fbpx – Aktiv dødshjelp er ikke veien å gå Hopp til hovedinnhold

– Aktiv dødshjelp er ikke veien å gå

Bildet viser hendene til en kvinne som kjærlig holder rundt en annens hånd.
VERDIGHET: – Når døden nærmer seg, opplever mange verdifulle stunder. Familier kommer nær hverandre, og samtaler som unnfanges i smerte og usikkerhet, kan gi en helt spesiell mening. De kan bli til gode minner for pårørende, skriver Mildrid Haugrønning Søndbø. Foto: Mostphotos

– Det er ikke vanskelig å forstå at enkelte mener at aktiv dødshjelp må være opp til hver enkelt. Det har jeg en stor respekt for. Likevel mener jeg at en naturlig død er en verdi vi må kjempe for, skriver lederen i Rådet for sykepleieetikk.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

I Tønsbergs Blad, 5 desember 2020 [for abonnenter], fikk vi ta del i en rørende historie om venninnene som hadde holdt sammen hele sitt voksne liv. En av dem ville til Sveits for å avslutte livet sitt da hun fikk påvist uhelbredelig kreft. Hun var engstelig for å bli avhengig av andre fordi situasjon opplevdes som å miste all verdighet. Venninnene var med henne på den siste reisen.

Det er noen ytterst få land som tillater aktiv dødshjelp, og disse landene har ulike regelverk og praktiserer aktiv dødshjelp forskjellig. Det er viktig at vi også her hjemme tar denne debatten. En god meningsutveksling gir oss bedre innsikt. Spørsmålet er om samfunnet skal legge til rette for aktiv dødshjelp, og hvilke verdier vi skal holde fast ved. Som sykepleiere har vi et godt fundament:

«Grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Sykepleie skal bygge på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene».

Vi må kjempe for en naturlig død

Det er ikke vanskelig å forstå at enkelte mener at aktiv dødshjelp må være opp til hver enkelt. Vi er alle ulike, og ingen av oss kan fullt ut forstå andres prøvelser. Det har jeg stor respekt for. Likevel mener jeg at en naturlig død er en verdi vi må kjempe for.

Den siste reisen i livet skal være tilrettelagt så godt som overhodet mulig i samarbeid med pasient, pårørende og helsepersonell fordi alle fortjener en verdig avslutning på livet. Vi mennesker har den samme iboende verdighet. Om vi blir avhengige av hjelp, er det også en del av det å være menneske, og det er ikke uverdig.

Den enkelte helsearbeider har et etisk og juridisk ansvar for å fremme verdighet i møte med sykdom og død, og den øverste ledelse i sykehus og kommuner har et absolutt ansvar for å legge til rette for dette. Sykepleiernes yrkesetiske retningslinjer viser til at: «Sykepleieren har ansvar for å yte omsorgsfull hjelp og lindre lidelse. Sykepleieren bidrar til en naturlig og verdig død, og at pasienten ikke dør alene. Sykepleieren bidrar ikke til aktiv dødshjelp (eutanasi) og hjelper ikke pasienten til selvmord».

Verdier må holdes fast ved

For 30 år siden hadde jeg et engasjement ved palliativ enhet ved St. Olavs hospital under sykepleier og leder Marie Aakres kyndige hånd. Å delta i pasientarbeidet der var en lærdom for livet. En palliativ avdeling er til for pasienter med relativt kort forventet levetid. Denne avdelingen bar preg av ro, verdighet, musikk, mulighet for privatliv, og det var prester tilgjengelig. Det var en mulighet for lindring – både sjelelig og fysisk. Personalet hadde regelmessige samlinger hvor vi tok opp etiske dilemma.

Jeg har fulgt mange pasienter de siste uker og dager av livet. Når døden nærmer seg, opplever mange verdifulle stunder. Familier kommer nær hverandre, og samtaler som unnfanges i smerte og usikkerhet, kan gi en helt spesiell mening. De kan bli til gode minner for pårørende. Ord som utveksles og nærheten som oppstår, kan bli til trøst. 

