fbpx Det finnes verktøy som kan bidra til å redusere vold på sykehjem Hopp til hovedinnhold

Det finnes verktøy som kan bidra til å redusere vold på sykehjem

Bilde viser hender som holder under hender
SE OG FORSTÅ: Ansatte må sette seg inn i beboerens personlighet og livshistorie slik at de kan forstå reaksjonsmønsteret til den enkelte, skriver lederen i Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Gjennom god personsentrert demensomsorg, tilstrekkelig bemanning og ledere som setter fag på dagsorden vil man kunne redusere aggressiv atferd og samtidig gi god livskvalitet for beboere på norske sykehjem.

På tampen av 2019 kom en rekke nyhetsoppslag om vold som utspiller seg på norske sykehjem. Aftenposten startet det hele med å avsløre at det i 2018 ble dokumentert rundt 13 000 voldsepisoder på norske sykehjem.

Nylig hadde NRK en sak om det samme. De skrev om avviksmeldinger fra to sykehjemsavdelinger på Presteheia omsorgssenter i Kristiansand. Ansatte følte seg utrygge og hadde derfor låst personer med demens inne på skjermingsrom. Ordskiftet som har fulgt i kjølvannet av oppslagene, har vært både nyanserte og produktive. Selv om tematikken er vond og alvorlig, er åpenhet rundt dette viktig, og det er et flott utgangspunkt for å snakke om både årsaker og forbedrende tiltak.

Jeg ønsker å trekke frem hva vi vet om bakgrunnen for utagerende atferd hos eldre med demens og hva som kan gjøres for å redusere vold på norske sykehjem.

Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse

Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse er en offentlig tjeneste som skal bygge opp og spre kompetanse innen fagområdet demens og alderspsykiatri samt aldring ved utviklingshemning og funksjonshemning.

Tjenesten – som retter seg mot både primær- og spesialisthelsetjenesten, helsepersonell, pasienter og pårørende – driver omfattende utviklings- og forskningsvirksomhet for å få mer kunnskap innen sine felt. Formidling av kunnskap skjer ved produksjon av faglitteratur, utstrakt kurs-, undervisnings- og konferansevirksomhet samt via internett.

Aldring og helse driver på oppdrag fra Helsedirektoratet opplæringsprogrammet Demensomsorgens ABC som er et tiltak i Demensplan 2020. VIPS praksismodell er utviklet av Aldring og helse, og vi arrangerer kursholderkurs i modellen for å implementere personsentrert omsorg i tjenestene. Opplæringene drives til selvkost.

Rett kompetanse er nødvendig

For å kunne forebygge og håndtere situasjoner som dette, er rett kompetanse hos de ansatte helt nødvendig.

Det er verdt å merke seg at vold for det meste utøves av personer med demens, og at disse menneskene ofte ikke forstår, eller føler seg forstått av sine omgivelser på grunn av sin sykdom. Demenssykdom hemmer evnen til å kommunisere egne behov. Dette kan skape frustrasjon og uro. 

Hjelp og støtte må ta utgangspunkt i det de ansatte oppfatter som personens behov. Kunnskap om den enkelte beboer og sterk faglig kompetanse er essensielt for at omsorgspersonalet skal kunne klare å se ut ifra pasientens perspektiv. Hjelp og støtte på pasientens premisser kalles personsentrert omsorg.

Kommunikasjon og skreddersydde omsorgstiltak

Ved demens kan pasienter ha manglende impulskontroll, noe som igjen kan gi overdrevne følelsesreaksjoner på hverdagslige hendelser. I tillegg kan kommunikasjonsvansker, handlingssvikt og forvirring gi store utfordringer ved stell av pasienten. Uro og aggresjon kan skyldes kroppslig sykdom, smerter og plager. Ansatte må derfor jobbe aktivt med kommunikasjon og skreddersydde omsorgstiltak. Ikke minst må ansatte sette seg inn i beboerens personlighet og livshistorie slik at de kan forstå reaksjonsmønsteret til den enkelte. Det er viktig å støtte opp under evnene personen med demens har til å kommunisere sine behov, for eksempel gjennom atferd.

