Klokken 21.00 i går kveld. I likhet med veldig mange satt vi hjemme klistret til NRK, der spenningen var til å ta og føle på, som det heter.

Mye sto på spill i denne valgkampen, der mange fryktet fire blåblåe år med Listhaug ved roret. NRK var da også gode til å skape spenning med sin nedtelling mot tidspunktet da resultatet av den første opptellingen skulle slippes klokken 21.00. Med 1,8 millioner forhåndsstemmer og 100 000 opptalte stemmer fra valgdagen var det mye som tydet på at resultatet ville bli det endelige.

Jeg skal ikke legge skjul på at vi jublet da skjermen viste 87 mot 82 mandater med rødgrønt flertall. Det ble da også resultatet. Jubelen sto naturlig nok også i taket på Youngstorget, der en sterkt berørt og nesten gråtkvalt lykkelig Gahr Støre først takket «flokken sin», deretter hele partiapparatet for en storartet jobb. 

Støre trenger støtte fra et tuttifrutti-flertall

Han har forså vidt grunn til å feire, men det er vel få som misunner han jobben de nærmeste fire årene. Den blir usedvanlig tung.

Der han i siste periode kun har måttet ha støtte fra SV og Senterpartiet – to partier som knapt tåler å være i samme rom – trenger han nå støtte fra fire partier på rødgrønn side. En rød-grønn-lilla konstellasjon som har skapt nyordet «tuttifrutti». Det er SV, Rødt og MDG, som alle kom over sperregrensen og der en ellevill Rødt-leder varslet Gahr Støre om at nå måtte han høre.

Like overstadig lykkelige var MDG, som for første gang er over sperregrensen, sannsynligvis også fordi mange stemte taktisk. 

Mange peker på at SV, Rødt og MDG har nærmet seg hverandre politisk. Jokeren er Senterpartiet som visse røster hevder vil kunne finne på å hoppe over til blå blokk. Det er nok usannsynlig, men det har aldri før skjedd at et styringsparti er avhengig av så mange partier for å danne flertall.

Det betyr en politikk fra sak til sak og at makten på mange måter er forskjøvet fra regjeringen til stortinget. 

Frp vokser, men mister regjeringsmakten

Noe av det mest forunderlige med vårt demokratiske system er at vinnere blir tapere og tapere blir vinnere. Det gjelder både SV og Senterpartiet som begge kom over sperregrensen. Men mange SV-ere har stemt Rødt i år, og Senterpartiet er halvert fra siste valg. Det betyr at Slagsvold Vedum og co. mister noen av sine mest markante profiler på Stortinget, blant annet tidligere justisminister Emilie Enger Mehl og Sandra Borch.

Den store vinneren – som også er taperen – er Frp. De har aldri hatt så god oppslutning og blir nå det største opposisjonspartiet – dobbelt så store som Høyre. Valgvaken der tydet da også på god stemning, selv om Listhaug måtte innrømme at det er et skår i gleden at de ikke får et regjeringsskifte. 

Akkurat det har ført til et annet nyord, nemlig «blamegame». Hvem har egentlig skylda for at Støre og co. nå får fire nye år? 

Da de første målingene kom 21.00 var det direkte fortvilelse å lese i ansiktet fra Venstres valgvake, og den alltid åpne Abid Raja gikk raskt ut og mente Listhaug-spøkelset og frykten for hennes som statsminister, i stor grad hadde skylden for at Venstre ikke nådde sperregrensen.

Høyre taper, og Erna erkjenner nederlaget

Den virkelige taperen er likevel Høyre. Der var det musestille klokken 21, og skjermen viste noen som gjemte ansiktet i hendene i fortvilelse. Det er her en bare må beundre Erna når hun etter noen timer måtte erkjenne nederlaget. For der Venstrelederen Guri Melby var gråtkvalt og ulykkelig, var Erna saklig som alltid. Selv sa hun at partiet dessverre endte i en skvis mellom Ap og Frp, noe som nok er sant.

Selv sa hun at det å trekke seg på valgnatta aldri var lurt. Men det er bare et tidsspørsmål før hun må gi tapt, og jo før hun trekker seg, jo bedre for Høyre, mener de fleste. Kanskje bortsett fra Erna selv.

Erna mener for øvrig at valgkampen 2025 har vært «litt rar» og at spesielt NRK bør gå i seg selv for å ha laget debatter med lite fokus på politikk. Det har hun muligens rett i, men så har det da heller ikke vært særlig spennende saker politikerne har villet debattere om. Det har i stor grad dreid seg om næringsliv, skatter, økonomi og sosiale forskjeller. I og med at venstresiden vant, får vi tro at dette siste – sosiale forskjeller – ble dominerende for mange velgere.

Akkurat det gjelder nok ikke de unge velgerne fra Møre og Romsdal som ble intervjuet på NRK i dag morges. De var skuffet fordi de ønsket et regjeringsskifte. Hvorfor? Jo, de ville ha mindre innvandring, mindre skatt og mer politi. 

Rikingene surmuler mens ungdommen stemmer Frp

Her er det fristende å sitere Churchill: «Den som i sin ungdom ikke er radikal, har ikke noe hjerte; den som er radikal i voksen alder, har ikke noe forstand». Nå er det visstnok usikkert om Churchill egentlig har sagt dette, men grunnen til at det er et så kjent og velbrukt sitat, er vel at det har noe for seg. 

Ungdom skal helst stemme med hjertet, men mye tyder på at vår tid ikke er slik. Frp vant skolevalget med god margin, og mange har i ettertid undret seg over en ungdomsgenerasjon som synes oppslukt av å slippe skatt på en formue de ikke engang har. 

Da er det nok verre for dem som virkelig har en formue. De virkelige taperne i dette valget er nemlig rikingene som har pøst inn penger til Høyre, FrP og KrF i håp om et regjeringsskifte.

Surmulingen er nå i gang både fra Sveits og Bygdøy der milliardærene frykter for sin fremtid (som vel er synonymt med formue). Skadefryd er aldri vakkert – men jeg må innrømme at jeg i dag nyter å høre surmulingen fra disse fortapte rikingene.