fbpx Vi kunne berget barnet ditt – hadde vi bare vært på jobb Hopp til hovedinnhold

Vi kunne berget barnet ditt – hadde vi bare vært på jobb

Bildet viser anestesilege og anestesisykepleiere ved Nordlandssykehuset Lofoten

Hver dag risikovurderer vi når vi redder liv og helse. Nå forventer vi at Helse Nord gjør det samme.

Det er fredag kveld. Jeg sitter i sofaen med vakttelefonen på bordet. Gløtter ut av vinduet. Hvit snø dekker fjelltoppene, og fullmånen kaster et vakkert skinn over hav og vei.

På et øyeblikk fyker det opp. Nå kan jeg knapt se lyset fra lyktestolpen rett utenfor. Ute fyker veien igjen på et blunk, og det er mitt ansvar å være klar hvis alarmen går. Derfor velger jeg å kjøre til sykehuset for natten. Det er dårlig sikt og glatt, og jeg vet av erfaring at i dette været går ingen fly eller helikoptre. Vær er ikke bare vær for oss som sitter med vakttelefonen og ansvaret. Det er et være eller ikke være for dem som trenger oss.

Så går alarmen. Akutt keisersnitt.

I løpet av kort tid er alt klart. Idet jeg går inn på operasjonsstua, kommer jordmødrene med pasienten i sengen. En ung og frisk fødende med et helt normalt svangerskap bak seg – og forventet ukomplisert fødsel.

«Det haster, barnet må ut NÅ!» En sliten og veldig redd fødende løftes over på operasjonsbordet. Gynekologen gir klarsignal. Barnet forløses på få minutter.

Stillhet.

Lyden som for mange bekrefter liv, kommer ikke. Ingen gråt, bare stillhet. Hudfargen er dårlig. Den lille kroppen er slapp. Anestesilegen og jordmødrene tar raskt barnet. Det er ingen pust. Pulsen er lav. Vi starter med pustehjelp.

Gradvis endrer fargen seg. Pulsen stiger.

Vi jobber intenst. Så kommer den. Lyden vi venter på. Barnegråt. Hun har vært mamma i flere minutter, og nå får hun endelig barnet sitt i armene. Hun kikker opp på oss. Smiler gjennom alle tårene. «Hva skulle vi gjort uten dere?» hvisker hun og bøyer hodet ned mot den lille i fanget, kjenner varmen av et nytt liv. Dessverre er det ikke et retorisk spørsmål. Men vi sier ikke det vi tenker, vi som kjenner marginene på kroppen.

Det er en forutsetning at utvikling av helsetjenesten skal sikre befolkningen gode og likeverdige tjenester, inkludert forsvarlig akuttberedskap. Dette er Helse Nords egne ord. Det harmonerer dårlig med å gjøre et livsnødvendig akuttilbud i en værmessig svært utsatt region om til et distriktsmedisinsk senter.

Det er vi som redder liv når ambulanseflyet ikke går, når broer er stengt, når redningshelikopteret ikke kan lande – det er vi som bor og jobber her. Hva er det vi forstår som Helse Nord og helseministeren ikke forstår? Har de ikke vært i Lofoten? Det er vi som gjenoppliver bestefaren din med hjertestans. Det er vi som tar imot 11-åringen din med en massiv blødning etter en sykkeltur med kompiser. Det er vi som hjelper 2-åringen din som sliter med å puste på grunn av en alvorlig infeksjon, og det er vi som berger livet til turisten som utvikler sepsis på cruiseskipet i Buksnesfjorden.

Hvorfor kan vi ikke få kjempe disse kampene for å berge liv uten å kjempe kamp etter kamp for å rettferdiggjøre vår egen tilstedeværelse?

Anestesiavdelingen, hvor vi jobber, har en sentral rolle i behandlingen av akutt syke eller skadde. I de tilfeller hvor pasienten har behov for transport til et høyere omsorgsnivå, vet vi at den første og livsviktige stabiliserende behandlingen gitt på lokalsykehus er helt avgjørende for det endelige utfallet for pasienten.

Vi har høy kompetanse i forbindelse med krevende smertelindring, vital stabilisering og narkose. Et sykehus uten akuttkirurgisk tjeneste vil miste denne kompetansen. Fagfolk som oss, vil søke seg bort. Vi kan glemme å rekruttere anestesisykepleiere og anestesileger. Et velfungerende sykehus med akuttkirurgisk vaktberedskap er en hjørnestein i lokalsamfunnet og en forutsetning for at alle skal kunne ferdes trygt i hele Lofoten.

Turister kommer hit hele året, og fastboende bruker naturen året rundt. Det snakkes om nedtråkket natur, trange veier for bobiler, dårlig skilting og turer på Reinebringen og Vestfjorden. I samme åndedrag må vi snakke høyt og tydelig om at et sykehus uten akuttkirurgi ikke er en forsvarlig beredskap for å håndtere dette med våre geografiske og værmessige forhold.

Fire timer i bil – forutsatt åpne broer – er for lenge for den hardt skadde 30-åringen eller barnet i magen til henne med et ukomplisert svangerskap.

Vi risikovurderer hver eneste gang det blåser opp rundt veggene. Hvis et liv går tapt, skal det i alle fall ikke være fordi vi ikke risikovurderte godt nok. Vi gjør jobben vår. Vi forventer at Helse Nord og helseministeren gjør det samme. Risikovurder – og gjør det åpent, skikkelig og troverdig.

Konsekvensene kan bli langt større enn økt fraflytting og manglende kompetanse. Vårt Lofoten er en region med verdier for hele landet, men nå er vi i ferd med å miste de verdiene som virkelig betyr noe. De vi elsker aller mest, skal ha en sjanse til å overleve om de blir akutt syke. Og om akuttberedskapen forsvinner, forsvinner vi også.

Vil dere egentlig det, Helse Nord?

1 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Stein Solvang

Sykepleier
6 måneder 1 uke siden

Dette er et presist og utmerket bidrag i kampen for å bevare akuttberedskap på våre lokalsykehus. At økonomi skal overstyre sikkerhet og beredskap i nord er noe vi ikke kan godta. Vær og kommunikasjon må være styrende for beredskapen. Økonomi kommer i andre rekke. Dersom våre politikere ikke vil styre etter de retningslinjene må folkets røst bli hørt . Vi må aldri glemme de som vil ofre vår sikkerhet og trygghet på økonomiens alter. Det handler om bosetting, distrikter og fundamental trygghet.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse