– I vår studie viser vi hva sykepleierne gjør

Det var da hun fikk forespørsel om å holde et 30 minutters foredrag om forskningens implementering i praksis, at frøet ble sådd: Kari Toverud Jensen ville finne ut hva det er sykepleiere forsker på. Resultatet har endt opp i flere forskningsartikler, og en av dem er publisert i Sykepleien Forskning.

LES: Slik har sykepleieforskningen utviklet seg

Fra rektor til forsker

Kari Toverud Jensen har en bred karriere bak seg. Hun er sykepleier, men tok sin doktorgrad i pedagogikk i 2006. Hun har vært både dekan på Høgskolen i Oslo og rektor på Høgskolen i Oslo og Akershus, nå Oslomet. Etter at hun forlot rektorstolen, har hun jobbet som førsteamanuensis ved Oslomet. Nå er det forskning og veiledning av mastergradsstudenter i klinisk sykepleieforskning og fagutvikling som gjelder.

– Som leder og rektor fløyt jeg litt på overflaten. Jeg hadde lyst til å kunne gå i dybden på temaer som interesserer meg, sier Jensen.

Forskningsfunn

Da hun ville finne ut hva sykepleiere forsket på, fikk hun med kollega Unni Knutstad. Sammen har de gått gjennom 50 doktorgradsarbeider som sykepleiere har levert inn til Universitetet i Oslo (UiO) i perioden 2006 til 2016.

I debatten om hvorvidt sykepleieforskning er for teoretisk rettet, er Jensens forskning et innspill. Resultatene viser nemlig at sykepleierne i stor grad forsker på nettopp pasienten eller på praksis. 

Hele 23 av doktorgradene Jensen og Knutstad gikk gjennom, var relatert til praksis. Et eksempel er Hilde Wøiens forskning om smertelindring og sedasjonspraksis ved 54 intensivavdelinger. Funnene i studien viste at både leger og sykepleiere mente praksisen var uorganisert. Blant annet var det ikke gode nok rutiner for hvordan smerte, ubehag og forvirring hos pasientene skulle vurderes.

– Det er ikke tvil om at dette er viktig forskning for behandlingen av intensivpasienter, sier Jensen.

– Ble du overrasket over at så mange av doktorgradene var relatert til praksis?

– Egentlig ikke, sier hun.

Må forske på oss selv

– Hva er viktig med din og Knutstads forskning?

– I vår studie viser vi hva sykepleierne gjør. Det er faktisk viktig at vi forsker på det vi driver med. Ikke minst for å finne ut hva sykepleiernes forskning kan bidra med i samfunnsdebatten.

Den gjennomgangen Jensen har gjort, gir en oversikt over hva sykepleierforskere driver med.

– Den er ikke nødvendigvis like viktig som Hilde Wøiens forskning for dem som jobber ute i praksis, men for sykepleiere som ønsker en forskerkarriere, er vår forskning nyttig for at andre kan se hva som allerede finnes av kunnskap, sier hun.

– Når vi forsker på hva vi driver med, kan vi finne ut hva vi kan bli bedre på. Både når det gjelder utdanningen av sykepleiere og utøvelse av yrket.

Velg riktig metode

Kvalitativ metode var noe mange sykepleieforskere benyttet seg av tidligere.

– I vår studie ser vi at det har vært en dreining mot at sykepleieforskningen også benytter kvantitativ metode og mixed method. Det kan kanskje ha noe å gjøre med at en del av forskningen også dreier mer mot medisinen og det kliniske, sier hun.

Det var også vanligere å skrive monografier før, mens det vanligste i dag er at en doktorgrad består av en samling artikler – også når det gjelder sykepleiernes doktorgrader.

Det er i hovedsak tre metoder som benyttes i forskningen: kvalitativ, kvantitativ og en kombinasjon: mixed method.

– Hvilken metode mener du er best?

– Begge metodene er gode. Det kommer helt an på hva man skal forske på, sier Jensen og trekker frem historien om ALS-syke Cathrine Nordstrand. I flere medier har hun fortalt sin historie og kjemper for å få opprettet et register som kan hjelpe andre ALS-syke i fremtiden.

– ALS er en forferdelig sykdom, men heldigvis er det få som rammes. Skal sykepleiere forske på hvordan ALS-pasienter opplever sykdommen, for å kunne yte bedre sykepleie, er det naturlig å bruke kvalitativ metode. En slik studie ville gitt nyttig kunnskap, selv om det er få respondenter som deltar, eksemplifiserer hun.