Myndighetene har ikke alltid vært altfor flinke til å legge til rette for en verdig død.

Myndighetene har ikke alltid vært altfor flinke til å legge til rette for en verdig død. Det burde være en selvfølge med ressurser nok til alltid å sørge for verdighet, ro, lindring og tilstedeværelse.

Livet er et usikkert prosjekt

Valgfrihet er en verdi som verdsettes høyt i dagens samfunn. Vi vil bestemme selv, og det er forståelig at man ønsker å velge bort det som er ubehagelig. Men virkeligheten og livet består også av påkjenninger, sykdom og savn som ikke kan velges bort.

Etikken spør etter hva som er det beste for menneskene og er selve grunnfjellet i helsetjenestene. Mange av oss har opplevd at kalkulatorens makt til tider overvinner etikkens legitimitet. Det er ikke sånn det skal være.

Gode helsetjenester er en verdi vi sammen må kjempe for, og alle sykepleiere og andre helsearbeidere vet hvor utfordringene befinner seg. Med knappe ressurser og deltidsstillinger, er regnestykket til tider umulig. Tilstedeværelse og den kontinuitet som tjener alle parter, er uoppnåelig. Men, som sagt, vi må plassere ansvaret der det hører hjemme.

Livet er et usikkert prosjekt. Det har det alltid vært. De verdiene vi verner om er et «vi». I de vanskelige dager kan vi trene oss på, om enn med vaklende skritt, å komme den andre i møte. Et tydelig «nei» til aktiv dødshjelp, og et like tydelig «ja» til en verdig død. I et av verdens rikeste land bør det være mulig. Kunnskapen og mulighetene for å lindre har aldri vært bedre enn i dag, men vi behøver kloke politikere som tar inn over seg alvoret.

Innspillet ble først publisert av Tønsbergs Blad.

Les også:

– Å godta aktiv dødshjelp er å resignere

Bildet viser en håndflate som er strukket ut
HÅP: – Jeg har forståelse for at vi blir redde, opplever håpløshet og at livet aldri blir det samme igjen når vi mister funksjon og blir syke. Likevel har jeg sterk tro på at vi kan finne meningen igjen hvis vi får riktig hjelp, tid og omsorg, skriver sykepleieren. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Hvis noen opplever at det eneste gode alternativet som tilbys dødssyke er aktiv dødshjelp, har omsorgen for dødssyke i Norge et alvorlig problem, skriver innleggsforfatteren.

Debatten på NRK 6. oktober og historien om Torgeir (24) som mottok aktiv dødshjelp i Sveits i februar i år aktualiserer nok en gang debatten om aktiv dødshjelp.

De siste årene har vi fått se mange eksempler på mennesker som får en god og verdig død, i rammene de selv har ønsket, med aktiv dødshjelp. Det viser seg også at det finnes helsepersonell som synes det er meningsfullt å delta i aktiv dødshjelp. Det i seg selv trenger ikke å være problematisk. Utfordringene dukker opp når det legaliseres og settes i system.

Den mest åpenbare utfordringen er kanskje spørsmålet om hvem som skal kunne motta aktiv dødshjelp. Uhelbredelig syke og personer med omfattende funksjonsnedsettelser trekkes ofte frem som kandidater for aktiv dødshjelp. Det bringer oss raskt videre til følgende spørsmål: Hvilke liv er egentlig verdt å leve?

Vi bør utviser stor forsiktighet

De fleste av oss vil trenge hjelp hvis vi er heldige å bli gamle nok – hjelp med personlig hygiene, matlaging og andre ting. Noen lever hele livet sitt på den måten. Dette med tap av autonomi, brukes ofte som et argument for aktiv dødshjelp. Som om det er uverdig å leve et liv der vi er avhengig av andre. Det vil jeg sterkt ta til orde imot.