Psykiske reaksjoner som angst, depresjon, vrangforestillinger og psykose kan gi utagering.

Av og til vil det være nødvendig med bruk av legemidler, men det skal aldri være eneste løsning eller førstevalget. Mange medikamenter kan gi bivirkninger i form av uro og forvirring. Psykiske reaksjoner som angst, depresjon, vrangforestillinger og psykose kan gi utagering.

Verktøy som har vist effekt

Personsentrert omsorg er et mål i den nasjonale faglige retningslinjen om demens. Den skal gå som en rød tråd i demensforløpet og sikre brukermedvirkning. Begge metodene som nevnes under har, i forskning, vist seg å ha effekt på utfordrende symptomer ved demens.

VIPS praksismodell er en metode for å gi personsentrert omsorg. På ukentlige fagmøter drøfter personalet ulike samhandlingssituasjoner med utgangspunkt i pasientens perspektiv. Brukermedvirkningen sikres ved at primærkontakten har snakket med pasienten, pårørende og kartlagt hva pasienten sier og gjør i situasjonen.

Tverrfaglig intervensjonsmodell ved utfordrende atferd ved demens, (TID), anvendes for å utrede, tolke og sette inn tiltak ved utfordrende atferd. Personalet og lege har strukturerte refleksjonsmøter hvor de kommer frem til en felles forståelse av symptomer og atferd før de lager en tiltaksplan.

Kvalitet koster penger

Utfordrende atferd hos personer med demens er et sentralt tema i opplæringsmodellen Demensomsorgens ABC som tilbys over hele landet. Til nå har rundt 40 000 gjennomført opplæringen på sine arbeidsplasser i kommunene. Deltakerne får opplæring om demens, symptomer og personsentrert omsorg. Deltakerne lærer også om gode meningsfulle aktiviteter, tilrettelagte fysiske omgivelser og pårørendes situasjon.

Vi må i større grad akseptere at kvalitet koster.

Vi må i større grad akseptere at kvalitet koster. Skal vi kunne yte gode tjenester må det være nok personer – med den nødvendige kompetansen  på jobb. Vi må også akseptere å øke bemanningen i perioder hvor enkeltpasienter er urolige og når atferden krever mer oppfølging. Selv de best fungerende enhetene opplever å komme til kort i slike situasjoner.

Veier til økt trygghet

Det finnes altså mye god kunnskap og mange nyttige verktøy som kan bidra til å redusere vold på sykehjem. Dette var tydelig løftet frem allerede i Regjeringens Demensplan 2015, mens Demensplan 2020 har vært mest rettet mot tidlig fase av sykdomsforløpet.

For den kommende Demensplan 2025 vil jeg oppfordre til igjen å løfte frem sykehjemspasientenes behov. Det skal være trygt og godt å være på norske sykehjem, og beboerne skal bli møtt av personale som kjenner og forstår dem.

Gjennom god personsentrert demensomsorg, tilstrekkelig bemanning og ledere som setter fag på dagsorden vil man kunne redusere aggressiv atferd og samtidig gi god livskvalitet for beboerne på norske sykehjem.

Det fortjener de.

Les også:

Pleiere kjefter på, krangler med og klyper pasientene

Anja Botngård
– Mange pleieansatte legger sin sjel i jobben de gjør. Men ikke alle er like egnet til å jobbe i eldreomsorgen, eller har nok kompetanse til å forhindre at uønskede hendelser oppstår, sier Anja Botngård. Foto: Lena Knutli

– Det er særlig under forsømmelser vi finner de høyeste tallene. Her antar vi at mye skyldes systemsvik, sier sykepleier og stipendiat Anja Botngård.

Nesten 8 av 10 pleieansatte har observert kolleger utsette sykehjemsbeboere for mishandling eller forsømmelser.

Det viser en undersøkelse utført på NTNU.

6 av 10 har rapporterte at de selv hadde utsatt beboere for det samme ved minst én anledning det siste året.

Menn rapporterte flere tilfeller av fysisk vold, mens kvinnelige ansatte rapporterte flere forsømmelser.

