Hopp til hovedinnhold

Sykepleiermangelen koster Kommune-Norge milliarder

Bildet viser en gruppe sykepleiere og hvor noen av dem bare er silhuetter
Skal vi få sykepleiere til å jobbe i kommunehelsetjenesten, må kommunene tilby høyere lønn enn sykehuset. Det er det få som gjør i dag, skriver Karen Brasetvik.

Sykepleierforbundet har kartlagt kommunenes innkjøp av tjenester fra vikarbyråer i pleie- og omsorgssektoren. 1,1 milliarder kroner har Kommune-Norge brukt på innleie fra vikarbyråer i 2018. Fra 2017 til 2018 økte kommunenes utgifter til vikarbyråer med nær 100 millioner kroner.

Mest penger er brukt på innleie av sykepleiere. Det er en dyr og dårlig løsning på en konstant mangel på kvalifisert personell. Sykepleierforbundet etterspør derfor en nasjonal rekrutteringsplan for sykepleiere.

70 millioner til vikarbyråer i Østfold-kommunene

Det er stor sykepleiermangel i Østfold. En fersk undersøkelse Sykepleierforbundet har gjort i fylkets pleie- og omsorgstjeneste, viser at det er stor forskjell mellom planlagt og faktisk bemanning.

Til en av fem sykepleiervakter mangler det sykepleiere. Ofte brukes det ufaglærte i disse vaktene. I tillegg bruker 14 av 18 Østfold-kommuner innleie av sykepleiere fra vikarbyrå.

Her er det imidlertid store forskjeller: Spydeberg er den av Østfold-kommunene som har brukt mest penger på vikarbyrå. I 2018 brukte kommunen nær 19 millioner kroner på denne tjenesten. Det er svært mye for en kommune med bare i overkant av 6000 innbyggere.

Det samme gjelder Eidsberg, som brukte 8,7 millioner kroner på vikarbyråer. Av bykommunene er det Fredrikstad og Halden som har brukt mest. Begge brukte 10,5 millioner kroner på vikarbyråer i 2018.

Bemanne opp

Men selv om en kommune bruker lite på vikarbyråer, trenger ikke det å bety at den har en bedre sykepleierdekning. Gjennomgående er bemanningen for knapp; det er ikke tatt høyde for sykefravær, permisjoner og ferieavvikling.

Løsningen er verken å bruke ufaglærte eller vikarbyråer, men å bemanne opp, slik at kommunenes pleie- og omsorgstjeneste er rustet til å sikre pasientene gode helsetjenester. Ved å øke bemanningen får man sterkere fagmiljøer. Det virker også rekrutterende og burde være i kommunenes interesse.

Passive kommuner uten plan

Utgiftene til vikarbyråer er ingen klok investering, kun en nødløsning. Østfold-kommunene preges fortsatt av store rekrutteringsproblemer når det gjelder sykepleiere. Mens det lenge har vært godt kjent at det er vanskelig å rekruttere til fylkets sykehjem, ser vi nå at det også har blitt vanskeligere å rekruttere til hjemmesykepleien.

Likevel mangler de fleste Østfold-kommunene en rekrutteringsplan. Mens millionene renner ut av kommunekassa og vikarbyråene øker sine overskudd, er det lite vilje til å investere i permanente løsninger. I stedet for å bruke nettstedet Sykepleien Jobb, der man kan nå alle landets sykepleiere, velger de fleste å annonsere på sin egen hjemmeside.

Knapt halvparten av sykepleierstillingene som lyses ut, er hele. Lønn er et av de viktigste virkemidlene arbeidsgivere har for å få tak i dyktige fagfolk. Likevel tilbyr de færreste lønn over minstelønn når de jakter på landets meste etterspurte yrkesgruppe. Er det rart Østfold-kommunene har rekrutteringsproblemer?

Høyere lønn enn sykehuset

Sykepleiermangelen er stor. Og den er økende. I stedet for å sløse bort milliarder på vikarbyråer vil Sykepleierforbundet ha et sykepleierløft, der det investeres i både å utdanne, rekruttere og beholde sykepleiere.

Og sist, men ikke minst, trenger vi et lønnsløft som gjør det mer attraktivt for sykepleiere å jobbe i kommunehelsetjenesten. Da må kommunene tilby høyere lønn enn sykehuset. Det er det få som gjør i dag.

Les også:

Ni grunner til at sykepleiere får den lønnen de får

Bildet viser en kvinne som sitter i en stol og hviler pannen i hånden.
At sykepleierlønnen ikke får det løftet de fleste synes at de fortjener, skyldes mange faktorer. Her er Sykepleiens redaktør Barth Tholens kommentar til noen av dem.

En inntekt på rundt en halv million i året. Det er det de fleste heltidsarbeidende ­sykepleiere har å rutte med. Når 2019-oppgjøret er i havn, vil sykepleiere på sykehus, i KS og i Oslo kommune, med ti års ansiennitet, ha rundt den magiske halve millionen i grunnlønn som Norsk Sykepleierforbund (NSF) satte som mål for tre år siden. 

I vår undersøkelse om lønn i denne utgaven svarer nesten alle sykepleiere at penger betyr mye. Det er viktigere enn å kunne jobbe deltid i perioder av livet, og også viktigere enn kort arbeidsvei. Likevel er halvparten av alle sykepleiere misfornøyde når lønnsslippen lander i innboksen. En av fire sier at den personlige økonomien er skral.

Det er rundt 100 000 yrkesaktive sykepleiere i Norge. Det er en stor gruppe arbeidstakere med høy organisasjonsprosent og et godt omdømme i befolkningen. Saker som handler om sykepleie, får god eksponering i mediene. Det er slått fast at ­sykepleiere er mangelvare, og «hele Norge» heier på de hvitkledde.

Når de store lønnsoppgjørene likevel uteblir, må det være andre årsaker som bremser lønnsveksten. Her vil du få noen av dem (under illustrasjonene).

1. Sykepleierne er ikke flinke til å utnytte markedsmekanismene

Nav anslår at det er nesten 6000 ubesatte sykepleier­stillinger i dag. Frem mot 2035 kan dette tallet være oppe i 28 000. Arbeidsgivere skriker altså etter ­sykepleiere, mens hele 40 prosent av dem som svarte på Sykepleiens lønnsundersøkelse, sier at de har vurdert å ta seg jobb utenfor helsetjenesten.

Det er likevel lite som tyder på at sykepleiere fullt ut utnytter det faktum at de er så etterspurt. I de sentrale forhandlingene legger den såkalte frontfagsmodellen et brutalt lokk på forhåpningene om ekstraordinære oppgjør. Konkurranseutsatte næringer forhandler alltid først med LO, og det oppgjøret de kommer frem til, blir fort en øvre grense for hva ansatte i det offentlige kan forlange.

Så gjenstår det lokale forhandlinger og individuelle lønnsforhandlinger når sykepleiere skifter jobb. De som har hatt slike personlige forhandlinger med ny arbeidsgiver, får overraskende ofte bedre lønn. Men altfor få tør å ta den tunge veien til sjefens kontor.

Ser man på sykepleiere som gruppe, har de problemer med å få til de store lønnshoppene. Er du deltidsarbeidende, slik mange sykepleiere er, er din forhandlingsposisjon dessuten svak. Da tar du kanskje heller ekstravakter for å spe på lønningen. Jobber du i en kommune i grisgrendte strøk, er lønnsshopping en vanskelig øvelse.

2. Hvordan få opp lønnen når sykepleiere ikke vet hva de egentlig tjener?

Sykepleiens undersøkelse viser at godt over hver tredje sykepleier mangler kunnskap om hvilke tillegg de har krav på. De som svarte, anslår også at gjennomsnittlige heltidsarbeidende sykepleiere tjener mye mindre enn de faktisk gjør.

Sykepleiere har med andre ord et litt omtrentlig forhold til hva de som gruppe egentlig tjener. Her må NSF hjelpe til med å skape et realistisk bilde som grunnlag for lønnsforhandlingene. NSF har i lengre tid jobbet med å skaffe oversikter over lokale lønnsforhold. Det er et krevende arbeid og forutsetter kontinuerlig oppdatering. I Rogaland, som er «best i klassen», har NSFs fylkeskontor klart å innhente lønnstall fra 37 virksomheter, eller 80 prosent av den samlede medlemsmassen. Men oversikten over hva sykepleiere faktisk tjener, er betydelig mindre andre steder. Dette svekker forhandlingsposisjonen som sykepleiere har når de søker nye jobber, skifter arbeidssted eller tar videreutdanning for å booste egen karriere.

