Vi skal alle dø, så la oss snakke om det

I samtaler om døden kan vi få klarere tanker om hvordan vi selv vil leve våre liv.

Jeg (Thorleif Linhave Bamle) var aldri nærmere min kone enn tiden før hun døde bare 29 år gammel. Hvor smertefullt det enn var, så satte det meg i stand til å bære henne videre i meg og dermed formidle noe av hennes kjerne videre til vår datter. At vi var gjennomsnakket gjorde sorgen ren, og jeg var i stand til å være til stede for barnet vårt på 2,5 år.

Da min mor døde 11 år tidligere, i 2005, var jeg 26 år. Da forsøkte jeg meg på flukt. I ettertid forsto jeg at jeg dermed gikk glipp av noen avgjørende øyeblikk mellom henne og meg. Øyeblikk der jeg kanskje kunne få bedre forståelse av hva som kanskje var kjernen i henne og dermed forstå meg selv bedre. 

Viktig å være åpen om døden

Vi vet at vi alle skal dø. Vi vet bare ikke når, hvor eller hvordan det vil skje eller hvordan vi vil oppleve det. Er det da mulig å snakke om det? Selvfølgelig. Men ikke alle vil eller klarer det. Det må vi respektere. Samtidig er det mye folkehelse i åpenhet.

For mange kan døden komme altfor tidlig, mens andre dør «mett av dage». For noen kan den komme som lyn fra klar himmel. Vi frarøves det kjæreste vi har, mens andre kan rekke å forberede seg og ta farvel. Det finnes ingen logikk eller rettferdighet her. Å dø og å miste våre kjæreste er inngripende. Å åpent dele sorg og tanker om døden kan gjøre at vi føler oss mindre alene.

Selv om det krever mot, kan det være fint å være «føre var». Å stoppe opp og tenke gjennom og snakke om – hva når jeg dør? Mange ønsker at andre skal vite hvor de ønsker å dø og om innholdet i den siste seremonien. En slik samtale kan vi som regel ikke ta én gang for alle, for livet er hele tiden i endring.

Tro, tvil og frykt melder seg

Mange ønsker å få dø hjemme. Andre håper på en plass i institusjon særlig fordi de er redd for å være til bry for sine. Men altfor ofte blir den som skal dø, en kasteball mellom hjemmet, sykehus og sykehjem. Samtidig melder det seg spørsmål om tro, tvil, frykt for smerte og bekymringer for dem som blir igjen.

Den som er syk og/eller de nærmeste, synes noen ganger det er vanskelig å snakke sammen om døden. De ønsker at helsepersonell skal ta initiativ til slike samtaler. Samtidig vet ikke alltid ansatte hva de skal si, eller er redd for å ta håpet fra pasienten og de pårørende.

Et møte med egen dødelighet

Da min kone døde var jeg (Bamle) tett på hele reisen. I alle fall så tett som en kan komme, for helt inn i andres private tanker kommer en jo aldri. Men i samtalene med min kone var det en arena for å reflektere over hva som virkelig betyr noe for meg og for henne. Det ga meg et møte med min egen dødelighet. Jeg fikk klarere tanker om hvordan jeg ville leve mitt liv. Kanskje ble jeg mer oppriktig mot meg selv.

Hvis du vil lytte til noen som har erfaring med å snakke med mennesker som skal dø, så bruk gjerne «Åpenhet om døden»-uken på Hamar 7.–14. november. I løpet av seks dager blir døden og sorg tema på kino, i foredrag og i samtaler. 

Ord er ikke alltid viktigst

Forfatter Lars Mytting skal snakke om døden i sine tre siste bøker fra bygda Butangen. Etter filmen «Ingenting å le av» – når livet er som verst og du ikke trodde det kunne bli verre – blir det samtale om hvordan vi møter de tyngste hendelsene i livet.

Andre tema er å bære håpet og støtte fra frivillige nær døden og i sorgen. Det blir pilegrimsvandring med fortellinger og lystenning i Hamardomen, og uken avsluttes med en fagdag.

Vi må tørre å bry oss og ikke være redd for å si noe «feil». Mange ganger er stillhet og det å kunne lytte mer til støtte og trøst enn ord.