Aftenposten omtalte denne undersøkelsen 2. februar.

– De med helsefaglig utdanning rapporterer mer

– Dette er en kartleggingsstudie, som gir oss noen tall på omfanget av vold, overgrep og forsømmelser mot beboere i norske sykehjem, forteller Anja Botngård.

Hun er stipendiat ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie på NTNU.

– Den sier ikke noe spesifikt om sykepleiere?

– Nei, alle pleieansatte deltok i studien. Men vi ser en sammenheng mellom tallene våre og utdanning. De som har helsefaglig utdanning, rapporterer flere episoder enn ufaglærte, sier Botngård, som selv er sykepleier.

– Hva forteller det?

– Vi vet det ikke, men vi drøfter om folk med helsefaglig utdanning generelt har en mer kritisk holdning til eget arbeid, og derfor rapporterer mer enn sine ufaglærte kolleger, sier Botngård.

Se hva NSF-leder Lill Sverresdatter Larsen sier lenger nede i saken

Kjefting, krangling, fysisk vold og forsømmelser

Undersøkelsen er gjort på 100 sykehjem i hele landet. Nesten 3 700 har svart.

Les også: – Vold mot eldre på sykehjem er underrapportert

Her er noen av funnene:

Om kjefting:

  • Nesten 50 prosent av de ansatte har observert at kolleger har kjeftet på beboerne.
  • Nesten 30 prosent har innrømmet at de selv har kjeftet på beboerne.

Krangling:

  • 37 prosent sier at de har observert kolleger krangle med beboerne.
  • 22 prosent sier at de har gjort det selv.

Fysisk vold:

  • 13 prosent har observert at kolleger har dyttet, grepet hardt tak i eller kløpet.
  • 6 prosent sier de har gjort det selv.

Forsømmelser:

  • 36 prosent har observert at kolleger har forsømt munnpleien på en beboere.
  • 30 prosent sier de har gjort dette selv.

Tror mest på selvrapportering

Anja Botngård har mest tiltro til tallene for selvrapportering.

– Blant annet fordi flere ansatte kan ha rapportert om den samme hendelsen.

– Hvem har svart?

– Alle ansatte som har jobbet i direkte pleie av beboere. Det vil si sykepleiere, vernepleiere, helsefagarbeidere, hjelpepleiere og ufaglærte.

De uønskede hendelsene har de definert som vold, overgrep, og forsømmelser.

– Antar at mye skyldes systemsvikt

– Det er særlig under forsømmelser vi finner de høyeste tallene. Her antar vi at mye skyldes systemsvikt, sier Botngård.

Det kan være for lite tid, for lite bemanning, dårlig kultur og/eller dårlig ledelse ved sykehjemmet.

Hun understreker at pleieansatte i studien ble bedt om ikke å rapportere handlinger som var helsefaglig begrunnet.

– Vi vet at forsømmelser er noe mange pleiere føler på. De syns ikke de får gjort en god nok jobb, og ofte handler dette om systemsvikt, som at de ikke har tid til å skifte på en inkontinent beboer eller foreta munnstell. Denne tidsmangelen går ofte på bekostning av beboerne, men det er likevel en forsømmelse, selv om årsaken er systemsvikt.

– Ikke alle er like egnet

Anja Botngård har med interesse lest kommentarfeltene når avisene skriver om uønskede hendelser på sykehjem.

– Mange kjenner igjen seg selv og hverdagen sin, men for noen er funnene overraskende, sier hun.

– Vi vet at veldig mange pleieansatte gjør en meget god jobb i norske sykehjem. Mange institusjoner drives godt, og mange ansatte legger sin sjel i jobben de gjør. Samtidig må vi erkjenne at ikke alle er like egnet eller motivert til å jobbe i eldreomsorgen, eller har nok kompetanse til å forhindre at slike hendelser oppstår.

De som har opplevd vold, utøver oftere uønskede hendelser tilbake

– Hva fant dere ut om vold og overgrep?