Det hjelper heller ikke at de ulike tariffområdene opererer med forskjellige lønnssystemer, lønnsstiger og ansiennitetstrinn. Med mindre de gjør sine hjemmelekser ekstremt godt, vil sykepleiere som bytter mellom ulike tariffområder, stå i fare for å «hoppe i blinde» med tanke på hva de kan kreve i lønn fra ny arbeidsgiver.

3. Absolutte lønnskrav eller bedre enn andre?

Sykepleierforbundet vedtok i 2015 at alle sykepleiere med ti års ansiennitet skal tjene minst 500 000 i grunnlønn på slutten av 2019. Den kampen ser sykepleierne ut til å vinne. Problemet er bare at sykepleiernes misnøye med eget lønnsnivå først og fremst bunner i misnøye over egen lønnsplassering i forhold til andre grupper. Med sin treårige grunnutdanning vil sykepleierne ha mye mer enn helsefagarbeidere, og ingeniørens lønninger blir ofte framholdt som sammenlikningsgrunnlag.

Dette sier imidlertid NSFs krav om en halv ­million kroner absolutt ingenting om. NSF konkluderer i et internt notat at de er «i rute» med tanke på at ­sykepleiere skal stige mer i lønn enn mannsdominerte grupper med inntil fire års utdanning. Det har de også gjort, men gapet er bare blitt ørlite mindre. I 2015 tjente sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre 79,5 prosent av det menn med inntil fire års høyere utdanning tjente. I 2017 var det 81 prosent. Gapet er fortsatt nesten 20 prosent. Sykepleiernes krav om høyere lønn handler om penger, men det handler kanskje like mye om samfunnets anerkjennelse av sykepleierne som en uunnværlig, kompetent yrkesgruppe i helsetjenesten. Det handler dessuten om forventninger til likestilling, kjønnskamp og akademiske ambisjoner. NSF vegrer seg, naturlig nok, for å stille relative krav i forhold til andre yrkesgrupper, fordi organisasjonen neppe kan påvirke hva andre grupper tjener. Slik sett var målet om «en halv million kroner» mer konkret og oppnåelig.

Men hva betyr en halv million, egentlig? Økonomer vil nok si at det er reallønnsveksten som er viktigst – det vil si forskjellen mellom lønnsveksten og prisveksten. Det er fint med konkrete lønnsmål, men en halv million kroner betyr lite hvis Norges økonomi rammes av motkonjunktur, et boligkrakk, en skatteøkning eller bompenger rundt hvert hushjørne. Bosted vil dessuten avgjøre hvor mye du får igjen for pengene. Den såkalte «nurse-indeksen» viser at sykepleiere bare har råd til å kjøpe cirka fem prosent av de boligene som er til salgs i hovedstaden. Bor du på et mindre sted, blir situasjonen en helt annen.

Ser man på perioden 2006 til 2017, steg inntekten til en gjennomsnitts sykepleier i Norge med cirka 50 prosent, mens konsumprisindeksen bare steg med nesten 25 prosent (SSB). Altså en kraftig økning i reallønnen., mer penger å bruke på ting og all grunn til å være fornøyd. Men sett i forhold til andre yrker hadde sykepleierne en helt ordinær og sammenliknbar lønnsutvikling. Sykepleiere ble altså litt «rikere», men ikke rikere enn alle andre.

4. NSF taper mot lavlønnsprofil

Hovedsammenslutningen Unio er stor, men LO er enda større. Siden LO organiserer mange ufaglærte, har oppgjørene derfor en tendens til å favorisere lavlønnsgrupper – framfor grupper med bedre utdanning. Da NHO og LO tok hverandre i hendene etter årets oppgjør i privat sektor, fikk de lavtlønte ­­­

2 kroner mer enn andre per time i lønnstillegg. Rammen på 3,2 prosent lønnstillegg i privat sektor dannet også en barriere som var vanskelig for Unio å bryte da oppgjøret i offentlig sektor startet.

Slik har det vært i mange år. Da sykepleiere i NHO Service-området streiket i fjor høst, endte det med lockout og til slutt med en kjennelse i Rikslønnsnemnda. Sykepleierne hadde høstet mye sympati. Arbeidsgiverne fikk mye pepper for sin lockout. Men i Rikslønnsnemnda var ikke NSF representert blant dem som skulle avgjøre saken. Her fikk LO, som landets største arbeidstakerorganisasjon, en avgjørende finger med i spillet, og resultatet ble en blåkopi av avtalen som LO og NHO tidligere hadde blitt enige om i 2018. Nemndas konklusjon innebar en sentral lønnsvekst for sykepleiere på 0,35 prosent, mens for eksempel ufaglærte og fag­arbeidere fikk 0,5–0,6 prosent. Den mest etterspurte arbeidskraften i helsesektoren fikk med andre ord det ­dårligste tariffoppgjøret i NHO.

5. NSF sliter med lærerne i kommunene

Det er 94 000 lærere organisert i Utdanningsforbundet i kommunene. Sykepleierforbundet har 33 000 medlemmer der. Selv om årsverkene i helse- og ­sosialsektoren totalt sett overgår de i skolesektoren, er lærerne, i kraft av å være største forbund i Unio, i førersetet når oppgjørene i KS finner sted. Lærerne har både fått gode lønnsoppgjør de siste årene og dessuten en bemanningsnorm i statsbudsjettet for 2018. Sykepleierne i kommunene sakket relativt sett akterut og klarte ikke helt å holde tritt med sine kolleger i helseforetakene. Sykepleierne er i flertall i Spekter-området, og de ble allerede i fjor enige med Spekters Anne-Kari Bratten om at halv-million-kravet skulle innfris i 2019. 

Misnøyen med oppgjørene i kommunene, og ­sykepleiernes rolle som andrefiolin i Unio, har til tider splittet selv NSFs forbundsstyre. Da KS og NSF i fjor ble enige om en avtale som var dårligere enn den i helseforetakene, måtte det en uravstemning til. Det ble til et bittert munnhoggeri fra grunnplanet, som følte at det nå ble et A- og et B-lag blant sykepleierne. 59 prosent stemte faktisk nei til den fremforhandlede avtalen. Men siden færre enn hver tredje sykepleier i sektoren deltok i avstemningen, var det ikke nok nei-stemmer til å forkaste resultatet.

Dette dannet likevel et heftig bakteppe for årets oppgjør, for NSF er heller ikke tjent med at sykepleierne skulle splittes i et A-lag i helseforetakene og et B-lag i kommunene. Denne gangen tilbød KS sykepleierne akkurat det de ville ha – en halv million til dem med ti års ansiennitet – men lærerne fikk mindre. Med hjelp fra Forskerforbundet stemte lærerne derfor ned hele forhandlingsresultatet, inkludert det «historisk gode» lønnsoppgjøret til sykepleierne.

Etter mekling ble det historiske resultatet for ­sykepleierne stående, mens lærerne måtte nøye seg med løfter for neste lønnsoppgjør. Solidariteten mellom Unio-forbundene var satt på en prøve, men det holdt. Sykepleierne fikk det de ville, mens lærerne må vente. Så får vi se om de neste år vil slå av på kravene, fordi det da er lærernes tur.

Om ikke Unio har nok å henge fingrene i ­internt, må de også hamle opp med LO, som med sine 180 000 medlemmer er desidert størst i KS. Mens LO hamrer på sin lavlønnsprofil, erklærte Unios forhandlingsleder Steffen Handal før årets oppgjør at «yrkesgruppene med høyere utdanning skal ha en klart høyere lønnsvekst enn andre». Da oppgjøret var ferdig, fikk sykepleierne 3,25 prosent i lønnsøkning. Det var 0,05 prosent mer enn ansatte i privat sektor fikk.

6. Sykepleiernes steile holdning i arbeidstidsspørsmål bremser sykepleiernes lønninger

Helsevesenet er en 24/7-virksomhet, og NSF vil at sykepleiere skal jobbe i heltidsstillinger. Det skaper utfordringer for mange arbeidsgivere når de skal bemanne om kveldene og i helgene. Selv om det gis dispensasjoner i øst og vest, holder NSF hardnakket fast ved prinsippet om at sykepleierne kun skal jobbe hver tredje helg. Begrunnelsen er at yrket skal være attraktivt for unge mennesker som også vil ha et sosialt liv.

Men hver-tredje-helg-prinsippet gjør det vanskelig å bytte arbeidstid mot bedre lønn, slik ­legene, politiet og brannvesenet i liknende turnus har gjort. Arbeidsgiverne ønsker seg en oppmykning mer enn noe annet og ville nok lagt penger på bordet i bytte for greiere bemanningskabaler. Men NSF har avvist dette kontant, en holdning som har bred støtte blant sykepleierne. Ulempen er at det reduserer og kanskje til og med låser forhandlingsrommet når sykepleierne setter seg sammen med Spekter og KS. Når sykepleierne har lite de kan gi, har også ­arbeidsgiverne lite å gi.

7. Det blir dyrt for nasjonen Norge å øke sykepleiernes lønninger drastisk

Ifølge OECD har Norge den beste sykepleierdekningen i verden, cirka 17 sykepleiere per 1000 innbyggere. Relativt mange jobber i deltidsstillinger, men det er likevel lett å regne seg frem til at selv små lønnsøkninger vil gi store offentlige merkostnader. Om vi for eksempel hadde gitt sykepleierne et «kompe­tansetillegg» på 2 kroner i timen (det samme som lavlønnstillegget i privat sektor), vil helsefore­takenes og kommunenes utgifter stige med over en halv milliard kroner. Så utfordringen med å gi sykepleierne store lønnspåslag er at summene fort blir veldig høye – sammenliknet med mindre grupper.

8. Politikerne vil ikke gi håndfaste føringer om sykepleiernes lønninger

Snart er det kommunevalg. Her vil eldreomsorgen på nytt bli et sentralt tema. Som i de fleste valgkampene er det ikke vanskelig å få politikere til å si hvor viktige sykepleiere er. Jonas Gahr Støre (Ap) presiserte nylig at «sykepleierne er ryggraden» på sykepleien.no. Det er en påstand hele det politiske spektret fort kan bli enige om.

At kravet om å få bedre uttelling for denne etterspurte kompetansen likevel ikke ser ut til å nå dem som beslutter hvor høye lønningene skal være, er derfor egentlig et lite under. Til tross for at det er regjeringen som bevilger pengene som helseforetakene og kommunene skal lønne sine ansatte med, nekter de å gi håndfaste føringer for hvor mye bestemte grupper skal ha i lønningsposen. Sykehusene og kommunene bestemmer nemlig selv hvordan de vil prioritere innenfor sine egne budsjetter. Så selv om det ikke finnes en politiker som ikke mener at lønn er viktig for å kunne rekruttere sykepleiere, gjør sykehusdirektører og rådmenn akkurat som de vil.

Nærmest et politisk styrt «lønnsløft» var vi i 2001, da Trond Giske (Ap) var utdanningsminister i Jens Stoltenbergs første regjering. Den gangen var det staten som forhandlet med lærerne. Mot at lærerne tok på seg mer undervisning, fikk de en lønnsøkning på hele 50 000 kroner.

I 2006 satte likestillingsminister Karita ­Bekkemellem (Ap) ned en egen likelønnskommisjon, som tre år senere kom med anbefalinger om «fakta, analyser og virkemidler for likelønn». Kommisjonen foreslo at regjeringen skulle bidra med omtrent 3 milliarder kroner til et lønnsløft for rundt 100 000 kvinner i yrker hvor mer enn to tredeler var kvinner.

Men forslagene havnet i skuffen. Det ble rett og slett umulig å fastsette lønninger gjennom stortingsvedtak. Det ville ha forrykket hele forhandlingssystemet og ført til et bikkjeslagsmål mellom arbeidstakerorganisasjoner som representerte forskjellige mer eller mindre trengende grupper.

I dag er «likelønnspotten» blitt erstattet av «kompetansepotter» av ymse slag. Slike potter er fine å ha, og de inneholder også lønnsmidler. Men de flytter ikke sykepleiermassen som helhet.

9. NSF trenger en stemme som kan snakke opp lønningene

Lobbyvirksomhet er et rotterace. Å få gjennomslag for sine krav – om det nå er ulvestriden, oljeboring ved Lofoten eller sykepleierlønninger – handler om posisjonering og påvirkning av opinionen. Man trenger ikke å ha lest sin Machiavelli for å forstå at maktkamper avgjøres gjennom list og dyktig håndverk. Ikke minst trenger man en gallionsfigur som kan sette skapet på plass og få med seg opinionen. En som kan få selv store arbeidsgivere til å rygge og statsråder på glid.

NSF behersker nok det politiske håndverket. Forbundsleder Eli Gunhild By har levert i årets lønnsoppgjør. Det vil roe kritikere som måtte mene at middels lønninger skyldes at NSF er for lite synlig. Erfaring tilsier likevel at hukommelsen er kort når det gjelder lønnskrav. Helt fornøyd blir man aldri.