Det er ingenting i veien for å leve et godt og meningsfullt liv selv om man trenger hjelp. Vi som jobber som helsepersonell, har ansvar for å bevare verdigheten til dem vi hjelper, og myndighetene må ta et større ansvar for å tilpasse samfunnet til alle funksjonsvarianter. Alle som vil mene noe om hvordan det er å leve liv som avviker fra den såkalte normalen, bør utvise stor forsiktighet.

Hva er uutholdelig lidelse?

Dersom mennesker utstyres med gode nok verktøy, kan vi finne mening i tilsynelatende håpløse situasjoner. Vi som jobber som helsepersonell, har dette som en viktig del av jobben vår. Vi skal ikke bare gi medisiner og behandling, utrede og diagnostisere og så videre. Vi skal også formidle håp og mening – i livet og i døden. Å godta aktiv dødshjelp, oppleves for meg nærmest som å resignere og si «beklager, men det er dette vi har å tilby». 

Smerte er subjektivt, og psykisk smerte kan være vel så reell som fysisk.

De som vil legalisere aktiv dødshjelp, vil ikke at hvem som helst skal kunne få det. Pasienten må oppleve «uutholdelig lidelse». Men hva er uutholdelig lidelse? Skal psykiske lidelser kvalifisere til å motta aktiv dødshjelp?

Smerte er subjektivt, og psykisk smerte kan være vel så reell som fysisk. I tillegg ses det ofte en betydelig samtidig tilstedeværelse av psykiske og fysiske sykdommer. Og hva hvis du er under 18 år? Både psykisk syke og barn kan motta aktiv dødshjelp i andre land.

Et etisk minefelt

Veien til legalisering av aktiv dødshjelp er et etisk minefelt. Forkjemperne for aktiv dødshjelp sier at det må være grenser for hvem som kan være mottakere, men hvilke grenser skal det være? Erfaringene fra land der det er tillatt, viser at grensene stadig flyttes: Flere og flere pasientgrupper inkluderes blant dem som kan motta aktiv dødshjelp. En såkalt «slippery slope»: Sier man først ja til en gruppe, vil flere få lov, og vi står ovenfor uante konsekvenser.

Mange syke og eldre opplever seg selv som en belastning for samfunnet og dem rundt seg. 

Mange syke og eldre opplever seg selv som en belastning for samfunnet og dem rundt seg. Min største bekymring omkring aktiv dødshjelp dreier seg om nettopp det. Plutselig kan vi stå i en situasjon der mennesker tror det er forventet av dem å benytte seg av aktiv dødshjelp slik at vi, samfunnet, slipper belastningen av dem. En slik situasjonen kan vi ikke tillate.

Hvis bare ett liv går tapt – fordi vi ikke har klart å fange opp at pasienten egentlig føler seg som en byrde og burde fått hjelp til å takle det i stedet – har vi sviktet totalt.

Debatten er en avsporing

Men hva med dem som lider og snart skal dø uansett? Jeg mener at palliativ omsorg og behandling – altså behandling som heller skal lindre og redusere symptomer heller enn å kurere sykdom – fortjener større oppmerksomhet. Det er en holistisk behandling der vi både skal gi pasienten rom for å snakke om livet og døden og lindre angst samtidig som vi skal behandle de fysiske symptomene.

Jeg har vært sykepleier i kort tid – bare et drøyt år – men jeg har vært så heldig å få oppleve hvor rolig og fin en dødsprosess kan være – både for pasienten, pårørende og for oss som er på jobb. Når vi klarer å oppnå det, oppleves det meningsfullt å følge pasienten til siste slutt. Det bør forskes mer på dette feltet sånn at alle som skal dø, får god nok omsorg.

Hvis noen opplever at det eneste gode alternativet som tilbys dødssyke er aktiv dødshjelp, har omsorgen for dødssyke i Norge et alvorlig problem.

Jeg har forståelse for at vi blir redde, opplever håpløshet og at livet aldri blir det samme igjen når vi mister funksjon og blir syke. Likevel har jeg sterk tro på at vi kan finne meningen igjen hvis vi får riktig hjelp, tid og omsorg. Debatten om aktiv dødshjelp er i så måte en avsporing.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.