– Tidligere forskning viser at pleiepersonell som selv har opplevd vold eller seksuelle tilnærmelser på jobb, i større grad utøver uønskede handlinger tilbake.

– Det kan til en viss grad være forståelig når man selv blir krenket?

– Men ingen unnskyldning. Strengt tatt er det ingenting som kan forsvare at helsepersonell «tar igjen». Dette handler om kunnskap og profesjonalitet, sier Anja Botngård.

NSF-leder: – Vil fortsatt skje til noen ser alvoret av for lite folk

– Sånne typer hendelser har skjedd og vil fortsette å skje til noen ser alvoret av altfor lite folk, og for få folk med riktig kompetanse i tjenesten, sier Lill Sverresdatter Larsen, leder i Norsk Sykepleierforbund (NSF).

Hun forteller at hun selv reagerte på slike hendelser allerede før hun ble sykepleier. Hun jobbet om ufaglært på sykehjem på 1990-tallet.

– Du trenger ikke sykepleierkompetanse for å skjønne at dette ikke er greit.

Turnus er én ting – realiteten noe annet

Larsen mener at kompetanse om symptomer på sykdom, om virkning og bivirkning av medikamenter, men også mestring og omsorg, vil kunne redusere hendelser som studien omtaler.

– Det er likevel viktig med nok folk på jobb, og folk med riktig kompetanse.

– Og hva er riktig kompetanse?

– Sykepleiere og helsefagarbeidere vil være særlig viktig. Sykepleiere leder faglig annet støttepersonell, som er relevant for tjenestene.

Hun viser til at NSF over flere år har hatt undersøkelser om planlagt og faktisk bemanning.

– Vi ser at der det egentlig skulle være sykepleiere på jobb, og hvis de ikke er der, tar ikke engang ledelsen inn en helsefagarbeider, men en assistent. Selv om det ut fra turnusen ser ut som kompetansen er på plass, så er realiteten noe helt annet.

Hun legger til:

– Vi trenger sykepleiere og vi trenger helsefagarbeidere.

– Ser man noe galt, må man reagere

– Hva gjør man når man ser at kolleger kjefter eller klyper? Hvordan håndtere det?

– Vi har alle et individuelt ansvar. Ser man noe galt, må man reagere. Reaksjonen nå være ut fra hva man ser, sier NSF-lederen.

– Man kan gjøre det direkte og trekke personen til siden, og forklare. Man kan levere avvik, eller snakke med leder. Faglige refleksjoner i fellesskap, som er mangelvare i dag, vil hjelpe en del. Slike hendelser skjer ofte på grunn av tidsnød eller frustrasjon i en presset tjeneste, og det har sjelden bare én løsning. Det er et lederansvar å sørge for riktig bemanning.

– Kritikk er en mulighet for endring

– Det er ikke lett å kritisere en kollega?

– Ingenting i sykepleien er lett. Vi skal alltid handle ut fra det vi har lært og ut fra hva som er best for pasienter og pårørende. Med faget i front kan vi beskytte pasient og pårørende.

Larsen legger til:

– Kritikk er ikke nødvendigvis negativt. Det er en mulighet for endring. Å kritisere gir en mulighet for å lære noe nytt.

– For den som blir kritisert?

– For begge parter. Det åpner opp for endringsprosesser.

– Økt frustrasjon hos dem som står i det

– Hva var det du syns ikke var greit da du var ung og uutdannet?

– Jeg husker for eksempel at en pleier ble temmelig irritert på en pasient som var urolig og bråkete ved matbordet. Pleieren plasserte pasienten i et hjørne og sa at «du må sitte her, du kan ikke forstyrre alle andre», sier Larsen.

– Dette var på 90-tallet. Jeg mener vi har kommet så mye lengre i dag. Om slike hendelser fortsatt skjer på dagens sykehjem, så må sykepleiere si fra i kraft av de yrkesetiske retningslinjene.

– Jeg tror ikke de fleste har dårlige holdninger. Jeg tenker slike hendelser oppstår på grunn av mangel på folk, manglende kompetanse og økt frustrasjon hos dem som står i det, sier NSF-lederen.