Banner i kjerka

Litteraturkritiker Cathrine Krøger skapte mye debatt da hun som sykepleierstudent ved Oslomet slaktet pensum. Hun mente sykepleiernes faglitteratur var fullt av tåkeprat og ordjåleri.

– Hva tenker du som forsker om Krøgers kritikk?

– Jeg tenker at hun har noen poeng, og at ingen har vondt av å ta en diskusjon om hva vi holder på med. Men når det er sagt, mener jeg at hun også fyrte av en del bomskudd, sier Jensen.

Sykepleierforskeren er sterk tilhenger av at sykepleierutdanningen skal være basert på vitenskapelig kunnskap. At faget dermed blir akademisert og fjernt fra praksis, er hun ikke med på. Tvert imot.

– Nå banner jeg i kjerka, men jeg mener at det er altfor mye praksis i sykepleierutdanningen i dag.

Hun presiserer:

– Før sykepleierstudenter kan gå ut og jobbe som sykepleiere, må de ha god kunnskap om den syke kroppen. De må være gode i sykdomslære og anatomi.

Jensen mener en annen utfordring som også sykepleierutdanningene må ta inn over seg, er eldrebølgen.

– Folk lever lenger og har flere diagnoser. Når sykdomsbildet blir mer komplekst, må også sykepleierstudentene ha nødvendig kunnskap for å kunne møte stadig sykere pasienter.

Annen type praksis

Jensen mener likevel ikke at sykepleierutdanningen skal kutte ut praksis.

– Det er ikke alt som kan læres på skolen. Det er viktig å kjenne på «syk» hud, eller å se og oppleve pasienter med for eksempel delirium for å gjenkjenne det. Dette er kunnskap som opparbeides gjennom praksis. Teoretisk kunnskap må kombineres med erfaringer fra praksis. Da blir spørsmålet: Hva lærer man best hvor?

Dette er en diskusjon Jensen er opptatt av.

– Jeg mener samarbeidet mellom praksis og utdanningsinstitusjonene burde være mer basert på hva som bør læres hvor, fremfor antallet uker studentene skal ha i praksis. Samarbeidet bør være tettere, mener hun.

I tillegg trekker hun frem at moderne teknologiske løsninger byr på mange nye muligheter for læring, men også utfordringer.

– Ikke minst når det gjelder etikk, sier hun.

Gode råd til forskerspirer

Det blir stadig flere sykepleiere som tar master og doktorgrader.

– Det virker som om det er blitt vanligere at sykepleierstudenter allerede i bachelorutdanningen finner ut at de ønsker å gå inn i akademia, sier Jensen.

– Hvilke egenskaper bør en god forsker ha?

–  Åh. Det var litt vanskelig å svare på …

– Jeg tror det er viktig å finne et område som du er engasjert i. Forskning skal være gøy. Du bør nok også være tålmodig, standhaftig, nysgjerrig … og kanskje litt utålmodig på toppen, sier hun og ler.

Ut på tur

Forskning tar lang tid.

– Det kan være frustrerende å vente på at artikler skal bli publisert, sier hun.

Jensen viser frem to forskningsartikler som hun har fått antatt i vitenskapelige tidsskrifter for mange måneder siden, men som fremdeles ikke er publisert.

– Jeg blir litt utålmodig. Vi forskere blir tross alt målt på alt vi publiserer, og får tildelt forskningstid på bakgrunn av publiseringspoeng.

Skrivesperre er ikke noe bare forfattere kan rammes av.

– Når det stopper opp, legger jeg ut på tur. Da løsner det ofte for meg.

Selv om Jensen har lang fartstid i akademia, gjentar hun en rekke ganger under intervjuet at hun som forsker er ny. 

– Jeg har bare holdt på med dette i fire år. 

Trenger ikke redde verden

– Mulighetene er mange for forskere. Tenk å bli den som kurerer kreft!

– Har du et slikt drømmemål?

– Nei. Vi kan ikke alle være like flinke. Selv om jeg er ganske ny forsker, tror jeg det er viktig å synes at selve veien man går, er fin og noe man trives med.

– Er det priser du ønsker å vinne?

– Jeg er lite opptatt av priser. Men vi ønsker vel alle å få anerkjennelse for det vi holder på med.

Denne artikkelen står i utgaven «Etikk, metode og verktøy», se faktaboks under: