Jeg leser saken og kjenner på en uro: Dette handler ikke om komlen. Det handler om signalet den sender.

Politikerne har tid og krefter til å redde symboler, men ikke til å gi ansatte realistiske rammevilkår. De kan mobilisere for potetboller, men når vi ber om forutsigbarhet, får vi et klapp på skulderen og en oppfordring til innovasjon.

Hver gang en politiker sier «vær kreative», skjer det samme: Ansvaret skyves nedover. Fra folkevalgte til fagfolk. Fra beslutningstakere til de som faktisk skal levere. Det er den ultimate ansvarsfraskrivelsen, pakket inn som motivasjonstale.

Komleparadokset

Og her ligger komleparadokset – og det som virkelig smerter: De samme politikerne som reddet komlen på rekordtid, har i årevis visst om de økonomiske utfordringene. Rapportene har ligget der. Tallene har vært klare. Varslene har kommet. Likevel: kreativitet, innovasjon, tenk utenfor boksen. Som om problemet var manglende fantasi – ikke politisk feighet.

Dette handler om respekt. Om å ta fagfolk på alvor. Om å innse at «kreativitet» ikke løser strukturell underfinansiering, feilprioriteringer eller overforbruk. De som jobber i kommunen, fortjener ærlige samtaler om prioriteringer – ikke en peptalk når rammene ikke holder.

Ingen måtte ofre noe

Komlen ble reddet fordi det var enkelt. Ingen måtte ofre noe. Ingen måtte velge. Ingen måtte si nei til noen andre. Men når du ber politikerne om realistiske budsjetter? Da må de plutselig prioritere. Da må de forklare. Da må de ta ansvar.

Så de velger flukten: «Vær mer kreative.» Som om det er vårt ansvar å være plaster for deres ubehag.

Til politikerne som leser dette: Slutt å be oss om å være kreative med det dere ikke tør å prioritere. Begynn å være ærlige om valgene dere har gjort – og må gjøre.

For det er ikke komlen som er problemet. Det er dere som tror at å redde den erstatter det å lede.

Innlegget ble først publisert som en kommentar på Sykepleien.no.