fbpx Det er stor forskjell på alvorlig psykisk sykdom og friske mennesker som er litt slitne og lei Hopp til hovedinnhold

Det er stor forskjell på alvorlig psykisk sykdom og friske mennesker som er litt slitne og lei

Bildet viser Rigmor Galtung

Jeg er Rigmor, mor, venninne, medmenneske, søster, komiker, foredragsholder og vernepleier. Og jeg har en bipolar lidelse.

Så er vi over i et nytt år, og de fleste av oss er nok spente på hva det nye året vil bringe. Jeg ønsker dere alle et riktig godt nytt år, og jeg håper det blir preget av optimisme og glede.

Jeg er så heldig at jeg fra nå av skal få skrive fast i Sykepleien. Da er det kanskje på sin plass å si litt om meg selv så dere vet hva – eller rettere sagt hvem – dere har med å gjøre.

Jeg er Rigmor, mor, venninne, medmenneske, søster, komiker, foredragsholder og vernepleier. Og jeg har en bipolar lidelse.

Nå skal ikke dette innlegget bli en klagesang og en sytekanal for meg og mitt, men ettersom jeg har denne sykdommen, ble jeg etter hvert også veldig opptatt av psykisk helse. 

Etter min første innleggelse utdannet jeg meg til vernepleier både for å ha noe å falle tilbake på hvis livet på scenen skulle vise seg å bli vanskelig, men også for å lære mer. 

Alle har en psykisk helse

Alle har en fysisk helse, og selv om noen vil påstå at de ikke har en psyke, så har vi det også – en psykisk helse. Som i somatikken er det mennesker med jernhelse som tåler ekstreme påkjenninger uten at det ser ut til at de tar særlig skade av det. 

Noen er mer sårbare enn andre, og opplevelser, hvilke sosiale og relasjonelle omgivelser vi er i, vil selvfølgelig prege den psykiske helsen. Mye har også skjedd etter at de sosiale mediene «tok over» samhandling og vennskap. Det skal jeg si mye om, men akkurat nå vil jeg ha et annet utgangspunkt ved å sitere min psykiater Agnar Aspaas (jeg har fått hans tillatelse):

«Det er stor forskjell på alvorlig psykisk sykdom og friske mennesker som er litt slitne og lei seg».

Det er alvorlighetsgraden det kommer an på

Slik det er i dag, blir alt plassert i sekken «psykisk helse». Jeg må si meg veldig enig med Agnar: Det er forskjell på psykisk sykdom og psykisk uhelse. La meg gi et eksempel på en sykdom: Kreft og kreft er ikke det samme. Det er alvorlighetsgraden det kommer an på. 

Å ha celleforandringer eller en bitte liten svulst er ikke det samme som å ha kreft i fjerde stadiet med spredning. Jeg fikk begynnende kreft for to år siden, ble operert og så var det borte. Det er stor forskjell på det og en som må ha strålebehandlinger og cellegift i flere omganger. Det samme gjelder for psykiske lidelser. Noen av dem, som schizofreni, bipolar lidelse og psykose, kan være dødelige. Ingen har større selvmordsrisiko enn mennesker med bipolar lidelse. 

Det føles derfor litt urettferdig at det offentlige bruker like mye tid og ressurser på dem som «bare» har det litt tungt som dem med alvorlige, kroniske lidelser. Det er kanskje å kaste inn en brannfakkel dette her, men jeg har opplevd mye på de 23 årene jeg har hatt denne diagnosen. For å sitere Agnar igjen: Det er som å ta en med neseforkjølelse på like stort alvor som en pasient som har tosidig lungebetennelse. En «snufser» kan tørke seg med et lommetørkle. En med lungebetennelse må ha antibiotika.

Psykiske lidelser kan være dødelig

Og nå kommer jeg til neste punkt: medisiner. Jeg har full forståelse for at mange er skeptiske til medisiner mot psykiske plager, for vi er ikke så veldig mange som egentlig trenger dem. Å ha det vanskelig i livet og det å streve er helt naturlig, og jeg tror at det å jobbe seg gjennom det vonde uten medikamenter er den beste måten å få ny innsikt, atferdsmønstre og bedre selvfølelse på. 

Så er det jo sånn at noen har/får alvorlig psykisk sykdom. Da er det ikke alltid at atferdsterapi og det å prate med noen er nok. I noen tilfeller er medisiner livsnødvendig, for noen over tid og for andre for alltid. Uten medisiner kan sykdommen eskalere og i verste fall føre til død. Og da snakker vi om kreft i fjerde stadiet og ikke en liten forkjølelse.

Det er nok mange som blir provosert av mine uttalelser, men jeg står 100 prosent inne for dem fordi jeg vet så godt hva jeg snakker om – både av egen erfaring, men også fordi jeg har jobbet i feltet selv, som vernepleier.

Man er ikke en diagnose

Da jeg ble lagt inn på psykiatrisk første gang, som 32 åring, fikk jeg medisiner. De sa at dersom jeg nektet, ville de tvangsmedisinere meg. Jeg var flink pike og tok dem. Etter utskrivelse mente psykiateren at jeg hadde kunnet gå inn i en kronisk tilstand av depresjon dersom jeg ikke hadde fått behandling. Det føltes skremmende. Likevel valgte jeg å avbryte medisineringen etter bare tre måneder, og dermed bar det inn igjen på sykehuset. 

Jeg ble kjempedårlig. Jeg ville ikke ta medisiner, men ble nødt til det. Kiloene bare «datt på» og det ble også vondt og vanskelig, men dog bedre enn å havne nede i det ufattelige mørket. Etter to år uten sykdomsepisoder prøvde jeg igjen å slutte med pillene. Det gikk fint i noen måneder. Jeg ble myyyye slankere, og jeg fikk bedre selvtillit, men så var det «på’an» igjen. 

Jeg har flere ganger prøvd å slutte med medisiner, men hver gang blitt veldig syk. Derfor har jeg vel innsett at jeg nok må leve med noen ekstra kilo, at jeg har en kronisk, alvorlig sykdom og at det er derfor jeg fremdeles er singel. 

Hm… kanskje er jeg den med flest fordommer når jeg tror at ingen vil ha meg fordi jeg har en diagnose eller ikke klarer å holde meg slank, eller er det sånn vi alle er? Og dere: Ingen ER diagnosen sin. Man har en sykdom som bare er en del av den man er. 

1 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Gunn Helen Kristiansen

Brukermedvirker
3 måneder 3 uker siden

Begrepet alvorlig psykisk "sykdom" er misvisende. Det bør kalles alvorlige psykiske reaksjoner. Kan ikke sammenliknes med kreft eller lungebetennelse. Hjernen er så mye mer. Medisinene som brukes for å "slå sykdommen tilbake" kalles antipsykotisk medisin. Den medisinen kan også forsterke symptomene og utløse psykosen den skal hjelpe mot. Medisinen helbreder ikke, men hindrer naturlig tilfriskning (egenkraftmobilisering). Dette er det få psykiatere som vet, for de spør ikke pasientene. Kanskje blir pårørende spurt og da er det nok mange som kan fortelle at pasienten har blitt "bedre". Neddopet og med et helvete inne i hodet kan det se ut som bedring fra utenfraperspektivet. Denne "behandlingen" er en skandale som kan sammenliknes med middelalderens årelating. Mange døde. Riktig behandling må basere seg på et nytt kunnskapsgrunnlag hvor pasientens opplevelser og erfaring er inkludert. (Jeg snakker her om behandling mot symptomer på psykose, ikke depresjon for det har jeg ikke så mye kunnskap om)

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse