsto at det går an å være i tvil og likevel si ifra. At det går an å spørre «skal det være sånn?» og la vurderingen av det ligge hos noen andre enn en selv.

For meg gjorde det en stor forskjell å bli møtt med ro, respekt og veiledning i en situasjon der jeg var usikker. Jeg opplevde at jeg fikk en hånd å holde i da jeg var tvil om noe var riktig og forsvarlig helsehjelp.

Erfaringer som blir sagt høyt, kan føre til bedre tjenester

Og jeg sitter igjen med et perspektiv som jeg tror er viktigere enn bare min egen historie. 

• Det er vanskelig å få endret noe til det bedre hvis ingen sier noe høyt.
• Det er vanskelig å forbedre tjenester dersom erfaringer, uro og spørsmål blir værende hos den enkelte.
• Og det er vanskelig å bygge tillit over tid hvis mennesker som kjenner at noe skurrer, ikke vet hvor de kan gå med det.

Pasient- og brukerombudet har en viktig funksjon nettopp der. Ikke bare som en instans som kan gi informasjon, men som et sted som kan hjelpe mennesker å sortere, tenke høyt og forstå om det de har opplevd faktisk er noe det er rimelig å stille spørsmål ved.